Rusproblemer i Norge: Kriminalisering, stigmatisering og mangelfull behandling?
Tekst: Tallak Lyngset
Illustrasjon: Mia Emilie Andresen Reinen
Ifølge FHI er det om lag 300.000 rusmisbrukere i Norge (1), og hver femte nordmann vil oppleve en rusrelatert lidelse i løpet av livet (2). Rusreformen ble skrotet og det å være syk er fortsatt ansett som kriminelt i Norge. Personer med ruslidelser bli oftere mer syke, har ofte påfølgende psykiske plager og det rusproblemet er forventet å skjære av 15-20 år av forventet levealder. Er dette en gruppe medmennesker vi har overlatt til påtalemyndighetene, eller er dette mennesker som egentlig fyller alle krav til medisinsk hjelp?
Personer med rusmiddellidelser opplever ikke bare stigmatisering i samfunnet og av myndighetene. Denne pasientgruppen føler seg også stigmatisert av helsepersonell. Mange mennesker med rusproblematikk forteller ofte at de føler seg som annenrangs mennesker ifølge Norsk Pasientforening. Utredning av sykdommer hos rusmisbrukere tar lengre tid, behandlingstilbudet preges av redusert antall diagnostiske prosedyrer og tiden mellom diagnose og behandlingsoppstart er ofte forlenget (3). Det er selvfølgelig multifaktorelt og rusmisbrukere er en pasientgruppe som ofte utøver lite compliance. Dette fører til at de oppsøker helsehjelp sent og at oppfølging kan utebli.
Men når de først oppsøker hjelp, hva er da grunnen til at så mange med rusproblemer føler at det ikke blir hørt og sett av helsepersonell som skal hjelpe dem? Er det tanken om at dette er et selvpåført onde, at det å bli rusmisbruker et valg de har tatt? Fordommer mot pasienter er et problem vi alle kommer til å møte på, men på lik linje som at pasienter kan ha genetisk predisposisjon for å få akutt koronarsyndrom, så kan også avhengighet skyldes genetisk nedarving. I tillegg blir også rusbrukerne eldre i dag, og det betyr at de får de samme plagene som resten av normalbefolkningen - også somatiske plager.
Det er et klart politisk skifte et sted der i horisonten, hvor strafferammene for brukere skal ned. Det er et paradoks at rusmisbrukere på den ene siden får utdelt brukerdoser med metadon, og på den andre siden blir straffeforfulgt. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er et godt tilbud for mange, men det er også et tilbud som i aller høyeste grad gir pasientene en følelse av å bli kriminalisert. Med det strenge regimet, føler mange pasienter at de blir sittende fast i systemet og at det er et stort maktforholdet mellom de som forordner metadon og dem selv. LAR er et veldig godt alternativ for å forhindre intravenøs rusmisbruk, rusrelaterte sykdommer og dødelighet, men systemet kan også forbedres. Over 50% av LAR-pasienter har ikke tillit til LAR sin nedtrappingsplan. Nesten 1 av 3 oppgir at de ønsker å slutte behandling på grunn av hvor rigid de opplever behandlingsplanen (4). Når brukere har en “sprekk” eller sidemisbruk fordi de ikke får hjelp til andre type smerter, fysisk og psykisk, kan de risikere å bli kastet ut av behandlingen - men er det ikke da de trenger hjelp mest?
Dødelighet blant LAR-pasienter er 50% lavere enn pasienter utenfor programmet (5), og dette er tall vi skal være stolte av. Med lavere dødelighet følger også et lengre liv, som igjen fører til somatiske plager, som nevnte tidligere. De fleste rusmisbrukere har levd et tøffere liv enn de fleste av oss. Har vi tilstrekkelig kompetanse til å hjelpe LAR-pasienter med å lindre disse symptomene? Bør ikke også de ha tilgang på smertestillende og annen behandling for å lindre sine plager, eller antar vi at dette er en form for misbruk? Bør vi ikke stole på at smertene opplevd av rusmisbrukere er like ekte som hos resten av befolkningen? Hvordan skal vi møte rusmisbrukerne med smerter og andre somatiske plager uten mistanke om at dette er et forsøk på å skaffe seg mer rusmidler, uten å gi dem en følelse av å bli straffet?
“Nesten 1 av 3 oppgir at de ønsker å slutte behandling på grunn av hvor rigid de opplever behandlingsplanen”
Det er avgjørende at helsepersonell har tilstrekkelig kompetanse når vi jobber med LAR-pasienter. Tillit og brukermedvirkning fremmer tillit og etablerer godt samarbeid. Følelsen av ikke å bli trodd, hørt eller tatt på alvor oppleves som straff og stigmatisering. Selv om denne formen for "straff" ikke er like håndgripelig som et forenklet forelegg, kan det være en straff som følger mange av disse pasientene gjennom hele livet. En pasientgruppe som også er syke, og de fortjener å bli behandlet med samme respekt og verdighet som andre pasientgrupper. Det er viktig å lytte til deres behov, se dem og anerkjenne deres lidelse for å kunne gi adekvat behandling.
Litteraturliste
Jørgen Gustav Bramness. (2014, 30.juni). Rusmiddellidelser i Norge. FHI. https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/rusmiddellidelser/
Dagbladet. (2017, 26.september). Rusmisbruk. Dagbladet. https://www.dagbladet.no/arkivert/magasinet/rusmisbruk/67688683
Vårt land. (2020, 6.mars). Rusmisbrukere stigmatiseres i helsevesenet. Vårt land. https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2020/03/06/rusmisbrukere-stigmatiseres-i-helsevesenet/
G. Welle-Strand, R. Bjørnestad, I. K. Olsen og M. Pierron. (2021, 3.november). Hvordan opplever brukerne LAR-behandlingen de mottar, og i hvilken grad medvirker de i egen behandling? proLARNett. https://prolarnett.no/wp-content/uploads/2021/11/proLAR-Nett-sin-brukerundersokelse-nov-21-MASTER.pdf
Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP). (2015, 27.mars). Hva har vi oppnådd med LAR? NKROP. https://rop.no/aktuelt/hva-har-vi-oppnaadd-med-lar LAR
European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction. (2022, 31. august). Frequently asked questions (FAQ): drug overdose deaths in Europe. European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction. https://www.emcdda.europa.eu/publications/topic-overviews/content/faq-drug-overdose-deaths-in-europe_en
