Spesialisten: Reidar Tyssen

Tekst av Merete Lan Olsen
Bilde: Privat

Reidar Tyssen er spesialist i psykiatri og professor i medisinske atferdsfag. Han arbeider både som avtalespesialist og som leder for en forskningsgruppe ved UiO som har fokus på mental helse og arbeidsliv blant medisinstudenter og leger. Reidar er opptatt av at både medisinstudenter og leger skal bli flinkere til å ta vare på seg selv og som han selv sier: «en får verra som en er når en ikke vart som en sku». 

Hva går spesialiteten din ut på?
Jeg er spesialist i psykiatri, men professor i medisinske atferdsfag, ikke psykiatri. Psykiatri er en ganske omfattende spesialitet, det gjelder antall LIS stillinger, det er tredje største sykehusspesialitet i antall slike stillinger etter medisin og kirurgi. 

Hvordan foregår spesialistutdanningen? / Hvordan blir man psykiater?
Spesialistutdanning generelt innebærer 6 ½ års arbeid ved institusjoner etter autorisasjon som fås etter studiet (inkludert turnus/LIS 1). Det skal fylles visse kompetansemål og gjennomførte prosedyrer: https://www.helsedirektoratet.no/tema/autorisasjon-og-spesialistutdanning/spesialistutdanning-for-leger/psykiatri.  Den nye LIS utdannelsen vil som tidligere innebære tjeneste ved akutt avd., poliklinikk (Distrikts psykiatrisk senter) og intermediær/lengre tidsbehandling. Samtidig er det krav om 105 veiledningstimer i psykoterapi (samtalebehandling) over 3 år. Klinisk veiledning skal du ha ukentlig gjennom hele utdannelsen. 

Hvilke oppgaver har du i arbeidshverdagen? / Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?
Nå når jeg er avtalespesialist har jeg selvstendig vurdering av pasienter og ukentlig oppfølging over lengre tid i psykoterapi, gjerne ett til to år, men noen ganger også lenger. Pasienter henvises fra fastlege. Jeg har kun 20% stilling, men jobber to kvelder i uken (kl 16-20), den ene dagen på Institutt for psykoterapi, den andre dagen på Domus Medica. Jeg er utdannet i psykodynamisk psykoterapi – som er en psykoanalytisk orientert terapiform. Ved siden av å lære pasienten å kjenne seg selv og avdekke sine  ubevisste sider, legger vi nå mye vekt på relasjonen til oss som terapeuter – og bruker dette aktivt i terapi. Spesielt for pasienter med personlighetsforstyrrelser, som sliter både med selvbildet, følelsesregulering og forhold til andre oppleves det viktig å jobbe over lengre tid i samme terapeut-pasient situasjon.

Hvordan er arbeidsmiljøet?
Da jeg studerte var jeg svært interessert i kirurgi og ønsket å gå inn i denne spesialiteten, men arbeidsmiljøet ved de avdelingene jeg var innom tiltalte meg langt mindre enn miljøet ved den psykiatriske avdelingen jeg jobbet ved et par sommerferier i studiet. Men arbeidsmiljø varierer jo på alle kliniske avdelinger.

Hva vekket interessen din for faget? / Hvorfor valgte du å bli psykiater?
Hvis jeg skal tenke langt tilbake i barndommen, betydde det nok også en del at jeg hadde en tante med bipolar lidelse, og et par søskenbarn som sleit psykisk. Dessuten likte jeg den åpne, ærlige og selv-reflekterende holdningen mange psykiatere hadde – og følte virkelig at denne spesialiteten kunne lære meg noe om livet! Da jeg jobbet ca 4 år i allmennmedisin på 80-tallet var jeg også spesielt interessert i pasienter med psykiske lidelser – og det å komme litt nærmere enkelte pasienter over tid. Jeg opplevde også at faget kunne lære meg lære meg å forstå mine relasjoner til andre, som venn, partner og forelder. Det telte også med at spesialiteten hadde en relativt familievennlig vaktbelastning, med oftere hjemmevakter enn i f.eks. kirurgi og indremedisin.

Hvilke personlige egenskaper kjennetegner spesialistene? / Hva er de viktigste egenskapene for en psykiater?
Som i alle kliniske spesialiteter er nok interessen for mennesker noe av det viktigste. Å være nysgjerrig på å bli kjent med andre – og forstå hvordan de har blitt slik de er – er helt avgjørende for å bli en god psykiater. Du bør dessuten ha en viss tålmodighet og stabilitet i deg selv. Vi møter pasienter med sterke følelsesutbrudd, og det hjelper å ikke være altfor sårbar. Men vi har også gode muligheter til å jobbe med egne problemer – f.eks. har mange av oss gått i egenterapi – og for videreutdannelse i psykoterapi er dette obligatorisk. 

