Munnbind – en falsk trygghet?

 
innsikt-fra-utland-illustrasjonsbilder-1.jpg
 

Tekst: Stine Botilsrud Erikssøn
Foto: Privat

Som norsk student i Ungarn følger jeg med på nyheter fra både Norge og Ungarn. Dette har blitt spesielt viktig etter at covid 19 kom, da jeg må vite hvilke lover og regler jeg skal forholde meg til i begge landene. Gjennom mange måneder har det vært diskutert hvilke smittetiltak som er de mest effektive for å hindre spredning av covid-19. Ett av smittetiltakene som har vært mest omdiskutert er bruken av munnbind. I Norge var man lenge skeptiske til munnbind, da myndighetene mente det var bedre å følge andre smittetiltak, som å holde avstand til hverandre og begrense unødvendig reising. Likevel har myndighetene i Norge nå bestemt seg for at munnbind skal brukes i noen byer og tilfeller. Da anbefalingene for bruk av munnbind kom, ble det estimert av FHI at reduksjonen i relativ risiko for smitte ved å bruke munnbind var på 40%, mens ved å holde 1 meter avstand var reduksjonen på hele 80%. Myndighetene var nok derfor opptatt av å vise til disse tallene og understreke at det å bruke munnbind ikke fjerner viktigheten om å holde avstand. 

I Sverige står man fremdeles fast ved at munnbind ikke skal anbefales. Begrunnelsen til folkehelsemyndighetene er at de er redde for at befolkningen vil bruke det feil, og at man blir dårligere på å opprettholde avstanden – men er dette en reell risiko? 

Helt siden covid-19 kom til Ungarn har det vært påbudt med munnbind på offentlig transport samt i butikker. De første månedene av pandemien var det også innført portforbud og karantene over hele landet. Hvis du var ute og  gikk en tur, kunne du bli stoppet av politiet og bedt om å forklare hvorfor du var ute. Dersom du ikke hadde en gyldig grunn til å være ute, som for eksempel å gå i butikken, kunne du risikere å få en bot. For de som satt i offisiell karantene, kom politiet på besøk for å sjekke at du opprettholdt karantenen. Dette påvirket psyken til mange av mine medstudenter sterkt, og jeg merket selv at høydepunktet i uken var når jeg dro på butikken – da fikk jeg meg hvertfall en liten tur. 

I dag er ikke tiltakene like strenge, men det er fortsatt påbudt med munnbind når man er innendørs på offentlige områder, og politiet kommer fortsatt på døren din dersom du sitter i karantene. Mange steder henger det plakater med bilde av munnbind, men sjeldent ser jeg plakater der de oppfordrer til å holde avstand. Selv har jeg blitt sendt vekk fra butikker og det lokale kjøpesenteret flere ganger, fordi jeg har glemt munnbindet hjemme. Jeg merker også at ungarere jeg møter på gaten tilsynelatende er mer opptatt av munnbindet enn av alle de andre smittetiltakene som myndighetene har kommet med. Hvorfor er det slik? 

I utgangspunktet synes jeg å bruke munnbind er et godt tiltak, dersom det er umulig å holde 1 meter avstand, og om man bruker den riktig. Hovedproblemet her i Ungarn er at fåtallet vet hvordan man skal ha på seg munnbidet og/eller ikke orker å ha det på rett (redaksjonen har også observert samme problem i Norge, red. anm.). De aller fleste dekker bare munnen med munnbindet, og mange har det på altfor løst. I tillegg ser jeg at folk ikke spriter hendene sine før de tar det på seg og går inn på offentlig sted. Ved å bruke munnbindet på denne måten, beskytter man verken seg selv eller andre. Siden sommeren har covid-19 spredd seg veldig raskt i Ungarn, og de siste 30 dagene har det kommet 2739 nye tilfeller per 1 million innbyggere. Hvis vi ser på Norge så er det tilsvarende tallet 663 per 1 million innbyggere, og i Sverige 1173 per 1 million innbyggere. Så hvor svikter smittetiltakene i Ungarn? Ut fra mine observasjoner er munnbindet blitt et hovedfokus for ungarere, noe som fører til en falsk trygghet. Spesielt når vi vet at FHI sine tall er basert på riktig bruk av munnbind – kun da vil risikoen for spredning reduseres med 40%. Det er altså utrolig viktig at man i Norge fortsetter å opprettholde alle de andre smittetiltakene og ikke lar munnbindet bli en hvilepute!

Previous
Previous

The Weekly Visit

Next
Next

Et intervju med studentprest Hilde Sirnes