Tomhet - den trettende følelsen
Make it stand out
Tekst: Silje Martine Akselberg
Illustrasjon: Lea Taraldsrud Dormagen
“Vi har tolv sentrale følelser, eller tolv sentrale personligheter, det kunne man også kalle det. Disse følelsene er kjærlighet, interesse, glede, redsel, sinne, tristhet, skyld, skam, avsky, forakt, sjalusi og misunnelse”.
Det var grunnleggende psykologi, grunnleggende pensum på førsteåret på studiet. Jeg studerte iherdig og noterte meg dette, disse tolv følelsene som pasientene kom til å føle på. Lite visste jeg at jeg kom til å føle på det samme.
Tolv følelser, det var et stort pensum, likevel bestod jeg eksamen med glans. Toppkarakter, best i klassen, alle hyllet meg. Men likevel klarte jeg ikke å føle noe da pappa døde, enda pensum sa jeg skulle føle tristhet, sinne, skam. Jeg følte ingenting av det. Det var heller ingen sjalusi, misunnelse eller glede da bestekompisen min giftet seg, bare aksept. Aksept av at sånn er livet. Enten får du det du vil ha, eller så må du se på at andre får det. Det var han som skulle gifte seg, ikke meg, jeg var like singel som alltid. Et godt menneske bryr seg ikke om hvem som får det, bare at noen får det i det hele tatt. Jeg klarte ikke være den personen, å være glad på andres vegne.
Føle noe på andres vegne. Disse tolv følelsene som de snakket om, hvorfor kunne jeg ikke føle på noen av dem? Når var det man skulle føle, når var det man ikke skulle føle? De manglet en trettende følelse – det å ikke føle. Men den følelsen var det ingen som snakket om, det var ikke pensum, det var ikke diskutabelt.
Likevel følte jeg ikke noe da pappa lå der, død, vekke og borte. Intet pensum kunne dekke det der, jeg kunne ikke dekke det der. Ingen kunne det, ingen kunne dekke det jeg følte da mamma skrek i fortvilelse, søsteren min gråt i timevis, men jeg stod der bare helt hjelpeløs. Har vi virkelig tolv sentrale følelser? Hva om jeg følte ingenting der og da? Var det lov? Var dette den trettende følelsen, ulykkestallet?
Jeg startet i praksis igjen like etter, på en poliklinikk for allmennpsykiatri, der var det mange pasienter på min alder. Mange pasienter som følte på disse tolv følelsene, eller den trettende følelsen; tomheten.
«Pappa er død,» hikstet en student på min alder, en av de første pasientene jeg hadde, og jeg følte fortsatt ingenting. Han sa han ville dø han også, jeg følte ingenting da han sa det. Han hadde vært i begravelsen og det var trist, jeg visste godt hvordan det var, men jeg følte ingenting. Jeg var en sil, ordene gikk rett gjennom hullene, og igjen ble bare den vissheten, den vissheten om at jeg ikke følte noe, og at pasientene burde være takknemlig for at de følte noe i det hele tatt. Jeg ble ikke påvirket av følelsene deres, men jeg ble heller ikke påvirket av denne tomheten, denne tomheten som jeg følte på. Jeg hadde ingen råd, jeg bare lyttet, jeg bare var der. Så jeg bare levde, jeg eksisterte, jeg bare hørte på alle disse pasientene som også hadde mistet sin pappa, han var død, begravet i jorden, og jeg fortrakk ikke en mine. Kanskje er det sånt tap gjør med deg, at du føler alt og ingenting på samme tid, alle disse tolv følelsene vi lære om på studiet. Kanskje var det en trettende følelse?En følelse bare vi som har opplevd tap føler, som heter ingenting. Og samtidig er den verst av alle følelsene, den tyngste av de alle, for tomhet kan faktisk være så tungt. Så da neste pasient kom og fortalte om det turbulente livet sitt, og jeg bare nikket, og hun sa hun følte ingenting, så sa jeg at det var helt normalt. Det var helt greit. Det fantes enda en følelse; tomhet, og det var en følelse det også. Den trettende følelsen, nr.13, men ikke et ulykkestall. Bare helt menneskelig, helt greit, det var en følelse det også. Så bare føl på den.
