Stille på stue 9

Tekst: Elise K. Kristensen, medisinstudent
Illustrasjon: Mia Emilie Andresen Reinen

Jeg begynte å føle meg tryggere på operasjonsstua. Dagens prosedyre hadde jeg sett flere ganger før. Det som var nytt i dag, var at pasienten fortsatt var våken da jeg kom inn i rommet. 

Pasienten var relativt ung og frisk til å skulle gjennomgå denne type inngrep. Vedkommende lå og pratet humoristisk med anestesilegene. Jeg likte denne personen kjempegodt. 

Jeg merket at den muntre stemmen skalv litt, da narkosemidlene ble hentet frem. 

Etter pasienten hadde sovnet ble klærne klipt opp, underlivet blottlagt, og et kateter hentet frem. Seks fremmede mennesker leiret den slappe kroppen på et bord. 

Kirurgene vinket meg til seg. De pekte, tegnet og forklarte. 

Ny håndvask. 

Jeg følte meg litt som et overivrig barn, i et rom fullt av veldig høflige og tålmodige voksne. De nikket mot en fin liten pakke –bare til meg– med sterilt tøy, og hansker i størrelse 7.

Jeg fikk stå skulder-mot-skulder med overlegen. Så nært, at jeg måtte bruke beskyttelsesbriller da de drillet hull i hodeskallen. Jeg gliste bak munnbindet. Stemninga var lett og god.

Etter en stund ble rommet dørgende stille. 

Overlegen hadde sluttet med høflighetsfraser til operasjonssykepleieren. Instrumentene smalt hardt i bordet etter hvert som han byttet dem ut. Han pustet anstrengt. Jeg tok noen steg bak, mens stadig flere folk kom inn i rommet.

Det ville ikke slutte å blø. 

Da en erfaren overlege kom inn, og LIS3 gikk vekk fra bordet, skjønte jeg at dette kan bli enda mer spennende enn vanlig! Og jeg frydet meg. Da jeg fikk ros for å hjelpe til, følte jeg mestring. 

Jeg fulgte nysgjerrig med på de store, blanke beholderne med blod og saltvann, og regnet blodtapet i hodet mens de fyltes opp.

Med jevne mellomrom var det en anestesilege som spurte forsiktig: «Forventer dere mer blodtap nå?»

Jeg priste meg lykkelig over at jeg fikk være med på akkurat denne operasjonen. Det var kjempekult!

Brått kjente jeg skam og frykt slå hardt ned i kroppen. Skjønte jeg ikke at det var et menneske som lå der? At det satt en familie et sted og ventet? Er jeg helt psyko?!

Rundt meg ble det fremført en perfekt synkronisert dans. Velkoordinert og vakker. Rommet var stille, pipelyden fra maskinene dempet. Dyktige, presise bevegelser. Alle hadde fullt fokus på scenen midt i rommet. Jeg var dypt fascinert, og tenkte på Tsjajkovskijs ballettstykker.

Noen timer senere var seansen ferdig. Alt gikk bra. Jeg fikk hjelpe LIS3 med å lukke. Jeg storkoste meg, og ble igjen for å assistere under oppvåkningen. 

Da jeg så pasientens halv-våkene ansikt, med blod fra tinningene, og tårer fra øyekroken, slo de vonde følelsene inn på nytt. Dette mennesket kunne ha dødd. Og jeg stod der, lykkelig, berusende forelsket i fag og beredskap.

Jeg hadde vondt i magen da jeg gikk hjem. Orket ikke middag. Hvem er jeg egentlig? 

Jeg ser et menneske ligge å blø. Jeg synes det er vakkert. Spennende. Kjempegøy! Jeg fryder meg, og føler meg sterk når jeg beholder roen. Jeg vil ha mer spenning, mer erfaring, mer mestring.

Jeg ser et menneske ligge å blø. Jeg tenker på en kropp som er skadet, naken og redd. Et menneske som kan miste arbeidsevne, leve med smerte, eller dø altfor tidlig. Pårørende i sorg. Jeg har behov for å lindre. Trøste. Hjelpe.

Jeg ser et menneske ligge å blø. Og så går jeg hjem for å spise middag.