Med hjerte i faget og faget i hjertet
Tekst: Hanne Christine Øverbø
Illustrasjon: Lea Taraldsrud Dormagen
Som helsepersonell og lege kommer man daglig i kontakt med pasienter med skjebner og historier, som hvem som helst hadde blitt rørt av. Dette kan vekke både positive og negative følelser i oss. Så spørsmålet er: Hvor mye følelser bør leger vise på jobb?
Hvordan skal leger best håndtere de emosjonelle aspektene ved yrket? Å ta med seg hver eneste pasients beretninger og sykehistorier hjem etter arbeidstid kan være veldig slitsomt, advarer erfarne leger. Hvor mye følelser leger skal vise på jobb blir stadig debattert. På den ene siden mener både pasienter og flere yngre leger at det er viktig at legen har evne til å sette seg inn i pasientens situasjon og vise empati, forståelse og medfølelse. På den andre siden argumenteres det for at leger først og fremst er medisinske eksperter som skal utvise faglig kunnskap, gjennomføre medisinsk behandling og at det dessuten virker uprofesjonelt å delta i pasientens følelsesliv.
Det snakkes stadig mer om viktigheten av å vise følelser, forsåvidt på alle livets områder.(2) Å anerkjenne sine følelser i stedet for å undertrykke dem, er i de aller fleste tilfeller det beste for individet og kan både redde liv og føre til bedre fysisk og psykisk helse. Her er det viktig at legene henger med i tiden, for det er nettopp til fastlegen mange henvender seg med vonde følelser. I så mye som 26% av fastlegekonsultasjonene er et psykisk problem som er kontaktårsak (4) og hver tiende pasient har psykiske plager(3). Dette sier noe om viktigheten av å møte leger som bryr seg og har hjerte for faget, og ikke minst mennesket de møter.
“Leger bør selvfølgelig holde hodet kaldt på jobb, men det skader nok ikke å vise at man holder hjertet
varmt samtidig.”
De fleste kan nok være enige om at kommunikasjon er svært viktig i mange legespesialiseringer, for eksempel fastlege, barnelege, onkolog og legevaktslege. Så kommer det typiske spørsmålet; trenger kirurgen, anestesilegen og nevrologen å være så ekstremt medfølende og gode kommunikatorer, slik studiet allerede fra første modul (i Oslo, red.anm) vektlegger?(5) Mange vil nok heller si de vil bli operert av en kirurg som er veldig god på fag og dårlig på kommunikasjon, enn empatisk kirurg som er middels god til å operere. (1) Akkurat kirurgen kan kanskje komme unna med å fokusere på rollen som medisinsk ekspert, men i artikkelen «har vi gått i ekspertfella» (1) argumenteres det for at selv kirurgen bør trygge og være med fra start til slutt, da det fører til bedre oppfølging og behandling og bedre opplevelse for den enkelte pasient. Dette tok for seg de følelsene legen viser, som er synlige i møtet med pasienten.
Det gjenstår fremdeles mange deler av legeyrket som involverer følelser som ikke synes i møte med pasienten. Hvordan skal man som lege og menneske forholde seg til å gi tunge beskjeder om død, kronisk sykdom eller livslangt hjelpebehov? Hvordan vekte i hensynet til alvorlig syke pasienter og ofrene deres pårørende må og vil gjøre for at hverdagen skal bli best mulig for den syke? Hvordan avgjøre hvor mye smerter pasienten har og skal tåle både fysisk og psykisk? Legens avgjørelser med tanke på behandlingsform, innleggelse eller ei, avslutte behandling eller videre henvisning har her helt avgjørende effekt for hvordan personens liv og sykdom eller tilfriskning utvikler seg. At alt dette skal gå ubemerket hen, er vel litt mye å forlange, også fra leger som skal ha sett «det meste»? Legens følelser vil automatisk og helt naturlig spille inn og bidra.
“At leger viser følelser, vel og merke på en kontrollert og profesjonell måte, vil nok i mange tilfeller virke tillitsbyggende.”
Og er ikke det egentlig sunt? I triste saker kan det være til både trøst og støtte at legen viser empati, forståelse og medfølelse. Det er aldri godt å stå alene i sorgen, og det er ofte helsepersonellet som er til stede. At de da viser følelser, vel og merke på en kontrollert og profesjonell måte, vil nok i mange tilfeller virke tillitsbyggende. (1) Her har legene noe å lære av sykepleierne. De er ofte mindre redde for å vise følelser. En kollega i hjemmesykepleien fikk for en stund siden følgende kommentar etter å ha gjort godt arbeid over tid med en palliativ pasient med Parkinson: «Du er akkurat sånn som en sykepleier skal være - du bryr deg, trygger, viser medfølelse og forstår, likevel går du ikke inn i sorgen vår, og blir dermed vår bauta». Her er det selvfølgelig snakk om en svært dyktig sykepleier, og det finnes nok mange eksempler på liknende rosende ord om leger. Likevel håper jeg med tiden dette også blir en frase flere pasienter kan si om legen sin.
Å vise følelser kan som nevnt være med på å bygge tillit. Kanskje akkurat det som skal til for at pasienten åpner seg litt mer, og at viktige aspekter ved pasientens sykdom blir oppdaget. (6). Leger bør selvfølgelig holde hodet kaldt på jobb, men det skader nok ikke å vise man holder hjertet varmt samtidig.
Litteraturliste:
https://yngreleger.no/blogg/har-vi-g%C3%A5tt-i-ekspertfella 1
https://psykologsinding.no/snakk-om-folelsene-under-symptomene/ 2
https://www.uio.no/studier/emner/medisin/med/MED1100/leringsutbytte/ 5
https://tidsskriftet.no/2002/08/kronikk/irrasjonelle-faktorer-i-lege-pasient-forholdet 6
