Identitetskrise?
Tekst: Sidsel Amanda S. Sandvik, skribent i Æsculap
Illustrasjon: Victoria Dontsova
Identitet er vanskelig å skrive om. Spesielt om man på generell basis er usikker på hvem man selv er. Hvordan kan jeg skrive om identitet dersom jeg ikke engang vet min egen? Er jeg et produkt av tid? Er jeg et produkt av sted? Er det genetisk bestemt hvem jeg skal være?
Selvfølelsen har endret seg mye gjennom årene. Jeg er ikke den samme i dag, som den jeg var før. Før medisinstudiet var jeg et englebarn uten like. Jeg var smart, flink, pliktoppfyllende og ansvarsfull. Jeg gjorde alt etter boka. Som barn var jeg stolt av mine egne prestasjoner, og fikk ofte høre hvor flink og smart jeg var. Jeg hadde satt meg selv store og til dels uoppnåelige mål og drømmer, som at jeg skulle inn på medisin.
Etter jeg begynte på medisinstudiet har jeg følt meg gradvis dummere, jeg blir mer og mer usikker, rebelsk og vågal, og jeg har fått en heftig støyt i selvtilliten på det akademiske planet. Målene mine har gått fra store og uoppnåelige, til små og uoppnåelige. De har gått fra toppkarakter på alle eksamener, til «jeg håper jeg klarer å dukke opp i forelesning 08:15 i morgen».
“På fritiden er det ingen som kan forvente noe. Da kan jeg være fri til å være akkurat det jeg føler for. ”
Hvorfor har jeg gått fra å føle meg smart til å føle meg dum? Er det fordi jeg er på et studie med så mange utrolig flinke og smarte mennesker? Er det på grunn av andres forventninger til meg? Eller er det fordi forventningene jeg hadde til studiet ikke samsvarte med hvordan det faktisk er? Jeg fokuserte så mye på hvordan å nå drømmen, og følte meg suksessfull når jeg nådde den, men jeg glemte helt å tenke på hva som skjer etterpå. Føler jeg meg mislykket nå fordi jeg ikke vet hva neste store mål er? Fordi jeg jobber hardt uten mål og mening, og dermed ikke klarer å prestere som før?
Når jeg møter mennesker utenfor studiet får jeg ofte høre «Oi, du studerer medisin! Du må jo være kjempesmart». Det samme komplimentet jeg møtte med stolthet som barn, men nå møtes det nærmest med avsky og unnvikelse: «Nei, jeg er ikke smart nei». Kan man noen gang gå tilbake til å føle seg stolt av seg selv og egne prestasjoner?
“Er identitet den man er uten forventninger?”
På fritiden kan jeg kjenne meg stolt over egne prestasjoner. Jeg går fra å være en usynlig, usikker grå skygge på studiet, til å ta god plass på dansegulvet. Jeg blir livlig og leken. Jeg er mer selvsikker både på personlig og akademisk plan. Jeg avfeier ikke komplimentene jeg får, men tar de til meg og kjenner meg stolt. Hvorfor er jeg en annen person på studiet enn på fritiden? Er det på grunn av miljøet jeg er i? Eller er det fordi at det ikke er noen forventninger til meg? På studiet er det forventninger fra familie, medstudenter, forelesere og meg selv. På fritiden er det ingen som kan forvente noe. Da kan jeg være fri til å være akkurat det jeg føler for. Er identitet den man er uten forventninger? Eller er identiteten de forventningene man har for seg selv? De forventningene andre har til deg? Eller er identitet de drømmene og målene man har satt?
Hvordan kan jeg vite hva min identitet er, når jeg er i konstant endring? Både over tid og over sted? Hvordan kan jeg vite om jeg er en nervøs, grå og stum klatt på veggen i forelesningssal, eller om jeg er et lekent, høylytt monster på dansegulvet? Eller er det dette som er identitetskrise?
