Forskningsnytt #2

Tekst: Kamalpreet Kaur

Risikofaktorer for hjerte- og karsykdom blant barn og ungdommer 

Kardiovaskulære risikofaktorer hos barn kan bidra til hjerte- og karsykdommer i voksen alder. Resultatene kommer fra en prospektiv kohortstudie som ble publisert i The New England Journal of Medicine i april 2022 [1]. Resultatene fra denne studien tar utgangspunkt i data hentet fra International Childhood Cardiovascular Cohorts (i3C), som inkluderer syv kohorter i Australia, Finland og USA. Disse kohortene brukes til å samle data om kardiovaskulære risikofaktorer blant barn og unge, og hjerte- og karsykdommer hos voksne.

Den publiserte studien satte søkelys på fem typiske risikofaktorer for hjerte- og karsykdom: BMI, systolisk blodtrykk, kolesterolnivå, triglyseridnivåer, og tobakksrøyking blant unge. Målet var å finne ut om disse risikofaktorene i ung alder bidro til utvikling av hjerte- og karsykdom i voksen alder. Studien bestod av totalt 38 589 deltakere. De var alt fra 3 - 19 år gamle da de ble med i i3C, og 49,7% av deltakerne var menn. Den gjennomsnittlige oppfølgingstiden var på 35 år. 

Forfatterne av studien konkluderte med at hver enkelt risikofaktor som ble evaluert, viste seg å være relatert til hjerte- og karsykdom hos voksne i denne studien. Dessuten økte risikoen ved  kombinasjon av flere risikofaktorer. Funnene i studien støttet også forskernes hypotese om at det er en sammenheng mellom nivå av risikofaktorer i barneårene, og risikoen for å få hjerte- og karsykdom i voksen alder. For eksempel viste barn i den høyeste risikokategorien (for eksempel fedme eller hypertensjon) markant høyere risiko for hjerte- og karsykdom i voksen alder. Gjennomsnittsalderen for debut av hjerte- og karsykdom var 47 år for denne gruppen. I tillegg viste det seg at deltakerne som utviklet hjerte- og karsykdom gjerne var eldre menn med et lavt utdanningsnivå. 

Er ensomhet kun et «Europa-problem»? 

Ensomhet er et tema som har fått en større oppmerksomhet, spesielt  under covid-19-pandemien. En studie publisert i Thebmj i februar 2022 definerer ensomhet som en følelse som oppstår når det eksisterer et avvik mellom ens ønskede, og ens faktiske nivå av sosiale relasjoner [2]. Det presiseres også at forbigående ensomhet er en vanlig opplevelse, mens en kronisk og alvorlig ensomhet kan utgjøre en trussel mot helse og velvære. Denne studien hadde som mål å identifisere tilgjengelig data  for forekomst av ensomhet på befolkningsnivå blant ulike aldersgrupper globalt sett. 

Studien var en metaanalyse av vitenskapelig litteratur som tok for seg ensomhet i 113 ulike land, med en søkeperiode mellom 2000 og 2019. Basert på disse dataene konkluderte forskerne bak metaanalysen at kronisk og/eller alvorlig ensomhet er en vanlig opplevelse blant folk over hele verden. Derimot var det en betydelig geografisk variasjon i tilgjengeligheten av data på forekomst av ensomhet blant befolkningen i de ulike områdene som ble inkludert i studien. 

Mens Europa er ledende innen forskning på ensomhet, har de fleste lav- og mellominntektsland mye mindre datadekning på det samme temaet. Metaanalysen  inkluderte for eksempel ikke nasjonale data på ensomhet blant voksne i lavinntektsland. Slik mangel på data kan være et resultat av begrensede ressurser,  eller andre konkurrerende prioriteringer som  for eksempel matsikkerhet eller medisinske tjenester. Konklusjonen på studien ble dermed at utilstrekkelig data hindret dem i å identifisere geografiske mønstre for ensomhet utenfor Europa. 

Derimot ser det ut til å være et tydelig mønster i prevalens av alvorlig eller kronisk ensomhet i Europa, ifølge metaanalysen. Nordeuropeiske land rapporterte den laveste forekomsten av ensomhet, mens østeuropeiske land rapporterte høyest. Studien foreslo at de lave nivåene av ensomhet i nord-europeiske land muligens skyldes en høy sosioøkonomisk status, god generell helse, tilgjengelige velferdsgoder og høy sosial deltakelse. 

Avslutningsvis kommenterte forskerne media sin beskrivelse av ensomhet som et forverret sosialt problem. Selv mente forskerne bak metaanalysen at de fant utilstrekkelig bevis for å støtte denne påstanden. Derimot bekrefter de at selv om problemet med ensomhet ikke hadde forverret seg i løpet av deres søkeperiode (2000-2019), kan Covid-19-pandemien ha hatt en dyp innvirkning på prevalensen av ensomhet.

