Er arbeidslinja en pisk eller en gulrot? Et intervju med arbeidsmedisiner Ebba Wergeland

Tekst: Iver Lars Håvard Koppen, skribent i Æsculap

Tre minutter av Debatten 22. november 2022 var alt Ebba Wergeland trengte for få en nasjonal debatt om arbeidslinja til å blusse opp igjen.

Foto: Jens Marius Sæther

Siden 1997 har du på ut- og innpust advart om en varslet krise grunnet dagens sosialpolitiske linje. Hvorfor var tiden moden for debatt akkurat nå?

– Trolig flere sammenfallende tilfeldigheter. Fattigdomsproblemet er nå blitt så stort, matkøene øker og dyrtiden gjør at de som akkurat klarte seg før, nå får det svært magert. Også velger jeg å tro at koronaepidemien bevisstgjorde folk om at arbeidsløshet og sykefravær ikke bare kan forklares med individuelle egenskaper, men at det henger tett sammen med samfunnet rundt oss.

Kan du forklare hva arbeidslinja innebærer?

– Arbeidslinja som begrep har de siste tiårene skiftet betydning. Før gikk man normalt ut fra at folk forsøkte å forsørge seg gjennom arbeid etter beste evne. Hvis man kom ut for problemer, enten ved sykdom, alderdom eller at man ikke fant seg egnet arbeid, skulle Folketrygdloven gi oss økonomisk trygghet, slik det fortsatt står skrevet i lovens formålsparagraf. Jeg liker derimot å kalle dagens arbeidslinje for en «mistillitslinje». Dagens trygde- og sosialhjelpsystem gjennomsyres av ideen om at de trygdede ikke har arbeid som førstevalg, fordi livet på trygd er for godt. De må derfor motiveres sterkere. Og hvordan? Jo, ved å kutte i trygdene og påføre dem økonomisk utrygghet. Gjennom å gjøre livet deres magert, skal de, som det heter, «stimuleres» til arbeid.

Folketrygdens formålsparagraf §1-1

• Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.

• Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.

• Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.

Hvor kommer disse ideene bak dagens arbeidslinje fra?

– De kan iallfall spores tilbake til tidlig på 1800-tallet i England. Det er de samme fordommene som datidas velstående klasser hadde om de fattige, eller «de andre». Altså de som mottok datidens fattighjelp. På den tiden hadde selvsagt ikke arbeiderklassen så mye de skulle ha sagt. Prinsippet bak disse ideene blir av historikere kalt prinsippet om den laveste attraktivitet. Det står blant annet i en rapport fra 1834 om de engelske fattiglovene, og det innebærer at «fattighjelpen ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.»

Foto: Martin Guttormsen Slørdal

Når ble det igjen vanlig å tenke på en slik måte i Norge?

– I Norge er det rimelig å si at det begynte med Attføringsmeldinga og Velferdsmeldinga på 1990-tallet under Brundtland-regjeringen. Disse stortingsmeldingene lanserte ideen om at trygdeordningene måtte brukes for å stimulere folk til å komme seg i arbeid. Trygde- og sosialhjelpsmottakernes reelle behov kom i annen rekke. Denne måten å tenke på er det nye innholdet i begrepet «arbeidslinja.» I en artikkel i Klassekampen i 2011 skrev Aps arbeidsminister Hanne Bjurstrøm at prinsippet bak regjeringens fattigdomspolitikk var at «de økonomiske stønadene personen mottar skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.» Høres det kjent ut?

Men du nevnte også at andre ideer tidligere har dominert sosialpolitikken. Hvorfor tenkte man annerledes da?

– For det første erfarte gamle dagers overklasse etterhvert at man ikke klarte å gjøre slutt på fattigdom ved å kutte ytelsene til folk. For det andre fikk den gryende arbeiderbevegelsen gradvis mer og mer politisk makt utover første halvdel av 1900-tallet. Det var i denne gruppen av mennesker at risikoen for å bli fattig var størst. De forsto at fattigdom ikke er noe man velger, men noe man havner i, ofte på grunn av alder, sykdom eller ulykker. De visste av erfaring at ingen kunne helgardere seg mot slikt, og derfor ønsket de å løse arbeidsløshet og utstøting som et systemproblem, i stedet for å skylde på manglende arbeidsvilje hos dem som ble rammet.

Det er dette du mener at den nye arbeidslinja i sosialpolitikken bryter med?

– Ja! Det er en politikk for «de andre» igjen. Når du lager en regel for deg og dine, så har du lett for å sette deg inn i situasjonen deres, du stoler på dem og regner med at uhell kan skje. For eksempel vedtok flertallet på Stortinget i 2016 å forlenge etterlønnsperioden for stortingsrepresentanter fra ett til to år. De visste at det kunne være vanskelig å finne seg en egnet jobb dersom man som stortingsrepresentant hadde vært fraværende fra det normale arbeidsmarkedet en stund. Dette vedtaket ble raskt omgjort på grunn av massiv kritikk fra journalister som påpekte at dette var et brudd på arbeidslinja. Vanlige folk får jo bare dagpenger ved arbeidsløshet, ikke en gunstig etterlønn.

Når Wergeland forteller om slike eksempler, blir hun veldig engasjert og tydelig opprørt.

