På ferie kan det også være fare på ferde

Tekst: Iver Lars Håvard Koppen, skribent i Æsculap 

Som helsepersonell – og som medisinstudenter – er vi forpliktet av Helsepersonellovens §7 Øyeblikkelig hjelp til å utøve helsehjelp etter evne, for å sikre at personer med akutt fare for liv og helse mottar nødvendig helsehjelp. Jeg antar at de fleste medisinstudenter fra tid til annen har forsøkt å forestille seg hvordan en slik situasjon kan utarte seg, samt hvordan de ville håndtert det. Det har i alle fall jeg gjort. I denne teksten skal jeg ta deg med på min første opplevelse i så måte. 

Da vi først ble oppmerksom på oppfordringen, hadde vi allerede lagt bak oss flere nautiske mil i Egeerhavet. Vi var omgitt av et rolig og blått hav, ispedd noen enslige båter her og der, samt flere solsvidde øyer i varierende størrelser. I det fjerne kunne vi ennå ane det greske ferieparadiset Santorini, hvor vi hadde tilbrakt natten ved kaien, for å forsikre oss om at vi skulle rekke morgenferga for «øyhopping» til destinasjonen vår, Naxos. Dette var en reiserute jeg hadde fulgt mange ganger gjennom oppveksten, men det var nå flere år siden sist gang. Ved de tidligere turene hadde jeg nok ikke reagert på en tilsvarende oppfordring, men i lys av de siste årenes studier og erfaringer – var ikke dette et alternativ. 

Etter det som ofte oppleves som en serie med minuttlange, greske annonseringer avløst av en form for hotellmusikk over båtens høyttaleranlegg, fanget de påfølgende ordene oppmerksomheten vår. “If there is a doctor on board, please go to the reception.” Mens jeg var opptatt med å tenke hva dette impliserte, skjøt kjæresten min inn fra siden, “du må gå dit.” Hun tilbydde seg deretter å bli med, og da var det avgjort.

I resepsjonen ble vi møtt av to greske leger som også hadde meldt seg, og deres tilstedeværelse virket betryggende på oss. De var nok også på ferie siden de sto der ikledd t-skjorte, shorts og slippers. Vi hilste på hverandre, før vi raskt ble anvist vei av en fra mannskapet. Ulykken hadde skjedd på underdekket, ble vi fortalt, og vi entret en smal personalheis som skulle frakte oss dit.   

Innimellom flere store kontainere var den skadde mannen blitt plassert på en enkel stol, omringet av oppimot et dusin andre fra mannskapet. Han var iført lysegrå arbeidsklær som nå hadde blitt betydelig mørkere. Han fremsto som tilstedeværende og bevisst, men var merkbar blek i huden og påvirket av situasjonen. Svetten rant, og dressen var tilsølt av blod. På hans høyre underarm var det et åpent sår hvor blodet piplet ut. Naturligvis tok de to greske legene initiativet. For å få oversikt begynte den ene legen å undersøke pasienten, og den andre satt i gang med å stille spørsmål. “Regelmessig og fyldig bilateral radialis puls, OK kapillærfylling”, håpet vi å høre. I stedet foregikk samtalen på gresk, og vi måtte etter beste evne forsøke å fortolke hva som ble sagt i lys av situasjonen. I etterkant fikk vi fortalt at pasienten hadde beskrevet smerter i høyre arm og over nedre del av brystkassen, og at komparentopplysninger la til at det hele skjedde under sikringen av den nye lasten som hadde blitt fraktet om bord. Under strammingen av en vaier som skulle sikre noen kontainere, hadde vaierens feste røket, og dens rekyl hadde truffet arbeideren over magen.

En fra mannskapet åpnet opp et førstehjelpskrin og la det ut på bakken. Ettersom jeg hadde ledige hender, leverte jeg legene det jeg hadde rotet fram fra skrinet i første omgang. Et slags kompress og en trykkbandasje ble applisert for å stoppe blødningen, og en saks ble brukt til å klippe opp pasientens arbeidstrøye i søk etter andre skader. På tvers over magen kunne man lett se hvordan vaierens kveilete utforming hadde etterlatt et systematisk mønster av bloduttredelser der vaieren hadde påført et hardt trykk mot huden. 

Etter en liten stund fremsto det som at pasientens tilstand hadde forverret seg sammenlignet med da vi først ankom. Han hadde vansker med å sitte oppreist i stolen uten en støttende hånd. Etter tips fra mannskapet ble han flyttet videre opp til en sykestue ved hjelp av en rullestol. Sykestuen var lokalisert på mellomdekket hvor mannskapets lugarer befant seg. Den var enkel i sin oppbygning, og en sykekøye var plassert midt i rommet som forøvrig inneholdt en rekke skap. Da pasienten ble lagt i sykekøya, starter jeg med en enkel ABC-revurdering. Denne var OK. Deretter sluttet jeg meg til de andre i prosessen med å skaffe oss oversikt over sykestuens tilgjengelige utstyr. 

