“Stetoskop”- hva betyr det egentlig? Professor Per Holck forklarer ...
Vet du egentlig hva de indoktrinerte medisinske ordene du bruker i dagligtalen betyr? Professor i anatomi ved UiO, Per Holck, tar for seg medisinske ord og uttrykk, og gir oss historien bak.
Tekst: Per Holck, prof.em., dr.med.
Illustrasjon: Dr. Laënnecs første stetoskop, illustrasjon fra Science Museum, London.
STETOSKOP
Ved inngangen til det 19. århundre var kliniske undersøkelsesmetoder under sterk utvikling, og det dukket opp hjelpemidler for undersøkelse av tilstander som tidligere bare var akseptert slik de var. Eksempelvis hadde hørerøret for tunghørte vært i bruk i mange år allerede.
En av de mest kjente klinikerne ved slutten av 1700-tallet var den franske legen René-Théophile-Hyacinthe Laënnec (1781-1826). Han interesserte seg særlig for luftveislidelser, som var svært utbredt den gang, og han ble berømt gjennom sitt banebrytende verk De l’auscultation médiate ou Traité du diagnostic des maladies des poumons et du coeur (1819). For å undersøke den syke måtte man den gang legge øret inntil ryggen eller brystet til pasienten – noe som selvsagt ikke sømmet seg når det gjaldt kvinner. Kanskje kunne et ombygget hørerør brukes?
En dag kom dr. Laënnec til å se to smågutter som lekte med et trestykke som de holdt inntil øret, slik at de kunne høre når det ble laget skrapelyder i den andre enden. Da han fikk en overvektig kvinnelig pasient med hjerteproblemer, kom han til å huske denne barneleken. Han rullet sammen et papirark, og oppdaget at det faktisk var mulig å høre pasientens hjerte- og lungelyder på den måten.
Men Laënnec var også en habil fløytespiller og produserte flere av sine egne instrumenter (som den gang var av tre). Omkring 1816 hadde han laget et fløytelignende trerør, og ble overrasket over at han med dette «hørerøret» kunne oppfatte lyder som ikke kunne registreres på den tradisjonelle måten. Han kalte det stethoscope - en betegnelse fra gresk: stethos = bryst, og skopein = betrakte, undersøke.
Laënnecs monoaurale stetoskop har selvsagt utviklet seg, først og fremst som et biauralt stetoskop for begge ører som begynte å komme i handelen fra 1860-årene, men som først ble vanlige fra 1900-tallet. Noen av våre eldre kolleger husker kanskje likevel de gamle «jordmor-stetoskopene» av tre for ett øre, som faktisk fungerte ganske bra!
Omkring 1940 kom 2-sidige stetoskoper, med en åpning med membran for kardiovaskulære undersøkelser og en uten for respirasjonssystemet. Dagens stetoskop ble introdusert av den amerikanske kardiologen David Littman (1906-81), og ble fra 1970-årene en «standard» ved sin letthet og ekstremt harde membran.
