“Placebo”- hva betyr det egentlig? Professor Per Holck forklarer ...

Illustrasjon: Satirisk tegning av den engelske kunstneren James Gillray (1756-1815) fra 1803, som viser dr. Elisha Perkins i aksjon med sine «tractors».

Tekst: Per Holck, prof.em., dr.med.

Vet du egentlig hva de indoktrinerte medisinske ordene du bruker i dagligtalen betyr? Professor i anatomi ved UiO, Per Holck, tar for seg medisinske ord og uttrykk, og gir oss historien bak. 

PLACEBO

Verden vil bedras, heter det, og tilbud av mer eller mindre virksomme stoffer har vi god kjennskap til gjennom medisinhistorien. Allerede i det middelalderske Regimen Sanitatis eller «Helsediktet fra Salerno» nevnes troen på medikamentenes effekt – blant annet i relasjon til prisen (1). Preparater med tvilsom effekt finnes nok også i dag, selv om «juksepiller» nå inngår i den kontrollerte utprøvingen av nye legemidler. 

Uttrykket placebo har latinsk bakgrunn og betyr «jeg skal behage» (kfr. engelsk: please). Slik vi bruker ordet, har det vært kjent i medisinske kretser i over 200 år. Det ble først nevnt i Quincy’s Lexicon-Medicum, utgitt av London-legen Robert Hooper (1773-1835) i 1811, og der definert som «medisin gitt mer for å behage enn å være til nytte for pasienten».

Placebo-effekten ble demonstrert av den engelske legen John Haygarth (1740-1827) allerede i 1799. Han ville undersøke effekten av noen 10 centimeter lange metallstifter som en amerikansk kirurg solgte til skyhøy pris under betegnelsen «Perkins’ Metal Tractors», og som angivelig skulle «trekke» sykdom og smerte ut av kroppen. Dr. Haygarth ville vise at dette var humbug og fikk laget tilsvarende pinner av tre, som han anvendte på sine pasienter. Han ble overrasket over å oppdage at effekten var omtrent den samme – for noen av dem syntes faktisk at de hjalp. Han publiserte sine funn i skriftet On the Imagination as a Cause and as a Cure of Disorders of the Body i 1800.   

Placebo-effekten ved bruk av medikamenter ble først påvist vitenskapelig av den franske psykoterapeuten og farmasøyten Émile Coué (1857-1926). Han oppdaget blant annet at et medikament virket bedre når han på forhånd lovpriste dets egenskaper – selv når det var virkningsløst. Han publiserte sine resultater i boken Self-Mastery Through Concious Autosuggestion, utgitt i 1922.

Litteratur

1) Reichborn-Kjennerud, I. (utg.). Helsediktet fra Salerno. Halden: E. Sems forlag, 1932.