Kampen om LIS
Tekst: Helene Vågenes, medisinstudent.
Bilder: Privat
Hjertet dunker i brystet og jeg vrir meg fra ende til ende i sengen. Jo mer klokken tikker, desto mer stresset blir jeg for ikke å få sove. Det er onsdagskveld, stillingene for LIS1 blir lagt ut ved midnatt. Kan ikke søvnen bare skylle over meg, jeg må være uthvilt til i morgen. Morgenmøtet starter halv åtte, og jeg kan ikke komme så mye som ett minutt for sent. Alle interaksjoner er viktige, man må alltid vise seg fra sin beste side. Er dette en potensiell viktig kontakt for meg videre? Man skal vise kunnskap og være unik, men passe inn i normen for en god lege. Du skal være selvstendig, men aldri ta viktige avgjørelser uten å konferere med en «voksen». Du skal ha mange erfaringer, men starte ydmykt i en stilling som er ment å gi deg denne erfaringen. Så hvordan er det egentlig mulig å være så erfaren, så kunnskapsrik og så dyktig før man i det hele tatt får muligheten til å prøve?
LIS1 har blitt en flaskehals som får alle oss studenter til å stå i en milelang kø, for å få muligheten til å prøve oss. Aller helst skal man ha vært LIS1-vikar før man er kvalifisert. Det sies at alle som er ferdigutdannet lege, enten det er fra Norge eller utlandet, skal være kvalifisert, men er det sant i dagen samfunn? I utlysningene skriver de at de «vektlegger» relevant erfaring, men når vi er så mange om beinet hadde det egentlig vært mer ærlig å sette dette som et krav? Vi sitter hundrevis i samme båt, men det føles mer ut som at vi utkonkurrerer hverandre om hvem som har lengst årer.
Vi jobber, forsker og gjør frivillig arbeid. Vi har alle jobbet hardt for dette i seks år. Noen visste kanskje bedre enn andre hva de gikk til. Selv var jeg naiv og trodde medisinstudiet kom til å bli en dans på roser. Det hardeste var tross alt å kvalifisere seg til å komme inn på studiet, eller? Slik gikk det ikke. Jeg har grått, kjempet og lest i utallig timer. Jeg har faktisk blitt så god nå at jeg kan sette på en stoppeklokke, gråte i et kvarter før jeg går tilbake til å lese videre. Jeg gjør alle arbeidsoppgavene mine som medisinstudent med lisens etter beste evne. Jeg jobber ekstra hver gang jeg får muligheten til det, sier ja til alle vakter på kort varsel. Jeg skal publisere forskning dette året, verv har jeg også hatt. Men likevel føler jeg at jeg ikke er god nok. Ikke fordi jeg selv tror det, men fordi jeg gang på gang ser eksempler på at LIS1 er så konkurransepreget at man sitter igjen med en følelse av håpløshet. Uansett hvor mye jeg gjør, er det alltid noen der ute som har gjort mer. All kred til dere som har jobbet strukturert mot LIS1 hele studiet, jeg er imponert over dere. Til dere som har reist verden rundt i feriene og tatt det som det kommer, jeg misunner dere. Men til oss alle, hvor ble det av fellesskapet?
Det er utvilsomt behov for oss i helsenorge. Vi er blitt satt inn i en urettferdig situasjon med kølappen i hånden. Norge trenger flere spesialister på sykehus, fastleger og dyktige forskere. Men dit kommer man ikke uten å hoppe gjennom den brennende sirkelen med navn LIS1 først. Det jobbes med å få flere stillinger, vi er glade for det, men det tar for lang tid. Vi er mange som nå sitter inne på webrecruiter og prøver å skrive de beste søknadene, for å kanskje få.
Vi skal være leger resten av livet, eller iallfall til vi kan gå av med en fin pensjon. Så det går jo greit å vente ett år eller to. Jeg tror ikke det er ventingen i seg selv som er det verste. Det verste er å føle seg tilsidesatt, diskriminert eller bare ikke god nok. For alle utenforstående er vi mer enn bra nok, «wow, er du lege» får man ofte høre på byen. Men for våre egne i samme boble, er det et evig spørsmål om «når, hvor og hvordan» fikk du LIS. Å ja, du fikk LIS på tredje forsøk, du ja. Det er som om vi dømmer hverandre utifra hvem som kan ha minst mulig sosialt liv og mest mulig på CV-en. Er det et sånt fellesskap vi vil ha mellom oss? Jeg er redd for at utviklingen kommer til å føre til at flere og flere studenter mister selvtilliten og troen på seg selv. At det blir sett på som et nederlag å prioritere andre ting enn de som gir poeng fra CVen.
Mange av oss kommer til å sitte med lua i hånden i mai når tilbudene ikke kommer i innboksen. Ingen mail, ingen tilbud og et stort slag i trynet. Men om det skjer akkurat deg og meg, så håper jeg at vi klarer å se tilbake på hvor dyktige vi faktisk er. Hvor mye vi har overkommet for å sitte akkurat der vi er i dag. Kanskje har du gått gjennom hjertesorg, strøket på eksamen og erfart sykdom på veien. Kanskje du allerede har funnet den store kjærligheten og nå trenger LIS i en spesifikk by. Men så er du heldig om du får pendle to timer i det hele tatt for en stilling. Men - når alle de negative tankene kommer strømmende, så håper jeg at du lukker øynene og ser for deg et større bilde. Om ti år er det helt irrelevant om du fikk LIS1 rett etter studiet eller senere. Det er systemet som ikke er godt nok, ikke vi!
