Utdanne leger som ikke drar nord for Sinsenkrysset?

Written By Redaktør Æsculap

Tekst: Hanne Christine Øverbø, skribent
Illustrasjon: Lea Taraldsrud Dormagen


Desentralisering av medisinstudiet viser seg å være en suksess i både Trondheim og Tromsø. Med en solskinnsstatistikk som dette er det vel bare å sette i gang i Oslo?

Rapporter viser at både Bodø-modellen ved UiT og Levanger-modellen ved NTNU ikke bare har hatt svært fornøyde studenter, men også at studentene blir værende i distriktene (1,5,6) I denne omgangen er det utdanningen ved UiO som skal møte desentraliseringen.

Løsningen på et kapasitetsproblem

Grimstadrapporten slår fast at nær halvparten av Norges nyutdannede leger er utdannet ved universiteter i andre land. Dermed tilfredsstiller ikke Norge avtalen signert med WHO som forplikter oss å utdanne minst 80% landets leger selv (7). Norge havner langt ned på listen over hvor godt vi klarer å utdanne de legene Norge trenger. Det anslås at Norge må øke studieplasser med 60% innen 2027 (7). En slik markant økning av studieplasser bringer naturlig nok med seg noen kapasitetsutfordringer. 440 nye studenter er mange å utplassere i Oslo-sykehusene. UiO samarbeider nå med Sørlandet sykehus om å etablere campus i Stavanger, der det allerede i 2023 skal tilbys å ta to år av den kliniske delen av studiet. Det var nettopp slik UiT begynte med Bodø-modellen, på grunn av liten kapasitet til å gi alle medisinstudentene lærerik og god praksis ved Universitetssykehuset i Nord-Norge. Løsningen ble å la noen studenter ta sjette studieår ved sykehuset i Bodø, der det var god tilgang til veiledere for kliniske fag og ikke minst pasienter.

Men hva synes nå studentene om denne ordningen? I en artikkel i Tidsskriftet for Den Norske Legeforening skrives det at studentene var strålende fornøyd med ordningen, og at mange studenter ble værende i både allmennlegetjenesten og det lokale sykehuset (5). Tilsvarende kan NTNU i Trondheim rapportere om svært fornøyde studenter i Levanger-modellen (1). Så fornøyde at studenter som hadde sin første rotasjon gjennom Link Levanger i høst gladelig blogger om tilværelsen på NTNU sin hjemmeside: «Er det én ting som er sikkert, så er det at her i Levanger elsker de studenter» (1). Med slike tilbakemeldinger og lovende statistikk i bagasjen, er det all grunn til å tro at en liknende modell vil bli tatt godt imot blant Oslo-studentene.

“Studentene i Trodheim og Tromsø er strålende fornøyd med ordningen, og at mange studenter ble værende i både allmennlegetjenesten og det lokale sykehuset”

Mange ubesvarte spørsmål

Det er imidlertid også utfordringer knyttet til desentralisering av studiet. Det er for det første dyrt å spre studentene. UiO har blant annet fått hele 2,5 millioner i gave for å etablere campus i sør (2). Å desentralisere krever også en vilje til å bygge opp et akademisk miljø, som garanterer at studenter som tar utdanningen ved mindre campus og sykehus får like god utdanning. Det pekes på at det akademiske fagmiljøet ikke vil bli like godt ivaretatt om miljøene splittes og spres utover landet.

Selve utvelgelsesprosessen byr også på noen dilemmaer. Hvem skal få desentralisert utdanning? Klarer universitetene å holde et likt nivå på utdanningen, uten at bygd og by etter hvert bli hver sin nisje? Kan de som velger desentralisert utdanningsløp bli mindre aktuelle til stillinger sentralt med tiden? Dette er noe som har blitt forsket lite på, og burde undersøkes mer.

“Grimstadrapporten slår fast at nær halvparten av Norges nyutdannede leger er utdannet ved universiteter i andre land. Dermed tilfredsstiller ikke Norge avtalen signert med WHO som forplikter oss å utdanne minst 80% landets leger selv.”

Et forsøk på å redde fastlegeordningen?

En annen artikkel fra i Tidsskriftet for Den norske legeforening reiser spørsmål om hele ideen bak desentraliseringen er et virkemiddel for å redde en hardt prøvet fastlegeordning i distriktene (4). Om dette er tilfellet skulle man tro at det fantes bedre måter å rekruttere leger til distriktene. Med dette sagt, trengs det også et løft for å få flere nyutdannende leger til å velge spesialisering innen allmennmedisin, i følge leder for nasjonalt senter for distriktsmedisin, Anette Fosse. Ikke minst trengs det allmennleger som har god erfaring med legerollen i distriktene(8).

Leger til hele Norge

Med tanke på at det er et internasjonalt problem å rekruttere allmennpraktikere til distriktene, kan en desentralisering utdanne leger til hele landet. Desentraliseringen vil også gi studentene et bedre innblikk i hvordan livet og helsetilbudet er ulike steder i Norges land. I tillegg vil den ferske legen etter lang og god praksis ha den erfaringen og kunnskapen som trengs for å være lege i et distriktssamfunn langt utenfor allfarvei.

Og nei, alle leger må ikke på død og liv ut og jobbe i distriktene. Det er tross alt i byene det bor flest mennesker, hvor flest mennesker blir kalt inn for spesialisert behandling. Det er selvfølgelig like viktig at mennesker født og oppvokst langt utenfor de store byene får en smakebit av bykulturen, men alle vil en eller annen gang streife innom en storby. I til- legg evner legen til å forstå pasienten lite i en riks- dekkende sykehus. Da kan et aldri så lite opphold et annet sted enn der man har røtter være verdifull bagasje.

“Med tanke på at det er et internasjonalt problem å rekruttere allmennpraktikere til distriktene, kan en desentralisering utdanne leger til hele landet.”
Redaktør Æsculap
Previous

Omskjæring – et fremdeles fryktet problem
Next

Kampen om LIS