– Men egentlig burde jo journalistene ha sagt: Flott! Dere har skjønt det. Nå må alle arbeidssøkere få oppleve den samme tilliten. Stortingsrepresentanter kan iblant trenge lang tid på å finne nytt, egnet arbeid. Men det kan alle andre arbeidsløse og attføringsklienter også.

Som lege og spesialist i arbeidsmedisin har Wergeland møtt utallige personer som har støtt på problemer i arbeidslivet eller havnet utenfor.

– Det er ikke spontant som akademiker at jeg har skjønt det jeg tror jeg skjønner av sosialpolitikk. Det er nok mest fordi jeg gjennom årene som arbeidsmedisiner har møtt så mange pasienter med mange slags erfaringer, og vært invitert på møter med fagforeninger og klubber innenfor mange forskjellige bransjer. For mange har arbeidslinja og fordommene som ligger under, medført store problemer. Mange skrivebordsteorier blir lansert uten egentlig kjennskap til forholdene.

Har du et eksempel på en slik skrivebordsteori?

– Å ha et ideal om at dagpengeperioden bør være kortest mulig, fordi da kommer folk seg raskere ut i arbeid, er et godt eksempel. Jeg tviler ikke på at det stemmer, for alle som trenger en inntekt å leve av. Når dagpengene utløper, må de godta de arbeidsvilkårene de får. Dårlige dagpengeordninger skaper flere desperate jobbsøkere og åpner for sosial dumping av NAV-klientene. «Sosial dumping» betyr at du blir tilbudt dårligere arbeidsvilkår enn det som er normalt, og ikke kan si nei.

Foto: Jan-Erik Østlie

Jeg antar at du har et annet ideal?

– Som arbeidsmedisiner sier jeg at du får bare et godt arbeidsmiljø, uansett hvordan samfunnet ellers er, hvis jobbsøkeren er trygg nok økonomisk og sosialt til å si nei takk til dårlige arbeidsvilkår – altså dårlig arbeidsmiljø.

I flere år foreleste Wergeland på medisinstudiet ved UiO om å skrive «forsvarlige sykemeldinger», mens skiftende regjeringer sa at fraværet måtte ned.

– Da forsøkte jeg å forklare at sykemeldingen var en del av behandlingsmulighetene. Legens ansvar er å dosere den riktig, ikke mest mulig eller minst mulig. En godt tilpasset sykemelding kan spare medikamentbruk, forkorte sykdomsforløpet og bedre prognosen. Å bidra til best mulig prognose for pasienten, må være legens utgangspunkt, ikke å sykmelde minst mulig eller kortest mulig tid.

“Sykemeldingen var en del av behandlingsmulighetene. Legens ansvar er å dosere den riktig, ikke mest mulig eller minst mulig.”

Noen andre tips til oss medisinstudenter som fremtidige leger?

– Iblant kan gradert sykemelding være lurt hvis arbeidsplassen er innrettet slik at det er lett å definere avgrensede arbeidsoppgaver, men ofte er det vanskelig å finne egnet arbeid til den som er halvt sykemeldt. Da er det viktig at legen presiserer at halv sykemelding betyr halv arbeidstid. Hvis ikke kan arbeidsgiver kreve at den som går for halv maskin skal være på jobb full tid. Det skyldes en merkelig nytolkning av loven. Før var det selvsagt at graderingen gjaldt arbeidstida, og skulle skjerme den sykmeldte. Nytolkningen er antakelig ment å gi arbeidsgiver «valuta for pengene». En halvt produktiv ansatt må stå full dag for å fortjene den halve lønna arbeidsgiver betaler den halvt sykmeldte. Men hvor blir det da av skjermingen?

Videre tilføyer Wergeland at det ikke er lange sykemeldinger som øker risikoen for å bli uføretrygd. 

– Det er også grunn til å være skeptisk til en del av NAVs påstander om fravær. Det er for eksempel ikke riktig at lang sykmelding øker risikoen for å bli uføretrygdet, som NAV sier. Bak lange sykmeldinger ligger gjerne alvorlig diagnoser eller dårlig tilrettelagte arbeidsforhold. Det er dette som øker risikoen for uføretrygd, ikke antallet fraværsdager. Størst risiko for å bli uføretrygdet finner vi i fysisk krevende lavtlønnsyrker. De har ofte arbeidsgivere som foretrekker å ansette nye folk framfor å gjøre noe med arbeidsforholdene som skaper uførhet. I gamle dager sa vi at uføretrygden dekket næringslivets utstøtingsbehov.

I dag kan vi lese i avisene at NAV-klienter har blitt henvist til Frelsesarmeen for å få tak i tilstrekkelig mat. Ebba Wergeland er ikke overrasket. Det er ikke første gang Frelsesarmeen slår alarm om fattigdom blant dem som lever av trygd eller sosialhjelp.

– De fordomsfulle ideene fra 1800-tallet løste ikke fattigdomsproblemene da, og de fungerer ikke nå heller. Forhåpentligvis skjønner politikerne dette snart. Det er viktig å understreke at det ikke er de NAV-ansatte eller NAV-direktøren som har bestemt dette. Den nye arbeidslinja i sosialpolitikken er vedtatt og enn så lenge godtatt av flertallet på Stortinget. Den skaper økonomisk utrygghet, som er akkurat det motsatte av formålet med Folketrygden. Stortinget må lese formålsparagrafen.