Spesialisten: Lasse Pihlstrøm

Tekst: Merete Lan Olsen
Bilde: Privat

Lasse Pihlstrøm er nevrolog og forsker ved Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus (OUS). Han er født i 1980 og utdannet ved universitetet i Oslo, hvor han studerte medisin og litt filosofi, og var også i sin tid skribent for Æsculap. På fritiden liker han musikk og friluftsliv, og er også fast skribent for Morgenbladet. 

- For å ta det helt fra begynnelsen først, hvorfor ønsket du å bli lege?
Det er kanskje et litt forutsigbart og klisjépreget svar, men legeyrket kombinerer jo det teoretiske og vitenskapelige med det menneskelige og praktiske på en unik måte. Faren min var fastlege. Han forsøkte aldri aktivt å påvirke meg til å følge i sine fotspor, men jeg tror jeg fikk øye på hvor priviligerte leger egentlig er som både får komme tett på enkeltmennesker og samtidig fordype seg i tung teori. 

- Hvordan foregår spesialistutdanningen? / Hvordan blir man nevrolog og forsker?
Spesialiseringsløpet er jo nylig revidert, slik at det nå finnes både en ny og en gammel ordning. Etter den nye ordningen kan man søke seg til en LIS-stilling i nevrologi etter ett og et halvt år som LIS1 (tidligere turnus). Gjennom minst fem år som LIS3 skal man da oppnå de ulike læringsmålene for spesialiteten via arbeidserfaring, veiledning og kurs. Slik det har vært i gammel ordning, vil dette løpet foregå hovedsaklig i nevrologien, men med minst et halvt år på en nevrokirurgisk avdeling. Det finnes mange måter en sykehuslege kan bli involvert i forskning, men om man ønsker å vie en vesentlig del av yrkeslivet til vitenskap, er den naturlige starten ofte å søke seg mot en stilling der man kan ta en doktorgrad innen et felt man er interessert. 

- Hva går spesialiteten ut på?
Nevrologi er den spesialiteten som har ansvar for utredning og medisinsk behandling av sykdommer i hjerne og nervesystem, samt endel muskelsykdommer. Store diagnosegrupper innenfor nevrologien er epilepsi, hjerneslag, multippel sklerose, nevropatier, hodepine og nevrodegenerative sykdommer som Alzheimer, ALS og Parkinsons sykdom.

- Når tok du din doktorgrad og når bestemte du deg for at du ville ta en PhD i tillegg?
Jeg begynte på doktorgrad etter omlag et år som LIS i nevrologi. Jeg brukte mer enn de normerte tre år på doktorgradsarbeidet, mye fordi jeg deler av tiden var ansatt ved universitetet og hadde smågruppeundervisning i nevrologi for legestudenter på Rikshospitalet. Det savner jeg! Jeg disputerte i 2015. 

- Hvilke fordeler er det ved å ta en PhD og når vil du anbefale medisinstudenter å ta en doktorgrad?
Doktorgraden skal være en forskerutdanning. Faget vår er bygget på vitenskap, og jeg tror den forskererfaringen en ph.d. gir, har stor overføringsverdi til senere klinisk arbeid, med behov for god kunnskapshåndtering og utvikling av faglig kritisk sans. Det er et privilegium å få konsentrere seg om en smalt tema over tid og bli en virkelig ekspert, og arbeidsdagen som forsker preges ofte av mye mer frihet og autonomi enn de fleste kliniske legejobber. Etter avlagt doktorgrad står flere muligheter åpne, enten det gjelder deltakelse i spennende enkeltprosjekter i sykehuset som forskningsaktiv lege, eller om man ønsker å virkelig satse videre på å søke prosjektmidler og etablere en egen forskningsgruppe.

- Hvilke oppgaver har du i arbeidshverdagen? / Hvordan er en vanlig arbeidsdag?
Jeg deler tiden min mellom klinisk legejobb og forskningsarbeid nå. I mange år har jeg gått forvakt og deltatt i postarbeidet på Nevrologisk avdeling. Dette er en variert og fin arbeidshverdag der man som LIS typisk roterer til ulike oppgaver og team. Arbeidshverdagen minner nok mye om andre medisinske sykehus spesialiteter, men på Rikshospitalet har jeg fått jobbe mye med litt spesielle pasientgrupper - slik som pasienter med bevegelsesforstyrrelser som behandles med dyp hjernestimulering, eller slagpasienter som innlegges akutt for mekanisk trombectomi. I øyeblikket har jeg mest poliklinikk og ser pasienter som kommer til planlagte timeavtaler på sykehuset. Blant annet har jeg en spesialinteresse for Huntingtons sykdom og følger mange pasienter med denne arvelige sykdommen. 

