Om drømmer og hvor de kommer fra

La méridienne dit aussi La sieste
Vincent Van Gogh, 1890
Olje på lerret
Musée d'Orsay 

Tekst av Merete Lan Olsen
Foto: Privat

Drømmene om nettene kan både være absurd, surrealistisk og vitenskapelig veldig interessant - for hva er det egentlig som skjer når vi drømmer? Professor Johan Frederik Storm, anerkjent lege og forsker ved UiO innenfor drømmer, har kommet et skritt nærmere en oppklaring på nettopp dette. I forskningsrapporten “Apical drive - a cellular mechanism of dreaming?” [1]  viser Storm, sammen med kollegaer, flere hypoteser om hvordan drømmer oppstår. I denne utgavens intervju med Professor Johan F. Storm kan du lese mer bak hans interesse for medisin, drømmer og den utrolige innsikten han har innenfor dette fagområdet. 

For å ta det helt fra begynnelsen først, hvorfor ønsket du å bli lege?
Godt spørsmål! Det var ikke et enkelt valg. Da jeg var ferdig med skolen, hadde jeg for mange interesser og var sterkt i tvil om hva jeg burde velge: Biologi, spesielt evolusjonsbiologi og marinbiologi, fysikk, matematikk, logikk, filosofi. Helt siden tenårene var jeg svært nysgjerrig på hjernen og filosofiske spørsmål som bevissthet og fri vilje. Jeg kom relativt sent til at medisin kunne være noe for meg, men så etterhvert at faget rommer mange muligheter til å kombinere mine interesser. Til slutt valgte jeg medisin i håp om å kunne både hjelpe mennesker og kombinere dette med grunnforskning og andre interesser. 

Hvilke utdannelse og spesialitet har du? Når ble du interessert i å forske på drømmer?
Jeg er utdannet lege og spesialist i nevrofysiologi, særlig elektrofysiologi. Etter naturfaglinjen på Persbråten i Oslo, kom jeg inn på både realfag og medisin ved UiO, men sa først fra meg plassen på medisin for å studere matematikk, logikk, og kjemi først. Jeg ville få med meg litt av dette, og det var enklere å gå derfra over til medisin enn omvendt. Midt i studiet fikk jeg studentstipend fra Forskningsrådet, og arbeidet med elektrofysiologi i hjerneskiver hos Per Andersen, da dette var en ganske ny og uprøvd metode.  Etter turnustjeneste i Molde og Midsund, og militærtjeneste som lege i Harstad, fikk jeg PhD-stipend fra Forskningsrådet og arbeidet fra 1981 videre med hjerneskiver hos Per Andersen og ved New York State University, frem til PhD-disputasen. Jeg dro til New York for å lære mer avansert elektrofysiologi (discontinuous single-electrode voltage-clamp (dSEVC), for å måle de elektriske strømmene i den enkelte celle som er grunnlaget for hjernens elektriske signaler). Etter hvert jobbet jeg også med detaljerte computermodeller av hjerneceller, sammen med en masterstudent ved Massachusetts Institute of Technology. Senere innførte jeg disse metodene i Oslo, og lære også nyere metoder (ulike varianter av patch clamp osv.) hos Bert Sakmann i Göttingen og Heidelberg, og senere mer i Frankfurt, Berlin osv. Å forske er jo som et kontinuerlig, ganske fritt studium, drevet av nysgjerrighet og interesser, år etter år.

Hvordan oppstår drømmer - hva er det egentlig som skjer i hjernen? 
Det er ingen som ennå vet sikkert hvordan drømmer oppstår, og om de har noen funksjon de har noen funksjoner, og i så fall hvilke. Både søvn og drømmer er fortsatt ganske gåtefulle fenomener, og nettopp derfor særlig interessante. Jeg er særlig interessert i drømmer fordi de representerer en merkelig og særegen tilstand av bevissthet, som kanskje kan hjelpe oss til å løse den virkelig store gåten: Hva er bevissthet? Hvordan i all verden kan mine opplevelser, både i drømmer og i våken tilstand, oppstå fra fysiske og kjemiske prosesser i hjernen?

