Et intervju med studentprest Hilde Sirnes

Tekst: Stine Botilsrud Erikssøn
Bilde: Privat

2020 har vært et tøft år.  Vi som medisinstudenter er forventet til å hjelpe mennesker i nød, og mange av mine medstudenter kjente på et behov for å hjelpe da SARS-CoV-2 kom til Norge. Det var mye usikkerhet rundt hele situasjonen denne våren, og mange var stresset for hva fremtiden ville bringe. Når det blir store endringer i livene våre er det utrolig viktig at vi ikke glemmer vår mentale helse. Derfor har jeg pratet med studentprest Hilde Sirnes som har ansvar for oppfølging av studenter i seks land: Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Kroatia og Latvia. Hun har lang erfaring med terapi både innenfor familiekonflikter, og med å prate med unge mennesker som har det vanskelig av ulike årsaker. Hun hadde over 600 terapitimer i fjor og brenner for det hun gjør. Jeg ringer Hilde en torsdag formiddag. Hun sitter ute i hagen sin på Sørlandet i idylliske omgivelser og er blid som alltid.  

Stine Botilsrud Erikssøn (SBE): Hei Hilde, tusen takk for at du tar deg tid til å prate med meg i dag. Kan du fortelle litt om det du gjør for studenter i utlandet?

Hilde Sirnes (HS): Min jobb som studentprest i Øst-Europa er at dere, studentene, skal ha det bra i henhold til psykisk helse. Hvis dere er deppa, har eksamensangst, problemer hjemme, kjærlighetssorg eller konflikter med venner så kan man ringe meg. Jeg ønsker å være en ressurs når livet bakker litt imot.

SBE: Kan du ta oss gjennom hverdagen din, og hvordan har den har endret seg etter koronapandemien?

HS: Normalt dreier jobben min seg rundt cirka 120 reisedøgn i året, der jeg drar til de seks landene jeg har ansvar for. Noen steder reiser jeg oftere til enn andre, som for eksempel Budapest og Krakow, ettersom det er flyplasser der, og enklere å komme seg dit.  Da er jeg som regel med på ANSA-treff eller andre studenttreff, som reklame for tilbudet jeg har, og for å ha samtaler med studenter. Noen dager når jeg er i studentbyer kan jeg ha opp til 12 samtaler på en dag. Når jeg er hjemme snakker jeg ofte med studenter på telefon, skype og så videre. Hovedproblemet med koronasituasjonen nå, er at jeg ikke får treffe studenter personlig, og det er vanskeligere å nå ut til nye studenter enn før. Så jeg håper at folk husker på tilbudet mitt likevel, og tenker at det hadde vært fint å ta en prat med meg. I går bestemte sjømannskirka at jeg får lov til å reise for å treffe de nye studentene. Så jeg håper at smittetallene synker i løpet av noen måneder slik at jeg kan reise til noen av studiebyene. 

SBE: Så lurer jeg på, har antall henvendelser økt under koronapandemien?

HS: Nei, men det er andre tema som blir tatt opp. Det er for eksempel redsel for å ha eksamen på nett, og noen synes det er vanskelig å bo hjemme med foreldrene. Jeg vil også legge vekt på at alle henvendelser er viktige. Jeg ønsker veldig gjerne at man tar kontakt for både store og små ting. Dersom man ringer meg én gang, er terskelen mye lavere for å ringe en annen gang, når det kanskje også er mer alvorlige problemer. Det er viktig å ta tak i problemene tidlig. Jeg får flere henvendelser fra foreldre som er engstelige for å sende barna sine til Øst-Europa for å studere under koronapandemien. Flere kjenner på skam og skyld etter å ha blitt smittet av korona, selv om dette er en sykdom man kan blir smittet av selv om man er veldig forsiktig.

SBE: Hva sier du til studentene som føler seg stigmatisert av å ha testet positivt?

HS: Da svarer jeg at de må motivere andre til å teste seg, og at de må være med på å finne smittekilder så vi kan få kontroll igjen. Men det er blitt veldig vanskelig – så her må vi hjelpe hverandre.

SBE: Ut ifra dine observasjoner - hvordan vil du si at medisinstudenter har hatt det under koronapandemien?

HS: Mitt inntrykk var at det var kaos når de fleste land stengte ned i mars. Det var noen studenter som dro hjem fort, mens andre ble igjen, som for eksempel i Praha. Det var veldig travelt for meg de to-tre ukene da studentene skulle bestemme seg for om de skulle reise eller ikke. Skolene ga ikke beskjed om hva som kom til å skje med utdannelsen – kom man til å miste skoleplassen dersom man dro hjem, ville eksamen være på nett eller ikke? Denne usikkerheten preget studentene spesielt i starten, men også senere på våren.

SBE: Fra hvilke studiebyer får du flest henvendelser?

HS: Det var jeg veldig nysgjerrig på i starten. Prosentuelt er det like mange henvendelser fra hver by, og det betyr at jeg har fulle dager med samtaler når jeg er i Martin i Slovakia, fordi de har mange norske studenter, mens jeg eksempelvis bare har to samtaler når jeg er i Kroatia, som har færre norske studenter. Dersom det har skjedd en ulykke eller et dødsfall blant studentene i en by, er det ofte flere henvendelser derfra en periode. I tillegg smitter det over på andre dersom noen har tatt kontakt med meg og vært fornøyd med det – da vil det være flere som bruker tilbudet. Dere er tross alt den beste reklamen for meg.

SBE: Til slutt vil jeg spørre deg om du har noen råd til studenter som er i krise?

HS: Jeg har veldig tro på rutiner. Stå opp – gå ut en tur – gjør målene for dagen. Det kan være dager som føles veldig tunge, men dersom man får til å gjøre noen av målene man satte seg, kan man likevel legge seg med god samvittighet og et smil om munnen. Et annet råd er å prate med venner eller familie. Le litt, prat med dem om noe som er hyggelig. Ha noen gulrøtter som du kan se fram mot. Hvis man trenger å prate med noen utenforstående så kan man ringe meg. Hvis man gjør disse tingene, så tror jeg man er godt i gang med å håndtere en krisesituasjon.

Når intervjuet er over, takker vi for samtalen og hun skynder seg til sitt neste gjøremål for dagen. I krisesituasjoner er det viktig at vi tar litt ekstra godt vare på hverandre. Det kan også være vanskelig å vite at man befinner seg i en krise, og derfor må man være god til å prate med hverandre og støtte hverandre, som Hilde sier. Har du lyst til å kontakte Hilde så kan hun nås på alle sosiale medier, og svarer veldig raskt på henvendelser.