Spesialisten: Trude Basto

Tekst av Ola Selnes
Bilde: Privat

At ortopedi var en spennende spesialitet, kunne ikke Trude Basso forstå før hun kom i turnus. Der møtte hun «flokken sin» – og er siden blitt overlege i ortopedi ved St.Olavs hospital, leder i Norsk ortopedisk forening og skrevet en PhD i biomekanikk. Mye av dette skyldes et trivelig fagmiljø og gode kollegaer, sammen med det faktum at faget, som har hele kroppen som fagområde, viste seg å være mer spennende enn forventet etter studiet.  

Hva driver en ortoped med?
Vi ortopeder driver primært med utredning og behandling av personer med plager, skader eller sykdom i muskel-skjelett-systemet. Det vil for eksempel si «klassisk ortopedi» som bruddskader og protesekirurgi, kreftutredning og -behandling, og behandling av infeksjoner. Ortopedi er en spesialitet med flere sub-spesialiteter, der man som ferdig spesialist typisk fokuserer på et mindre fagområde som for eksempel kreft- eller protesekirurgi. I tillegg til sub-spesialitetene er det lokale variasjoner på hva ortopedene gjør av operasjoner, og hva for eksempel karkirurgene, nevrokirurgene eller plastikkirurgene gjør. På St. Olavs er det for eksempel ortopedene som amputerer, mens det andre steder er karkirurger som tar seg av disse operasjonene. 

Overordnet sett, er ortopedi et praktisk fag med hele kroppen som fagområde og man bruker mange ulike kirurgiske tilganger som igjen må tilpasses forhold ved bløtdelene. Faget er konkret og det oppleves intuitivt ganske nyttig å reparere noen som er skadet eller ødelagt. Det er heller ikke til å legge skjul på at det er en tilfredsstillende spesialitet for oss med ´litt dårlig tålmodighet´, fordi man ofte ser raske resultat.

“Ortopedi et praktisk fag med hele kroppen som fagområde og man bruker mange ulike kirurgiske tilganger som igjen må tilpasses forhold ved bløtdelene. Faget er konkret og det oppleves intuitivt ganske nyttig å reparere noen som er skadet eller ødelagt. ”

Hvordan foregår spesialistutdanningen? 
Spesialistutdannelsen er i henhold til spesialistforskriften minimum 5 år etter gjennomført LIS1-tjeneste. Dog har de fleste helseforetakene som er ansvarlige utdanningsvirksomheter, gjennom de respektive fagmiljøene, vurdert at en minimumstid på 6 år er nødvendig for å sikre høy nok kompetanse. Det var bred enighet i fagmiljøet om at kortere utdanningstid enn 6 år ville gå på akkord med den forventede kompetansen som spesialist. Under utdanningen skal man gjennomføre mange inngrep og kurs i tillegg til å utvikles som lege ved praktisk erfaring og regelmessig veiledning og supervisjon.

Som du presiserer, er det litt ulike synspunkter mellom fagmiljøet og departementet om spesialistutdannelsen. Hvordan synes du den nye ordningen fungerer i praksis? 
Hensikten med den nye ordningen er jo god, fordi man etterstreber tettere veiledning og supervisjon av LIS-legen. Men, så er det slik at dette kun fungerer om man har en ledelse og et kollegium som er villig til å satse på, og prioritere, utdanning. Ny spesialistutdanning krever en kulturendring, og dette tar nok tid. 

For å forklare noen av utfordringene med den nye ordningen, kan man for eksempel se på kneprotese-operasjoner. Tidligere skulle man selv operere 20 kneprotese-operasjoner, et antall som i utgangspunktet er lavt, men man fikk i det minste operert sine 20 kneproteser under veiledning og som 1. operatør. I fagmiljøet er man ikke enig i at alle skal operere kneproteser – det er nemlig noe kneprotese kirurgene skal gjøre – og man behøver derfor ikke være 1. operatør på disse inngrepene lenger for å få det godkjent. Dessverre kommer det også tilbakemeldinger om at enkelte LIS-leger nå blir stående som passiv tredjemann på disse inngrepene, og det lærer man ikke så mye av. 

Jeg både håper og tror at utfordringer med ny spesialistutdanning blir bedre med tiden. Også skal man huske på at det tar tid å innføre så store endringer, det har jo heller ikke vært de beste forholdene for implementering de siste årene. 

Det er mye å sette seg inn i?
Jeg vil nok heller oppfordre medisinstudenter og ferske leger til å ikke stresse så mye med detaljene i de ulike spesialistutdanningene. Det kommer – og er heller ikke så komplisert. 

Men, hvorfor ble du ortoped?
Før turnus vurderte jeg ikke ortopedi engang, for jeg forstod aldri under studiet at det kunne være så gøy. Da jeg var i turnus syntes jeg det var veldig tilfredsstillende å behandle de akutte tilstandene, som sammen med følelsen av å gjøre noe nyttig kom med en gang trigget interessen. I tillegg fikk jeg være med på operasjoner og gjort mange praktiske prosedyrer som forsterket interessen. Også var det jo et veldig hyggelig arbeidsmiljø. Kollegaene var, og er, veldig «rett frem» og enkle å forholde seg til og samarbeide med. Jeg tror at det er ganske tilfeldig hva mange egentlig ender opp med å spesialisere seg i. For min del trodde jeg skulle bli gastrokirurg etter studiet og er jo egentlig et eksempel på valget er ganske tilfeldig. Man finner etter hvert «flokken sin» – med likesinnede mennesker, et trivelig arbeidsmiljø og artige arbeidsoppgaver. 