- Hvordan er arbeidsmiljøet?
Jeg har vært heldig og har trivdes godt i nevrologi miljøet fra første stund. Men det er nok vanskelig å generalisere om arbeidsmiljøet i en hel spesialitet. Miljøet formes av menneskene på arbeidsplassen, der enkeltpersoner som kommer og går, kan bety mye. 

- Hva vekket interessen din for faget? / Hvorfor valgte du å bli nevrolog?
Jeg har aldri vært i tvil om at hjernen er mitt favorittorgan. Trenger man egentlig å si mer?

- Hvilke personlige egenskaper kjennetegner spesialistene? /  Hva er de viktigste egenskapene for en nevrolog?
Leger elsker jo å karikere kolleger fra ulike spesialiteter og male frem stereotypier. Om jeg skulle bruke bred pensel her, ville jeg fremstille nevrologene som godhjertede og vennlige, grundige, ikke de mest utålmodige av leger, filosofisk anlagt og med interesse for kunst og kultur. Det er også mitt inntrykk at Nevrologimiljøet i Norge er over gjennomsnittet akademisk orientert.

«Om jeg skulle bruke bred pensel her, ville jeg fremstille nevrologene som godhjertede og vennlige, grundige, ikke de mest utålmodige av leger, filosofisk anlagt og med interesse for kunst og kultur.»

De viktigste egenskaper for en nevrolog - utover det som gjelder for leger generelt - tror jeg må være evnen til systematikk og logisk resonnement. I dag er også nevrologi et akuttfag, og man må trives med noen grad av stress og tidspress. For eksempel er dør-til-nål-tid et viktig kvalitetsmål ved hjerneslagbehandling - og for hvert sekund du fomler kan pasienten potensielt miste hjerneceller som kunne vært reddet. 

«De viktigste egenskaper for en nevrolog - utover det som gjelder for leger generelt - tror jeg må være evnen til systematikk og logisk resonnement. Dør-til-nål-tid et viktig kvalitetsmål ved hjerneslagbehandling - og for hvert sekund du fomler kan pasienten potensielt miste hjerneceller som kunne vært reddet.»

- Hva slags utfordringer møter man som nevrolog?
Blant mange aktuelle utfordringer vil jeg trekke frem en som kanskje kan være særlig frustrerende for studenter og ferske leger: Svært mange pasienter har symptomer som kan tolkes som nevrologiske, uten at det foreligger noen påvisbar sykdom i nervesystemet - slik som nummenhet, svimmelhet, svakhet eller uklare anfallsepisoder. Det gjelder å bruke godt klinisk skjønn til å grovsortere dette, og så støtte seg på supplerende undersøkelser for pasienter der man har reell mistanke om nevrologisk sykdom. 

«Blant mange aktuelle utfordringer vil jeg trekke frem en som kanskje kan være særlig frustrerende for studenter og ferske leger: Svært mange pasienter har symptomer som kan tolkes som nevrologiske, uten at det foreligger noen påvisbar sykdom i nervesystemet»

- Hvordan vil spesialiteten utvikle seg i fremtiden? / Hvilke utfordringer ser du for fremtiden?
De fleste av oss som jobber i nevrologi i dag, tror på en sterk vekst for faget vårt i årene som kommer. Nye terapimuligheter forventes innenfor mange nevrologiske sykdommer. Det vil bli veldig spennende, men kan skape etiske utfordringer knyttet til utgifter og prioritering.

Vi ser i dag økende bevissthet omkring begrepet «hjernehelse» og Regjeringen har lansert en egen «Hjernehelsestrategi». En vesentlig forventet utfordring er at forekomsten av nevrodegenerative hjernesykdommer øker eksponentielt med økende levealder, slik som for bl.a. Alzheimers og Parkinsons sykdom. Om vi samtidig får en utvikling i retning av mer avansert og persontilpasset presisjonsmedisin for disse sykdommene, blir det behov for langt flere nevrologer i dette feltet og større ressurser til nevrologien. 

- Tips til studenter som vil ta spesialiseringen?
Ikke vær bekymret om du ikke får oversikten med en gang!