Utfordringene medisinstudenter i utlandet møter under COVID-19 pandemien
Tekst: Stine Botilsrud Erikssøn
Som oppvokst i Norge har vi alltid hatt frihet. Vi har mulighet til å bli det vi vil, ha de hobbyene vi vil, og være med hvem vi vil. Dette er et privilegium som ikke finnes i alle land. Likevel, etter at koronaviruset COVID-19 ble oppdaget i Kina i januar, har vi mistet litt av friheten vi er vant til. Sakte, men sikkert har flere flyplasser innført restriksjoner, og noen har til og med stengt helt – inkludert Oslo Lufthavn. For første gang i livene våre kan vi ikke reise dit vi vil, og alle medisinske universiteter i Europa er stengt.
I Pécs, Ungarn, der jeg studerer, begynner mine medstudenter å bli splittet. I en rekke fora på Facebook diskuteres det iherdig om det beste man kan gjøre er å bli værende i Ungarn, eller å reise hjem for å hjelpe syke i Norge og være med familien sin. I denne situasjonen er det ikke så lett å vite hva som er det riktige. Både Norsk medisinstudentforening og ANSA formidler til sine medlemmer i utlandet det Utenriksdepartementet anbefaler – ikke reise ved mindre det er ytterst nødvendig og forhold deg til utdanningsinstitusjonen din. Likevel skriver også Nmf i sin siste informasjonsmail at det er et økende behov for helsepersonell i Norge. Dermed forblir dette et stort dilemma for mange utenlandsstudenter.
Når jeg prater med andre medisinstudenter i Pécs er det også mye usikkerhet rundt hva som vil skje med semesteret. Vi vet at vi skal ha nettundervisning fra 23.mars, men vi har ikke fått informasjon om eksamen, eller om vi må oppholde oss i Pécs for å få semesteret godkjent. Dersom vi drar hjem til Norge nå, vil vi ikke kunne reise tilbake til Ungarn på ubestemt tid – norske myndigheter har innført et forbud mot at norsk helsevesen kan reise utenlands, det omfatter også medisinstudenter, og for kort tid siden stengte også flyplassen i Budapest, som betyr at bare ungarske statsborgere kan komme inn i landet. Dette gir oss en følelse av usikker både fremtid og nåtid, sikkert slik mange rundt i verden føler det – også dere som er i deres hjemland.
Til slutt vil jeg komme med en oppfordring. Dette er ikke en enkel tid for noen av oss. Vi må se bort fra egne behov og ønsker, for å stoppe spredningen av viruset. Studietiden i Pécs og andre steder utenfor Norge kan for mange være hard og vanskelig i utgangspunktet. Med en pandemi på toppen av en allerede hard studiehverdag, gjøres ikke tilværelsen enklere. Dette er en tid for solidaritet, ikke individualitet. Vi er nødt til å jobbe sammen for å stoppe COVID-19, ved å holde karantener, holde avstand til andre mennesker, vaske henda og reise minst mulig. Og vi er nødt til å prøve å forstå hverandres følelser i en vanskelig situasjon. De er forskjellige, slik situasjonen til den enkelte, og også vi, som mennesker, er forskjellige. Vi må alle gjøre så godt vi kan.