“Å være nysgjerrig på å bli kjent med andre – og forstå hvordan de har blitt slik de er – er helt avgjørende for å bli en god psykiater. Du bør dessuten ha en viss tålmodighet og stabilitet i deg selv. Vi møter pasienter med sterke følelsesutbrudd, og det hjelper å ikke være altfor sårbar.”

Hva slags utfordringer møter man som psykiater?
Jeg har allerede nevnt dette med sterke følelsesutbrudd. Det kan være krevende å ha med ustabile pasienter som ofte har liten selvinnsikt og beskylder deg for urimelige ting som behandler. Psykotiske pasienter med manglende virkelighetsforståelse og ruspasienter er også krevende å ha med å gjøre. Ofte kan pårørende til disse pasienten også være krevende. Det er aldri med lett hjerte vi iverksetter tvangsbehandlingstiltak, dette er ikke sjelden nødvendig for hindre at pasienter skader seg selv eller andre. Men utdannelsen gir deg et kunnskaps - og forståelsesgrunnlag som gjør alt dette mye enklere. Det er synd ikke psykiatri er en større del av grunnutdanningen, når jeg tenker på hvor vanlig det er med slike pasienter også i somatiske spesialiteter. Mange fastleger søker seg til psykiatriske institusjoner når de må ha obligatorisk sykehusutdanning for å fornye spesialiteten i allmennmedisin.

Hvordan vil spesialiteten utvikle seg i fremtiden? / Hvilke utfordringer ser du for fremtiden?
Psykiske lidelser er så vanlige at jeg tror noe av problemet blir hvilke pasienter som bør til spesialister i psykiatri og klinisk psykologi – og hvilke som fastleger eller andre kan ta seg av. Jeg tror som tidligere at de mest alvorlige lidelsene som psykoselidelser bør tas hånd om av psykiatere. Psykiatere bør også ta mer av rus-feltet, tradisjonelt har dette vært drevet mye av ikke-leger – som psykologer og sosionomer. Men rusproblematikken krever så mye biomedisinsk kunnskap at flere leger bør inn her. I større grad bør vi også bistå fastlegene, som i praksis tar seg av 80% av pasienter med psykiske lidelser. Dette gjelder ikke bare angst og depresjonsbehandling, men også pasienter med personlighetsforstyrrelser. I det hele tatt bør både psykiatere og psykologer ta flere av pasientene med alvorlige personlighetsforstyrrelser. Det er fullt mulig å hjelpe disse pasientene til et bedre liv ved samtalebehandling, både med hensyn til selvfølelse og det å forholde seg til andre. Men ofte er det nødvendig med flere, f.eks. et team av fastlege, spesialist i psykoterapi og personale fra DPS for å følge opp disse pasientene over tid.

Hvorfor tror du det er slik medisinstudenter oftere sliter psykisk sammenlignet med andre grupper studenter? 
Det er ikke noe som tyder på at medisinstudenter sliter mer med psykiske lidelser som f.eks. angst og depresjon enn andre studenter. Dette er en myte. Men studenter generelt sliter noe mer enn den generelle befolkningen – de som f.eks. er i arbeid i samme alder. Det er mye studiestress blant medisinere – og mye obligatorisk undervisning – men dette er ikke det samme som å slite psykisk. 

Hvordan kan medisinstudenter bli flinkere til å ivareta sin egen mentale helse? Har fakultetene et forbedrings-potensiale til å ta vare på studentene sine bedre?

Det å være student er en krevende livsfase – men også en periode av livet med mye frihet og selvbestemmelse. Jeg tror det å ta vare på «hele livet» – det sosiale, venner og fritidsaktiviteter er en viktig beskyttelse for mental helse og trivsel. Mange er nok gode til å holde seg i fysisk form og trener, men kanskje ikke like gode til å ta vare på det mentale. 