Men det finnes flere teorier, på ulike nivåer, både om hvilke mekanismer i hjernen som gir opphav til drømmer, og hvordan disse er oppstått i evolusjonen. Det er ikke plass til å beskrive mange teorier her, men jeg kan nevne at noen kolleger og jeg lanserte en ny teori om drømmemekanismer for omtrent et år siden (Aru, Siclari, Phillips & Storm, 2020), etter å ha tenkt på dette i noen år. I korte trekk foreslår vi at drømmer oppstår når informasjon om verden og oss selv, som er samlet opp og lagret i hjernens indre hukommelseslagre, får dominere hjerneaktiviteten så å si alene mens vi sover. Den indre informasjonen kan da styre cellenes aktivitet uten å sammenlignes med, og hele tiden «siles» og korrigeres, av informasjon fra den ytre verden, som stadig strømmer inn fra sanseorganene når vi er våkne. Den «indre» informasjonen kommer mest til de ytterste (apikale) dendrittene til de store pyramidecellene i hjernebarken. Når vi er våkne, brukes den til å tolke informasjonen fra sanseorganene, som treffer den andre enden av cellen, nær cellekroppen (soma). Men i drømmesøvn, særlig REM søvn, tror vi at den «indre» informasjonsstrømmen forsterkes, på bekostning av informasjonen fra sanseorganene, som er svekket. Dette skyldes en forsterkningsmekanisme i dendrittene som fremmes av særlig høye nivåer av nevrotransmitteren acetylkolin under REM.  Dermed får hjernen så å si fritt leve ut sitt «indre liv», uten å «sensures» av ytre fakta. I tillegg er aktiviteten i pannelappenes prefrontalkorteks, som også bidrar vesentlig til «sensur» i våken tilstand, sterkt svekket under REM.

“I korte trekk foreslår vi at drømmer oppstår når informasjon om verden og oss selv, som er samlet opp og lagret i hjernens indre hukommelseslagre, får dominere hjerneaktiviteten så å si alene mens vi sover. Den indre informasjonen kan da styre cellenes aktivitet uten å sammenlignes med, og hele tiden «siles» og korrigeres, av informasjon fra den ytre verden, som stadig strømmer inn fra sanseorganene når vi er våkne.”

Vet man hvorfor noen husker drømmer bedre enn andre? Hvorfor er det slik at barn ofte drømmer mer enn voksne?
Det er trolig flere grunner til at noen personer husker drømmer bedre enn andre. Ulike typer hukommelse varierer jo mye fra person til person, og er også avhengig av innholdet av drømmene. Om man ofte har dramatiske drømmer, vil disse som regel huskes bedre. Trolig husker noen flere drømmer enn andre også rett og slett fordi de våkner flere ganger og mer plutselig i løpet av natten, og derfor oftere våkner midt i eller like etter en drøm. Vi vet at erindringer fra drømmer som regel er mye mer labile og kortvarige enn hukommelse for opplevelser i våken tilstand, slik at det meste av drømmene trolig glemmes dersom man sover lenge og sammenhengende, og våkner gradvis. Vi ser dette når vi undersøker drømming i laboratoriet, ved å vekke personene ofte fra ulike søvnfaser, eller fra narkose, og spørre straks om de har drømt. Det viser seg da at personene rapporterer drømmer mye oftere, enn om de ikke blir vekket og bare spørres etter at de våkner spontant. Dessuten er evnen til å huske drømmer til en viss grad en vanesak og kan trenes opp. Små barn sover jo mye mer enn voksne, og mer jo yngre de er. Dette har trolig nær sammenheng med at barn lærer svært mye nytt hver dag, og at søvn er uhyre viktig for å konsolidere hukommelsen etter læring - dette er trolig den viktigste funksjonen til søvn, og dermed hovedgrunnen til at vi behøver søvn, og at barn trenger mer søvn enn voksne.  I tillegg har barn relativt mer REM-søvn enn voksne, særlig mot slutten av natten, og vil derfor ofte huske drømmer når de våkner. 

