Stillheten

Illustrasjon: Ikon images/NTB

Tekst av Silje Martine Akselberg

«Emma»? Du banker utålmodig på døren hennes, de andre har allerede fått på seg skoene og venter på deg, så du håper hun svarer fort. Ingen svar, men du banker en gang til for sikkerhetsskyld og kremter. Det er helt stille, du lurer nesten på om hun ikke er hjemme likevel. «Er du med på festen eller ikke»? gjentar du, denne gangen med litt høyere stemme, men ikke for høyt, du vil ikke virke irritert. Du hører subbende fottrinn og døren åpner seg sakte, men nølende. Hun setter den så vidt på gløtt, ikke nok til at du kan se henne, men nok til at du vet at hun er der. «Nei sorry, er så sliten».

Sliten. Du vet at hun har vært hjemme hele dagen, eller egentlig hele uken, og at hun har holdt seg på rommet. Hvis hun har kommet til middag har hun virket trøtt og medtatt, enda hun ikke har gjort noe spesielt, akkurat som alle andre dager. Du vet at bacheloroppgaven hennes er like urørt som rommet hennes; det flyter over av rot, du er overrasket over at hun klarte å åpne døren i det hele tatt. De andre roper på deg, du nikker anerkjennende til døren, til Emma, men det kan være det samme, de er begge like uttrykksløse. Du skynder deg ut i gangen, hopper i de slitte, rosa Conversene og småløper etter de andre.  De andre spør ikke om Emma, de vet allerede svaret, de snakker allerede om kveldens planer og den søte gutten fra forrige fest. 

Festen er i kjelleren til det røde, slitte huset tre kvartaler borte, og musikken dundrer allerede ut av vinduene. Ei jente spyr i buskene, og en gutt sjangler bortover gaten, han lurer på om gatelyktene følger etter ham eller ei. Du beholder skoene på i den fuktige kjelleren, gulvet er allerede klissete av festlighetene. Det er fullt av folk, men ingen spør etter Emma, det er bare det vanlige «hva driver du med da?», og standardsvaret om hva man studerer, at jo man har to år igjen. Det er ingen som spør hvor Emma har blitt av og hvorfor hun er så sliten, de er mer opptatt av deg, det var jo lenge siden sier de, hvordan går det med deg. Jo, det går jo. Alt går til slutt. Den søte gutten fra forrige fest tar omsider ordet, og spør hvor resten av kollektivet er. De var jo fire, trodde han. «Nei, hun er hjemme», svarer en av de andre. «Som alltid», sier hun, fniser litt. Gutten tar en slurk av ølen, forklarer at han har prøvd å få tak i Emma, de går jo på samme kull, men ingen svar. «Har noe skjedd mellom dere», flirer en. «Hun unngår deg». Nei, tenker du, hun unngår alle, hun unngår verden, hun unngår jo seg selv. Du vil at de skal forstå, men de vil ikke det, de vil ha en å snakke om, og det er Emma. Og så forsvinner en av de andre med gutten inn på et soverom, og alt er glemt, det er bare deg og den høye musikken og folk som snakker, men som egentlig ikke snakker sammen. De tror de gjør det, men ingen lytter, ingen spør om Emma igjen, hun har ikke vært på Messenger på en uke, da får det bare være.

Noen timer senere velter du inn døren, promillen har gjort hodet tåkete, men du får slengt av deg jakken før du finner sofaen. Nå ser du at Emmas dør er åpen, så rart, kanskje hun har gått ut for en gangs skyld, kanskje hun er på festen? Nei, da ville dere møttes på veien, og det er jo Emma, Emma vil jo at verden skal forsvinne, og av og til virker det som om verden vil det samme. Du går likevel bort og titter inn gjennom åpningen, lyset er av, det er jo ingen der, og du rister på hodet og tar tak i døren. «Vent», sier Emma, plutselig står hun der midt i rommet, håret er bustete og hettegenseren rekker henne ned til knærne. Du spør henne om det går bra, er hun dårlig, det er jo bare å sende melding til deg. Emma rister på hodet, retter på genseren, ser alvorlig på deg. «Sitt her litt med meg», sier hun og peker på sengen. Nølende vakler du inn i rommet, det er nærmest en hinderløype der inne, du passer på å ikke tråkke på noen av de henslengte klærne eller å snuble i dine egne bein. 

Emma legger seg ned på sengen, sier hun har sovet hele dagen, men ennå er hun sliten, så sliten, ingenting hjelper. «Spiser du nok,» spør du, og hun nikker. Drar litt i genseren og sukker, du lurer på om du har sagt noe galt og unngår å se henne i øynene. «Folk prøver å få tak i deg, men du svarer ikke, og så kommer du jo aldri på festene lenger heller», mumler du, litt forsiktig, som for å ikke dytte henne over ende med de harde ordene, du vet jo ikke hvorfor hun ikke er på festene, kanskje hun faktisk skriver på bacheloren. Og så tar hun deg i hånden og stirrer deg inn i øynene, innstendig, som om hun ikke har sett et menneske før, og ut av henne kommer alt og ingenting. Hun sier hun er takknemlig for at du ser til henne, at hun prøver å spise nok, sove nok, men ingenting hjelper, verden er bare et sluk som suger ut all energi hun har. Hun har ikke energi til å være, til å være noe som helst, og alt hun kan gjøre er å ligge der. 

Så kommer tårene, først en etter en, deretter som en regnskur, og du tar den andre hånden hennes og sier det er greit det er greit det er greit. At du ikke skal mase mer på Messenger, at det er greit å være sliten, at du bare vil hjelpe henne. Hun klemmer hånden din tilbake og tørker tårene, de har stilnet nå, men du vet at stormen fortsatt herjer inni henne. «Bare vær her. Bare hør på meg, bare se meg. Se meg for den jeg er, ikke som den som ikke går på festene, se meg for Emma». Og du lover. Du lover at du skal høre på alt, høre på alt det hun tier om, til og med til seg selv. Du vet at alt det der kan komme senere, det er alltid en fest, det er alltid en søt gutt du venter på, det er der. Nå har Emma bare nok med å være, og å være kan være nok, ikke alle trenger alltid å gå på fester og snakke og le og danse til nattens ende. Og det har egentlig du også, dere kan ha deres egen lille fest her inne, bare dere to, og snakke om livet og deg og Emma og alt som er. Snakke sammen, ikke snakke til eller om, for en samtale er jo en samtale; tale sammen. Du trodde du hadde snakket og snakket i hele kveld, men på festen var det til eller om noen, nå snakker du faktisk med noen. Emma trekker på smilebåndet og du kjenner at her vil du være, her er det nok å være. Dere blir sittende der i stillheten, til natten trekker sin mørke kappe over himmelen. Hører på stille ord som ikke blir sagt, men likevel forstått.