Spesialisten - Patologi
Tekst: Heidi Peura
Elin Mortensen har doktorgrad i hjertefysiologi og hun skulle bli anestesilege. Livets vei og summen av mange faktorer førte til at Elin søkte jobb på patologiavdelingen. Hun fikk jobben, og har ikke angret på det ett sekund.
For å bli patolog må man først fullføre embetseksamen i medisin. Deretter tar man LIS1 i 18 måneder, for så å jobbe fem år som LIS på en patologiavdeling, der man må diagnostisere et visst antall prøver og obduksjoner. I tillegg må man ta obligatoriske kurs og relevante diagnostiske kurs.
Elin Mortensen likte patologi godt under studiet, men under LIS1 ble hun kun eksponert for kirurgi, indremedisin og allmennmedisin. Etter LIS1 forsket hun en periode, samtidig som hun fikk to barn - og innså at ikke begge foreldrene kunne gå i vaktturnus. Slik endte det med at hun søkte på åtte-til-fire-jobber innen patologi.
Etter kort tid innså jeg at dette var faget for meg og har aldri angret, forteller hun.
Interessen for patologi har også gjort at hun har jobbet litt u utlandet. I Australia jobbet hun i Sydney ved Royal Prince Alfreds Hospital i ett år. Senere jobbet hun ett år i Østerrike i Linz på Barmhertzige Schwestern. Men det er nok spenning også i vanlige arbeidsdager:
Jobben er utrolig spennende. Etter snart 30 år i faget lærer jeg fortsatt nye ting. Faget har også vært i stor utvikling under hele min karriere, forteller hun.
Da Mortensen startet hadde man så vidt begynt å benytte seg av immunhistokjemiske analyser, som er en god beslutningsstøtte i vanskelige kasus, men også viktig for både prognostiske og prediktive markører. Hun understreker den økende rollen til molekylær patologi, som har blitt integrert i mange av patologiens diagnoser for å finne en enda mer presis klassifikasjon av krefttyper.
Dette henger sammen med nye avanserte behandlingsregimer som for eksempel immunterapi. Vi selekterer pasienter som kan ha nytte av de ulike behandlingsregimene. Dette kalles presisjonsdiagnostikk.
Faget gir også gode muligheter for forskning. Patologer jobber i et grensesnitt mellom klinikerne og forskningsmiljøene, og det er gode muligheter for å drive egen forskning eller være med på studier.
Hva med ulempene?
For min del ser jeg ingen ulemper, men noen kan vel savne pasientkontakt. Jeg liker at vi har kliniske problemstillinger og har god kommunikasjon med klinikere. Vi har for eksempel ukentlige tverrfaglige møter hvor nye kreftkasus diskuteres med alle involverte profesjoner, forteller Mortensen.
Patologens arbeidsdag
På papiret har en patolog en åtte-til-fire-jobb uten vesentlig vaktbelastning, men i realiteten er det mye å gjøre og ofte jobber patologene lange dager. Hennes vanlige arbeidsdag starter klokken åtte.
Hver dag deles det ut cirka 20 kasus til hver patolog. Disse kasusene skal besvares i løpet av dagen.
Mye av formiddagen går med til å se i mikroskopet, sammenholde det jeg ser med de kliniske opplysningene og stille en diagnose. Ofte trenger man immunhistokjemiske analyser for å komme frem til en sikker diagnose eller finne tumors utgangspunkt. Andre ganger er det gitte immunhistokjemiske analyser som vi må gjøre for å styre behandlingsretninger.
Midt på dagen blir dagens hasteprøver (CITO) delt ut. Dette er prøver med sterk kreftmistanke hvor det haster å finne en diagnose og komme i gang med behandling fortest mulig. Noen ganger kan man sende ut et preliminært (foreløpig, red. anm.) svar for å si at dette er kreft, og så jobbe videre med prøven for å gi et mer presist svar; hvor har svulsten mest sannsynlig oppstått, hvor aggressiv er den, hvilken behandling er sannsynligvis den beste for pasienten. Derfor spiller patologer en viktig rolle i tverrfaglige møter:
Vi har ukentlige tverrfaglige møter, der alle diagnoser med mistanke om kreft blir diskutert. I et tverrfaglig møte er det røntgenlege, patolog, onkolog og kirurg. Sammen diskuterer vi diagnoser og behandlingsalternativer, forteller Mortensen.
”Work hard, play hard”, og finn en spesialitet som du liker
Mortensen studerte ved Royal College of Surgeons i Dublin (RCSI) og gikk ut i 1985. Da fantes hverken PC, smarttelefoner eller internett.
Jeg underviser en del og ser at studentene har tilgang på så mange flotte læringsressurser som vi ikke hadde. Dette er nok veldig nyttig fordi man alltid raskt kan finne svar på det man lurer på, men skjønner at dette også kan bli overveldende når det er så mye bra å velge i, forteller Mortensen.
Tidene har derfor endret seg når det gjelder læringsressurser og studieverktøy. Likevel fikk Mortensen et råd tidlig i studiet som hun tror har mye for seg fortsatt:
Vi hadde en veldig streng professor i anatomi som hadde følgende motto: «Work hard, play hard». Hun stilte meget høye faglige krav til oss, men nærmest forlangte at vi skulle delta på andre ting; bidra i studentmiljøet, delta på sosiale samlinger, gå på turer, drive politikk eller med sport. Og om vi ikke drev med sport så skulle vi i alle fall stille opp som heiagjeng for klasselaget!
Til slutt understreker Mortensen viktigheten av en hyggelig spesialitet og arbeidsmiljø:
Finn en spesialitet som du liker! Du skal jobbe i over 30 år. Et godt arbeidsmiljø er veldig viktig. Vær den som bidrar til dette!