Hvilken hypoteser finnes om hvorfor vi drømmer? Er det noen fordeler med å drømme?
Det er fortsatt usikkert om drømmer er direkte nyttige i biologisk og evolusjonær forstand, og i så fall hvilken nytte vi har av dem, altså hvilken funksjon drømmer egentlig har. Men det er flere interessante teorier for drømmenes funksjoner og evolusjonære opphav, og jeg kan nevne noen her. En interessant teori, utviklet av den finske filosofen og drømmeforskeren Antti Revonsuo, er den såkalte «trussel-simuleringsteorien». Han foreslår at drømming tjener til å trene opp hjernens kognitive apparat til bedre å gjenkjenne og mestre truende og farlige situasjoner i det virkelige liv, og dermed øke sjansen til å komme uskadet fra slike situasjoner.

“Det er flere interessante teorier for drømmenes funksjoner og evolusjonære opphav ... drømming tjener til å trene opp hjernens kognitive apparat til bedre å gjenkjenne og mestre truende og farlige situasjoner i det virkelige liv, og dermed øke sjansen til å komme uskadet fra slike situasjoner.”

Kan drømmer fortelle noe om vår bevissthet? Er det en likhet mellom hvordan hjernen oppfatter den virkelige verden og hvordan hjernen danner drømmer?
Ja, jeg tror at drømmer kan fortelle noe viktig om vår bevissthet. Helt grunnleggende viser våre drømmer at hjernen på egen hånd kan lage en hel «verden» av bevisste opplevelser, - en slags kunstig virkelighet (VR), som føles helt virkelig for oss når vi er «inne i» og opplever drømmen. Og hjernen kan lage en slik «verden» av opplevelser, selv når den ikke får informasjon fra den ytre verden, fordi sanseinntrykkene er blokkert – sansene er så å si skrudd av i søvne. Øynene er lukket osv., men likevel opplever vi levende synsinntrykk, omtrent som om vi skulle være våkne, og vi forstår ikke i øyeblikket at det bare er en drøm. Dette viser at hjernen selv produserer innholdet i vår bevissthet. Og dette gjelder egentlig også når vi er våkne. Selv om vi da har en levende følelse av at vi oppfatter direkte den ytre verden –  vi ser himmelen, trærne og fjellene, vår egen kropp og andre mennesker, føler vinden og lukter blomstene, så vet vi nå at dette på en måte egentlig er en slags illusjon, nesten som en drøm. Nå jeg er våken, får hjernen bare svært indirekte informasjon om den ytre verden, i form av mangetydige mønstre av nerveimpulser i nervebanene fra sanseorganene. Disse impulsmønstrene er noe helt annet enn, og har lite til felles med, både verden utenfor og vår bevisste opplevelse av den. Det er først når disse impulsmønstrene er blitt tolket, «dekodet» og gjenkjent av hjernens nettverk, at de kan brukes til å konstruere den indre, «kunstige» modellen av virkeligheten som vi opplever direkte. I den forstand kan vi nesten si at våre bevisste opplevelser alltid er som drømmer, det vil si indre, «kunstige» modeller, selv når vi er våkne og opplever verden gjennom sanseinntrykk. I tillegg, kan vi lære mye mer om de nevrale mekanismene for vår bevissthet ved å studere mekanismene for drømmer, men vi rekker ikke å si så mye om det her.

Litteraturliste

1. Jaan Aru, Francesca Siclari, William A. Phillips, Johan F. Storm, Apical drive—A cellular mechanism of dreaming?, Neuroscience & Biobehavioral Reviews, https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0149763420305753