Spesialisten - Allmennmedisin
Tekst: Jovana Cvetkovic, skribent i Æsculap
Å ha verdens beste jobb er et dristig utsagn. Likevel benytter fastlegen Nina Guttormsdatter Helberg Aurebekk enhver mulighet til å fortelle om den fantastiske jobben hun har.
Nina Guttormsdatter Helberg Aurebekk, spesialist i allmennmedisin og fastlege ved Skarven legesenter i Hammerfest.
Jeg har verdens beste jobb, fordi at jeg har verdens beste pasienter. De er supersøte, poengterer Aurebekk.
Aurebekk er i dag spesialist i allmennmedisin og veileder for turnusleger og allmennleger i spesialisering (ALIS), samt tidligere leder for psykososialt kriseteam og smittevernlege for Hammerfest kommune. Hun har jobbet som fastlege i Hammerfest siden 2010. Ved spørsmål om hva som er det viktigste av alle rollene hun har, svarer hun stolt at det er mor til tre barn.
Fastlegedrømmen
Aurebekk kommer opprinnelig fra Bardu, en liten kommune i Troms og Finnmark fylke med rundt 4000 innbyggere. Da hun begynte på medisinstudiet i Tromsø, hadde hun bare ett mål: Å bli fastlege i sin hjemkommune.
Så ønsket jeg etter hvert å bli nevrokirurg og kirurg, men det er en erkjennelse av at begge de to yrkene er vakttunge, og jeg landet veldig fort på at jeg hadde lyst til å gjøre noe annet i livet enn å gå vakt. Så derfor synes jeg at det passet ganske godt å bli fastlege, konkluderer Aurebekk.
“Sannheten er at jo lengre fra sykehuset du er, jo flere avgjørelser tar du på egenhånd, slik at det gjør nok at du tenker deg en ekstra gang om.”
For å kunne trives som fastlege, må man ha en interesse for mennesker i bunnen, ifølge Aurebekk:
Fastlegeliv er utrolig spennende. Nå har jeg jobbet så lenge at jeg ser at noen pasienter blir voksne, blir foreldre. Jeg har opplevd at folk går fra å bo hjemme og klarer seg selv, til å bli ganske skrøpelig og jeg får følge dem den siste delen av veien. Det er bare en helt fantastisk jobb, men, som en av mine eldre kolleger bruker å si, man må ikke bli fastlege hvis man ikke liker mennesker, understreker Aurebekk.
Med sin nordnorske bakgrunn, er Aurebekk opptatt av distriktsmedisinske problemstillinger. I løpet av studiet jobbet hun forskningsmessig med flere problemstillinger knyttet til forskjellen på distrikt og land, samt skrev avhandling om medisinstudentenes tilhørighet og deres karriereønsker som ferdig utdannede leger (1), der den sistnevnte ble publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening.
Jeg hadde også en fantastisk 5. års praksis i Honningsvåg, og lærte da ganske mye. Sannheten er at jo lengre fra sykehuset du er, jo flere avgjørelser tar du på egenhånd, slik at det gjør nok at du tenker deg en ekstra gang om, forklarer Aurebekk.
Blant Finnmarks beste leger
Aurebekk ble nylig utnevnt for en av Finnmarks mest populære fastleger. De mange håndskrevne diplomer fra hennes aller minste pasienter kler kontorets vegger, og er et bevis på hennes utrettelige arbeid. Med en imponerende lang venteliste, har Aurebekk sikret seg en plass i primærhelsetjenestens toppsjikt.
Det er jo hyggelig det. Man kan mene mange ting om en sånn kåring, men det betyr jo at pasienter setter pris på den jobben man gjør, og det er jo hyggelig, forklarer Aurebekk.
Hemmeligheten ifølge Aurebekk er å strebe etter godt nok og ikke det perfekte, noe som hun bestandig jobber mer med mens hun stadig blir eldre. Ved spørsmål om hva et godt legearbeid innebærer, svarer Aurebekk bestemt at det må være en balanse i dynamikken mellom pasienten og legen:
Jeg brukte å si, ofte i forbindelse med veiledning, at det perfekte er når legen er passe fornøyd og når pasienten er passe fornøyd, forklarer Aurebekk. Hvis legen er kjempefornøyd, så er spørsmålet hvor fornøyd pasienten er, og hvis pasienten er kjempefornøyd, så sitter ofte en ikke så fornøyd lege, fortsetter hun.
“Å ha et trygt arbeidsmiljø er en viktig faktor for å kunne trives som fastlege, og som lege ellers.”
Samtidig poengterer hun at med dagens fastlegeordning er det veldig vanskelig for pasientene å få en fastlege, noe som igjen kan resultere i lengre ventelister.
Det største problemet nå er at vi har for lite folk, understreker Aurebekk.
Hun trekker også frem faktum om at fastlegeordningen er bygd rundt selvstendignæringsdrift prinsipp, mens det er flere og flere leger som vil ha fast lønn og gode pensjons- og sykepenger rettigheter.
Hvis jeg hadde vært helseminister for en dag, så ville jeg ha endret det. Jeg ville lage en bedre sykepengeordning for fastleger, forteller Aurebekk.
God kollegastøtte er viktig
Legenes hektiske arbeidshverdag har i den siste tiden fått økende oppmerksomhet på sosiale medier. Aksjonen #legermåleve ble startet av leger for å rette søkelys mot den krevende og til tider overveldende legejobben, som kan gå utover legenes fysiske og psykiske helse. Aurebekk mener at legene kanskje ikke har vært flinke nok til å ta vare på hverandre, mens de har vært innmari flinke til å ta vare på pasientene sine.
Jeg bruker å si at man må ha gode kolleger, men så må man også ha noen kolleger som man vet dekker ryggen din den dagen det skjer noe. At du har noen til å gå til, noen til å snakke med og ha et rom til å reflektere rundt noe. Fordi dette livet har både opp- og nedturer, forteller Aurebekk.
«En lege uten gode kolleger er en fattig lege» er Aurebekks mantra. Å ha et trygt arbeidsmiljø er en viktig faktor for å kunne trives som fastlege, og som lege ellers. Aurebekk trekker særlig frem verdien av å ha en felles lunsj i arbeidshverdagen.
Det er utrolig viktig at man møtes til lunsj. Når legene slutter å spise lunsj eller spiser lunsj inne på kontoret, så er man generelt i fare. Det er noe med å lage seg nok rom til at man også kan ivareta kollegene sine, sier Aurebekk.
Fastlegeyrket er ifølge Aurebekk en veldig bra jobb. Det viktigste rådet som hun kan gi ferske leger og medisinstudenter, er å skaffe seg en arbeidsplass med gode kolleger hvor det er også rom til latter.
Legejobben kan inneholde en del triste ting, og da er det godt å ha noen å både le og gråte med, avslutter Aurebekk.
Litteratur:
Helberg N. G, Hasvold T. Karriereønsker blant medisinstudenter i Tromsø. Tidsskr Nor Lægeforen nr. 16, 2006; 126: 2126-8.
