Refleksjoner rundt døden i et medisinsk perspektiv
Tekst: Tim van Djik, skribent i Æsculap
Illustrasjon: Lea Taraldsrud Dormagen
Vi møter døden, før eller senere, som en del av vår profesjon eller i vårt personlige liv. Halvparten av pasientene dør på sykehjem, en tredjedel på sykehus og et drøyt mindretall hjemme (1). Det er tøft å være døende – det innebærer å bli pasient og å være sårbar. Som helsepersonell hjelper vi de døende med vår medisinsk kompetanse. Vi tilbyr for eksempel palliasjon, hvor hovedfokuset er lindring og økt livskvalitet. Dette er et økende satsingsområde i vårt helsevesen (2). Samtidig viser pasienter et særegent behov i møte med livets siste fase, nemlig om livets betydning i seg selv - kall det for livets prosjekt. Anestesi- og sykehjemslege Sebastian von Hofacker poengterer dette større behovet som oppstår hos pasienter som nærmer seg døden som en slags “eksistensiell nød”. Etter å ha jobbet med de sykeste pasientene våre, går hans medisinske filosofiske tilnærming på helhetlig lindring: Den består av det faglige: god smertelindring, med vekt på en kompetent ledsager pasienter har tillit til. Samtidig skal man involvere pårørende som ressurs; det er tross alt de som kjenner pasientene best. Hvordan kan helsepersonell få dette til i en allerede krevende hverdag med bemanningsutfordringer og budsjettering? I møte med eldrebølgen vil ikke dette bli en enklere jobb. Von Hofacker foreslår at vi engasjerer lokalsamfunnet i palliativ omsorg, tenke utenfor boksen og samarbeider mer på tvers av medisinske discipliner (3). Uansett, livets sluttprosjekt går på mer enn smertelindring.
Den offentlige debatten har vært preget av dødens betydning fra et pasientperspektiv. Per Fugelli dyrket grobunn for samtaler om døden i ‘Døden Skal vi Danse?’ (2010). Han flatterte ikke døden, for han så på døden som tøff. Boken tilbyr ærlige dødsbetraktninger. Den som dør opplever fortvilelse, tap av kontroll, identitetsendring og redsel. “Gudestoffet”, ifølge Fuggeli, er at pasienter har et behov for trygghet, verdighet og tillit. Ved å reflektere over ens egen død, får man en slags dødsbevissthet. Dette er ikke like lett i et samfunn som idealiserer friskhet og ungdommelighet, og som betrakter alderdommen som noe negativt. Men det å reflektere rundt døden er viktig, og det burde ikke være en en tabu (3).
“Den som dør opplever fortvilelse, tap av kontroll, identitetsendring og redsel.”
En annen utfordring som oppstår i helsevesenets samspill med døden er hvorvidt en pasient er samtykkekompetent. Når sykdommen har kommet langt, og pasientens historie ikke er godt kjent, vil vi være avhengige av pårørende når det gjelder pasientens siste ønsker. I Tidsskriftet for den norske Legeforeningen omtales en 30-år gammel pasient med alvorlig progredierende sykdom som ønsket å stanse videre behandlinger. Det var for lite kjennskap til pasientens forhistorie. Saken ble tatt opp i etisk komité, men pasienten døde kort tid etter (4). Dette illustrerer at pasienter er individer med egne behov og ønsker i livets siste øyeblikk, men at pasientautonomi er en medisinsk-etisk utfordring. Beslutningsgrunnlaget er tynt når man ikke kan konsultere med de som har fulgt pasienten i lengre tid. Helsepersonell tar krevende beslutninger som berører pasienter på et personlig plan og må veies opp til pasientens egne ønsker. Det er ikke lett. Vi kan trygt si at det er beundringsverdig å se hvordan helsepersonell tar disse beslutningene allikevel, og hvordan de tar vare på de sykeste pasientene våre med begrensende ressurser. I den travle arbeidshverdagen klarer hjelpepleierne, sykepleierne og legene å være gode omsorgspersoner - til tross for utfordringene diskutert ovenfor. “De er både engler og kaospilot gjennom overarbeidede dager og netter” (5).
Avslutningsvis kan vi ta et steg tilbake: Vi er alle på våre oppdagelsesreiser, og en dag vil dette gå mot slutten. Spørsmål om liv, død, mening, angår oss alle, også i medisinsk sammenheng. Å la dette temaet ligge latent vil føre til at det blir en tabu å snakke om døden. I moderne tid har flere et sekularisert dødsperspektiv, noe som kan tilby sine egne utfordringer når religiøse rammer mangler (6). Vi bør ta dette opp og engasjere oss i spørsmål som oppstår livets siste fase. Pasienter har individuelle syn på døden, og som helsepersonell må vi ikke kvie oss for å snakke om dette med pasienten. Det å møte pasienter og pårørende med åpent sinn og å lytte, er alltid en god start.
Litteraturliste:
Helsedirektoratet (2017): “Lindrende behandling i livets sluttfase”. Hentet februar 2023 fra https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/lindrende-behandling-i-livets-sluttfase
FHI (2014). Livets sluttfase - om å finne passende behandlingsnivå og behandlingsintensitet for alvorlig syke og døende. Rapport fra kunnskapssenteret, nr. 18.
Sebjørnsen, A.K: (2022). Intervju: “Fullførelsen av pasientens livsprosjekt”. Tiddskrift for den Norske Legeforeningen (18).
Larsen, B.H., Andersson, H., Førde, R. (2013). Pasientautonomi er ingen enkel sak. 133: 1955-7.
Fugelli, Per (2010). Døden, skal vi danse?, Oslo: Universitetsforlaget. (side 90).
Gamlund, E. & C.T. Solberg (2020). Hva er døden? Universitetsforlaget.