“Før turnus vurderte jeg ikke ortopedi engang, for jeg forstod aldri under studiet at det kunne være så gøy. Da jeg var i turnus syntes jeg det var veldig tilfredsstillende å behandle de akutte tilstandene, som sammen med følelsen av å gjøre noe nyttig kom med en gang trigget interessen. I tillegg fikk jeg være med på operasjoner og gjort mange praktiske prosedyrer som forsterket interessen.”

Hva kjennetegner en ortoped?
En ortoped er ofte direkte, handlekraftig og ikke spesielt tung til sinns. Også er de veldig jordnære og hyggelige mennesker!

Er det noen spesielt med ortopedi du liker godt, som en spennende operasjon eller arbeidsoppgave?
Det er så mye gøy med ortopedi. De beste dagene på jobb er når en lang utredning og grundig planlegging sammen med flinke kolleger fra ortopedien og andre spesialister kulminerer med en vellykket operasjon.  I tillegg er det, selv om det sikkert høres ut som jeg er miljøskadet, alltid veldig morsomt med traumemottak som går på skinner – spesielt fordi det er utrolig kult å jobbe i team.

Hvordan er vaktarbeidet?
Arbeidsmengden og -oppgavene er nok veldig avhengig av hvor man jobber. Generelt sett er det relativt lite ortopedi som opereres på nattestid nå sammenlignet med tidligere. Det har sammenheng med at det blir dårligere resultater av å operere på natt enn på dag, og at det er lite ortopedi som haster så mye at det må opereres på natt. Siden de ortopediske pasientene utgjør et stort volum er arbeidsmengden på vakt også avhengig av om man har hjelp av LIS1-leger på natt eller ikke. Ved noen sykehus har LIS3-legene i ortopedi hvilende vakter og tilkalles når LIS1-lege har behov for hjelp med vurderinger eller operasjoner, mens LIS3-legen i ortopedi står alene om både innleggelser, skadebehandling og operasjoner ved andre sykehus. 

Hvordan ser du spesialiteten i fremtiden?
Det som mulig kan bli et stort knekkpunkt også for ortopedien i fremtiden, er den fremadskridende antibiotikaresistensen i helsevesenet. Som for mange andre pasientgrupper kan det medføre at mye ortopedisk behandling henger i en tynn tråd, da store deler av vår medisinske behandling krever antibiotika både profylaktisk og ved postoperative infeksjoner. Det vil jo med tiden også komme nye teknologiske fremskritt, og jeg vil blant annet trekke frem bruk av hologramteknologi under operasjoner – som man blant annet forsker på ved Rikshospitalet. Ved bruk av slik teknologi kan man blant annet se kar- og nervestrukturer før man ser dem i selve operasjonsfeltet. Det er fremtid, det! 

“Det vil jo med tiden også komme nye teknologiske fremskritt, og jeg vil blant annet trekke frem bruk av hologramteknologi under operasjoner – som man blant annet forsker på ved Rikshospitalet. Ved bruk av slik teknologi kan man blant annet se kar- og nervestrukturer før man ser dem i selve operasjonsfeltet. Det er fremtid, det! ”

Du engasjerer deg også i den offentlige helsedebatten, har du gjort deg opp noen tanker om hvordan forskjellen er, å være spesialist i ortopedi på store og små sykehus?
Vi er avhengige av gode fagmiljø ved lokalsykehus for å dekke behovene for ortopedisk behandling og av større avdelinger for å sikre tilstrekkelig volum på mer spesialisert behandling. Jeg er mer opptatt av å jobbe for å sikre gode nok, og robuste nok fagmiljø uavhengig av om disse fagmiljøene er ved store eller små avdelinger, enn å fokusere på store eller små sykehus i seg selv. Det er viktig å huske på at selv de største ortopediske avdelingene kan ha små og sårbare enheter som er ansvarlig for å sikre kompetanse til å behandle en spesiell gruppe pasienter. Ved alle små fagmiljø er det spesielt viktig med god ledelse, kontinuerlig fokus på pasientsikkerhet, ivaretakelse og videreføring av kompetanse og gode faglige nettverk utover egen arbeidsplass. I prinsippet handler det derfor om at man har et robust nok fagmiljø til å forsvarlig kunne behandle pasientene der de er, og at man som behandler føler seg trygg. Med det sagt, det vanligste er det vanligste både på små og store sykehus, og arbeidshverdagen er ganske gjenkjennelig begge veier. 

Har du noen tips og triks til noen fremtidige ortopeder?
Vær med på praktiske prosedyrer! Ortopedi er et praktisk fag som krever praktisk erfaring. Vis interesse for det som skjer, og har du mulighet kan det være lurt for din egen del å ikke se deg blind på klokka om ettermiddagen. Bli med der det skjer – det er da det blir gøy og det er da du får kompetansen som trengs! Også vil jeg anbefale at man er litt kynisk ved planlegging av egen arbeidstid: Er det en epikrise som ikke haster å få ferdig der og da, bli med på operasjonsstuen først, og skriv epikrisen etterpå.