Hundepass

Illustrasjon: Lea Taraldsrud Dormagen

Man kan ikke bestemme over sine egne følelser. De kan få sin egen vilje, og gjøre som de selv måtte ønske. Koste hva det koste vil. Følelsene kan gjøre ens eget sinn til sin personlige slave. Jeg har selv opplevd og blitt offer for følelsenes sterke overbevisningskraft. All logisk tenkning vandret stille og rolig ut av vinduet. Eller kanskje de løp ut, og smelte døra igjen med ett brak? 

Jeg husker helt ærlig ikke helt hvordan det skjedde. Men å holde ville følelser og tanker i bånd etter en akutt krise, er ingen enkel oppgave. Det er som å gå tur med 20 Alaskan malamutter på 50 kg, som alle springer i hver sin retning. Hvilken skal man følge? Hvilken tanke skal man høre på? Hvilken følelse er den rette å følge? Den tanken som sier at “alt er din egen feil”? Den som sier du burde skamme deg? Den som sier du er ekkel? Den som sier du ikke har noe mer igjen å leve for? Eller skal man høre på den lille stemmen, den lille chichuwawaen som blir kvelt i virvaret av malamutter? Den stemmen som sier det ikke var din feil. Den stemmen som sier du ble utsatt for en grusom handling som ingen burde bli utsatt for. Hvordan kan man lure kroppen til å høre på den lille lyse stemmen i virvaret av alle de store mørke stemmene? 

Hvordan kan man lure kroppen til å føle de gode følelsene, når man bare kjenner på de vonde? Skammen, skyldfølelsen, angsten, redselen, sinnet: alle disse følelsene blir til malamutter på steroider som drar deg ned i ett stort svart hull. Kanskje man kan prøve å klappe seg på plass. Tilbake til virkeligheten igjen. Klappe på armene dine, knærne dine, kjenne at du er her, tilstede og ikke nede i hullet. Men så innser man at man fremdeles er innelåst i denne menneskelige kroppen. Den kroppen man nå avskyr. Hva gjør man når alt man vil er å krype ut av sitt eget skall? Når virkeligheten er like gal som det sorte hullet? Når både sinn og kropp blir til en planet uten oksygen? 

Tid som alltid har vært en konstant, trosser nå fysikkens lover og går sakte. Man havner inn i ett slags koma hvor tid ikke lenger eksisterer. Er det mandag? Fredag? Hvem vet? Hvem bryr seg? Alt er det samme uansett. De samme følelsene, de samme tankene. Tiden vandrer i fart med chichuawawaen, men med samme skygge som malamutten. Den skyggelegger sinnet. Til og med de lyseste delene av sinnet blir skyggelagt av tidens uendelige varighet. Dette mørke teppet som ligger over sinnet, blir den nye konstanten. 

Jeg fikk ett hefte som omhandlet vanlige reaksjoner etter en slik krise. I det heftet sto det ett sitat jeg likte godt «Man vet det med tankene, men ikke med følelsene». Det var fint å lese. Jeg kjente meg jo igjen. Jeg klarer jo logisk å tenke meg til at det er chichuwawaen som har det mest korrekte resonnementet blant alle malamuttene. Men på grunn av mengden malamutter, mengden vonde tanker, blir det vanskelig å ikke føle på alle de vonde følelsene. Vektskålen blir tung med vonde tanker, som fyller opp alle de vonde følelsene. Og selv om man da anerkjenner at det ikke var ens egen feil, vil det være vanskelig å føle at det ikke var ens egen feil. 

Hvordan kommer man ut av ett slikt tankesett? Hvordan klarer man å løsne båndene og bli kvitt de tunge malamuttene? Hvordan kan man ta livet tilbake fra følelsenes jerngrep? Det er nok mange veier man kan gå, og jeg er nok ingen ekspert på det. For min del har kanskje det med skriveterapi vært største hjelpen. Skrive musikk. Skrive mørke tekster, skrive sinte tekster, triste tekster, glade tekster, ubehagelige tekster. Skrive røft og nakent om mine egne følelser rundt hendelsen. Det er nok det som har hjulpet meg mest. Så kanskje dette brevet var en del av min egen terapi? 

Teksten publiseres anonymt.