Både studiet og jobben som leger er krevende – og det er ganske nødvendig at en allerede som student prøver å gå inn i krevende oppgaver for å lære og å prøve å mestre dem. Den beste måten til å opprettholde prestasjonsangst er å unngå å gå inn i krevende  pasientmøter og vanskelige kliniske ferdigheter. Det er også viktig at de som virkelig sliter psykisk ikke stigmatiseres. At det å søke hjelp sees på som en styrke og ikke som en svakhet. En «bivirkning» ved medisinutdannelsen og annen helseprofesjonsutdannelse er at vi ser på oss selv som «de friske» og pasientene eller de andre som «de syke».

“Det er også viktig at de som virkelig sliter psykisk ikke stigmatiseres. At det å søke hjelp sees på som en styrke og ikke som en svakhet. En «bivirkning» ved medisinutdannelsen og annen helseprofesjonsutdannelse er at vi ser på oss selv som «de friske» og pasientene eller de andre som «de syke»”

Fakultetet må erkjenne at medisinstudenter er som alle andre studenter, verken mer eller mindre. Det hjelper ingen å høre at de er «kremen av norsk ungdom» og får for høye forventninger på seg. Både lærere og studenter må erkjenne at vi medisinere er forskjellige med hensyn til personlighet og følelsesmessige forutsetninger. Det å ha gode intellektuelle evner er ikke det samme som å være beskyttet mot følelsesmessige problemer. Og vi skal ha akkurat samme hjelp og behandling som alle andre hvis vi først sliter psykisk.  

“Det å ha gode intellektuelle evner er ikke det samme som å være beskyttet mot følelsesmessige problemer. Og medisinstudenter og leger skal ha akkurat samme hjelp og behandling som alle andre hvis vi først sliter psykisk”

Det er rapportert om at leger i stor grad går på jobb «med plager de ville ha sykmeldt sine pasienter for», særlig ved psykiske symptomer. Hvordan kan vi i både studiemiljøet og blant leger snakke mer åpent om dette? Hva kan gjøres for at vi skal bli flinkere til å oppsøke hjelp? 
Det å gå på jobb når en er syk er nok mest vanlig ved fysiske plager, og dette gjelder nok også en del andre i prestasjonsyrker der det ikke er så lett å skaffe vikar på kort varsel. Når man virkelig sliter psykisk er det neppe mulig å jobbe. Men du har et poeng med at vi ofte søker hjelp for sent når vi er syke. Faktisk er det en del av det å være profesjonell å ta vare på seg selv (og pasientene hvis du har en smittsom sykdom). Dette er vi minnet på nå under pandemien. Men vi bør huske det også til senere. Jeg tror altfor lett at man blir så fokusert på pasientenes beste gjennom dette studiet at man glemmer seg selv. Både studenter og leger er mennesker – ikke uovervinnelige «ridder-hjelpere» – og er utsatt for akkurat de samme sykdommene som alle andre. Og på flyet får vi klar beskjed om å sette oksygenmasken på oss selv før vi hjelper andre…

Kan vi som fremtidige leger bli flinkere til å være mer fornøyd med oss selv, mindre selvkritisk og akseptere at leger også er “vanlige mennesker”?
Det er dette jeg prøvde å komme inn på over. Det er viktig å akseptere seg selv – «en får verra som en er når en ikke vart som en sku»! Det ligger mye livsvisdom i denne morsomme sangstrofen. Det blir heldigvis lettere å akseptere egne begrensinger med årene enn i ungdommen. Det med en selvkritisk og sårbar personlighet har jeg også lyst til å si litt om. Mye tyder på at selvkritikk kan være en driver for bedre prestasjon. Mange av våre beste idrettsfolk og scenekunstnere er svært selvkritiske og drives til å forbedre detaljer av dette. Jeg tror dette også kan gjelde flere av oss medisinere og leger. Samtidig skal en også huske at noe sårbarhet kan være viktig i dette yrket – for å kunne vise empati og medfølelse med pasientene våre. 

Hva er dine beste råd for å bevare en sunn mental helse under pandemien? 
Å tenke at dette kommer til å gå over etter hvert. Vi får sammen prøve best mulig å ta de utfordringene og utsettelse av ting i livet pandemien medfører. Jeg får min første vaksinedose til neste torsdag – og ser virkelig fram til det! Prøv å koble av fra zoom’en iblant, kom dere ut i det fri og i naturen – og gled dere over dem dere kan være sammen med. Det kan være en nær venn, familie, en partner, smågruppe eller annen «kohort» dere kan være sammen med. Kohort begrepet sikter forresten til en gruppe soldater som holdt sammen blant romerske legionærer. Pandemien er noe forbigående – heldigvis – som en annen krise- eller krigstilstand.