Nedgang i ikke-smittsomme sykdommer blant ungdommer i Europa 

Ifølge FHI omfatter ikke-smittsomme sykdommer  blant annet astma, allergi, demens, diabetes, hjerte- og karsykdommer, kreft, kols, overvekt og fedme [3]. Videre forklarer de at bruk av tobakk, lite fysisk aktivitet, skadelig bruk av alkohol og usunt kosthold er noen risikofaktorer for ikke-smittsomme sykdommer [4]. Forebyggende tiltak har ført til en reduksjon  i dødelighet  forårsaket av ikke-smittsomme sykdommer blant barn og unge i Europa. Dette innebærer blant annet kontrolltiltak rettet mot tobakksprodukter, alkoholholdige drikkevarer og «usunn» mat.

En studie publisert i The Lancet i mars 2022 undersøkte forekomsten av ikke-smittsomme sykdommer blant ungdommer mellom 10-24 år [5]. Studien var en systemanalyse av Global Burden of Diseases Study 2019, som er et omfattende forskningsprogram som vurderer dødelighet og funksjonsnedsettelse grunnet sykdommer, skader og risikofaktorer på et globalt nivå. 

Analysen avdekket at dødelighet grunnet ikke-smittsomme sykdommer har gått betydelig ned blant ungdommer i Europa mellom 1990-2019. Derimot så man at forekomsten av en funksjonsnedsettelse (brukt som mål på livskvaliteten), har holdt seg stort sett uendret i løpet av denne tiden. For eksempel er det færre ungdommer som dør av diabetes, men samtidig er det flere ungdommer som får redusert livskvalitet som følge av diabetes type 2. Dessuten ser man en generelt økende forekomst av dødelighet og redusert livskvalitet, grunnet psykiske lidelser. 

Analysen viste også at forekomsten av ikke-smittsomme sykdommer blant unge voksne har store kjønnsforskjeller. Det kom frem at dødelighet grunnet rusmisbruk er høyere blant menn. På den andre siden fører psykiske lidelser oftere til reduksjon i kvinners livskvalitet. Spesielt ser man en økt dødelighet grunnet spiseforstyrrelser blant unge kvinner.  

Påvirkning av COVID-19 på kjønnsforskjeller i verden

Covid-19-pandemien har påvirket både kvinner og menn. I mars 2022 ble det publisert en studie i The Lancet som undersøkte effektene av covid-19-pandemien på kjønnsforskjeller i samfunnet [6]. Forskerne bak studien gikk gjennom offentlige data med informasjon om ulikheter mellom menn og kvinner som var knyttet til vaksinemotstand, tilbud om helsetjenester, økonomiske- og arbeidsrelaterte bekymringer, utdanning og sikkerhet i hjem- og samfunn. Dataene som ble inkludert i studien inneholdt informasjon fra 193 ulike land mellom januar 2020 og september 2021. Forskerne bak studien kommenterte at datatilgjengeligheten varierte mye etter region. Kjønnsforskjellene var størst i Nord-Afrika, Midtøsten og Sør-Asia, og minst i Sørøst-Asia, Øst-Asia og Oseania. 

Studien avdekket at det var betydelig høyere vaksinasjonsmotstand blant kvinner, sammenlignet med menn, i januar 2021. Denne kjønnsforskjellen reduserte over tid, og fra september 2021 var det stort sett ingen forskjell mellom kvinner og menn i forhold til hvordan de stilte seg til vaksinasjon. 

Det viste seg at kvinner hadde signifikant høyere sjanse for å rapportere avvik i forebyggende helsehjelp og medisintilgang enn menn i de fleste regionene. Generelt var det mindre sannsynlig  at personer bosatt i urbane områderog som hadde høyere utdanningsnivå rapporterte disse opplevelsene. 

Siden begynnelsen av pandemien har arbeidsledigheten vært høy, spesielt blant kvinner sammenlignet med menn. Heldigvis har denne trenden vært synkende. I september 2021 rapporterte 26% kvinner og 20,4% menn fra de inkluderte landene  at de hadde mistet jobben sin under pandemien. De største kjønnsforskjellene var å se i Nord-Afrika, Midtøsten,  Latin-Amerika og Karibia.

Det var flest kvinner som rapporterte inn at ansvar i forhold til  husarbeid og omsorg økte under Covid-19-pandemien, bortsett fra i Nord-Afrika og Midtøsten. Det var dessuten flere kvinner enn menn som rapportere at de sluttet i jobben sin for å ta vare på andre personer, og denne kjønnsforskjellen økte over tid. Sannsynligheten for at kvinner droppet ut av skolen var 1,21 ganger høyere enn for menn.  

På globalt nivå viste det seg at kvinner og menn rapporterte i like stor grad at de følte seg utrygge i hjemmet sitt under pandemien. På regionalt nivå var kjønnsforskjellene derimot større; kvinner hadde større sannsynlighet for å føle seg utrygge hjemme enn menn, bortsett fra i Sør-Asia der flertallet var menn.

Litteraturliste:

[1] https://www.nejm.org/doi/full/10.1056/NEJMoa2109191

[2] https://www.bmj.com/content/376/bmj-2021-067068

[3] https://www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/barn-fysisk-helse/

[4] https://www.who.int/news-room/fact-sheets/detail/noncommunicable-diseases

[5] https://www.thelancet.com/journals/lanchi/article/PIIS2352-4642(22)00073-6/fulltext

[6] https://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(22)00008-3/fulltext