“Det er først når man står i slike situasjoner at man virkelig forstår viktigheten av rollefordeling, ABCDE-metodikk, et felles språk og closed-loop kommunikasjon i akutte teamsamarbeid. ”

Det første målet var å lete fram et perifert venekateter (PVK), ett infusjonssett og væske, slik at man kunne opprette venetilgang og dermed fikk muligheten til å henge opp et væskedrypp – dersom det skulle være nødvendig. I ettertid har denne seansen vært lærerik å tenke tilbake på. Vi fant raskt flere PVKer og litervis av væske, men ingen infusjonssett. Dette opplevdes som frustrerende. Mannskapet visste ikke hva et infusjonssett var, eller hvor man kunne finne et slikt sett. Med spørrende blikk viste de oss flere ulike typer slanger. Det var åpenbart at dette var et rom og utstyr som mannskapet ikke var tilstrekkelig kjent med, og i ettertid har dette understreket for meg hvor viktig det er å være kjent med utstyret som man har tilgjengelig, før behovet for utstyret melder seg. Den andre lærepengen som jeg tar med meg fra denne “leteaksjonen”, var at vi avventet med å legge inn PVKen. Vi burde heller ha antatt at alt utstyr var tilstede og lagt inn PVKen i beredskap, fordi jo mer nødvendig væsketilførsel er, jo vanskeligere kan en slik innleggelse være. 

Heldigvis fremsto pasienten mye bedre etter å ha fått i seg et glass vann og fått litt smertestillende intramuskulært. Blødningen fra underarmen hadde stanset, men pasienten var åpenbart smertepåvirket ved lett bevegelse av underarmen. Ut fra beskrivelsen av hendelsen og traumet som ble påført armen, var det ikke usannsynlig at rekylen fra vaieren hadde påført han et underarmsbrudd. Vi la derfor en ny bandasje på underarmen, og fant fram to avlange plastbiter som vi benyttet for å spjelke underarmen. 

Situasjonen var under kontroll. “Hva nå?” spurte jeg den ene legen som fortsatt var igjen i rommet. “Han må dra på sykehuset på Naxos for videre undersøkelser.” På spørsmål om hvorfor han måtte til akkurat denne øya, svarte legen at “helsevesenet er mye bedre på Naxos enn på de andre øyene, og det er for langt til Pireus (havnebyen til Athen på fastlandet).” Her kunne nødvendig bildediagnostikk gjennomføres. Selvsagt er ikke spørsmålet om tilgang på lokal helseberedskap mindre presserende på de greske øyer enn for eksempel ved øysamfunnene i Lofoten. Bak turismens fornøyelser ligger hverdagen på lur. Etter å ha utvekslet noen trivialiteter, takket vi for oss og returnerte til våre opprinnelige sitteplasser på skipets akterdekk, for å få litt frisk luft. Kort tid etterpå ble det annonsert at vi snart ankom destinasjonen vår, Naxos. “Skal vi ikke innom Ios før Naxos?” bemerket jeg til reisefølget mitt. Gjennom tunnelsynet mitt hadde tiden åpenbart løpt av sted. 

Disse greske skipene kaster ikke bort tid når de legger til og fra de respektive kaiene. Når skipet har bakket tilstrekkelig inntil kaien, blir de store dørene akterut åpnet. Som de andre i landstigende passasjerene, finner man sin plass i den tette folkemengden på bildekket, før man blir gjetet på land som om man skulle være kveg. Denne gangen var det derimot en ambulanse som måtte kjøre om bord skipet først, og som deretter ledet veien i land, mens resten av oss fulgte etter. Når ambulansen hadde forsvunnet mellom folk og bygninger i det fjerne, og vi endelig var framme på feriestedet, føltes det litt fjernt ut at vi for bare en kort tid siden hadde rykket ut på vår første «legealarm» iført lyse og sommerlige klær med en rumpetaske rundt livet. På ferie kan det nemlig også være fare på ferde.

Avslutningsvis vil jeg bemerke at det var svært lærerikt å få oppleve en slik situasjon, og jeg tror at det i etterkant er viktig å reflektere over hva man kan lære av slike situasjoner. Selv om mye av koordineringen mellom de ulike leddene i situasjonen var helt gresk for meg – bokstavelig talt – opplevde jeg framgangsmåten som lite systematisert.
Det er først når man står i slike situasjoner at man virkelig forstår viktigheten av rollefordeling, ABCDE-metodikk, et felles språk og closed-
loop kommunikasjon i akutte teamsamarbeid.