“Perkusjon”- hva betyr det egentlig? Professor Per Holck forklarer ...
Tekst: Per Holck, prof.em., dr.med.
Vet du egentlig hva de indoktrinerte medisinske ordene du bruker i dagligtalen betyr? Professor i anatomi ved UiO, Per Holck, tar for seg medisinske ord og uttrykk, og gir oss historien bak.
Illustrasjon: Leopold Auenbrugger og hans kone Marianne. Han holder stolt frem sin lille bok om perkusjonen fra 1761. Maleri av ukjent kunstner i Istituto ortopedica Rizzoli i Bologna.
PERKUSJON
Det hender at opplevelser i barndommen bearbeides ubevisst i hukommelsen, slik at de kommer til praktisk anvendelse senere i livet. Slik gikk det iallfall med østerrikeren Joseph Leopold Auenbrugger (1722-1809). Han vokste opp som sønn av en vertshusholder, og måtte naturligvis hjelpe til i huset hvor gjestene kom og gikk. I vertshuset «Zum schwarzen Mohren» i Graz hadde faren vist ham hvordan man kunne bedømme innholdet i vinfatene ved å banke på tønnen.
Noen karriere som vintapper ble det likevel ikke. I stedet begynte unge Joseph å studere medisin ved universitetet i Wien, og han slo seg senere ned som lege i hovedstaden. Han kom til å praktisere ved Spanisches Spital, og her undersøkte han folk som hadde fått lungesykdommer etter å ha arbeidet i årevis i de støvfylte bergverkene. Det var visstnok her at han i 1754 kom til å huske sin tidligere erfaring fra farens vinkjeller. Kanskje kunne han anvende dette på pasientene? Og at bankelyden mot lungene, som han vanligvis hørte som «en tromme med et tungt klede over», kunne tolkes som et tegn på pneumonifortetninger, dersom lyden i stedet var som «å banke mot lårets muskulatur»? Stetoskopet var på den tid ennå ikke tatt i bruk.
Auenbrugger publiserte sine funn og metoder i en liten bok: Inventum novum ex percussione thoracis humani (Ny oppdagelse om perkusjon av brystkassen på mennesker) i 1761. Han utdypet der iakttagelser og erfaringer han hadde gjort gjennom syv år på hospitalet, bl.a. ved å injisere vann i lungene på kadavre. Perkusjonen ble til å begynne med lite påaktet og til dels latterliggjort av samtidens leger, men ble gjenoppdaget og tatt i bruk som standardundersøkelse etter at Auenbruggers lille bok utkom i fransk oversettelse av Napoleons livlege Jean-Nicolas Corvisart (1755-1821) i 1808.
Å «banke på ryggen» til pasienten er en diagnostisk metode som nok sjelden praktiseres i vår mekaniserte hverdag – og som antagelig enda sjeldnere beherskes. Ordet er av latinsk opphav (percussio = slå, banke).
