Anne-Karin Rime - ny president i Legeforeningen!

Tekst av Sarvani Mahalingam

Fra 1. september fikk Den Norske Legeforeningen en ny president, Anne-Karin Rime, som overtar toppvervet etter lang fartstid i Legeforeningen. Ved siden av å være spesialist i anestesi og indremedisin har hun også hatt en rekke verv både i Legeforeningen og Yngre Legers Forening. Det som startet som et engasjement rundt byggeprosjektet av Sykehuset i Østfold, åpnet dørene for at hun kunne engasjere seg i flere helsepolitiske saker. Nå inviterer hun Æsculap til hennes kontor på Legenes hus for kaffe og prat. I denne juleutgaven av Æsculap får du blant annet lese om Anne-Karin Rime, hennes synspunkter rundt LIS-stillinger og få mye gratis studietips!

Aller først, gratulerer så mye med det nye vervet! Hvordan har det vært å starte som president?
Takk! Det har vært veldig mye morsomt. Det er mye som skjer med hyggelig invitasjoner til lokallagssamlinger og møter med tillitsvalgte. Det å treffe myndigheter og andre organisasjoner er også lærerikt. Det å være synlig i medier er en del av jobben, og kanskje den delen av jobben som er «ny». Jeg har ikke blitt helt komfortabel med å se TV-opptak eller lese om meg selv, men jeg jobber med saken.

Anne – Karin Rime har i tillegg til en rekke verv i Den Norske Legeforeningen vært hovedtillitsvalgt og foretakstiltak for Sykehuset i Østfold, og parallelt vært landsrådsrepresentant og styremedlem i Yngre leger forening. Hun hadde sin turnus i Mosjøen og ble uteksaminert fra Universitet i Oslo i 1996:
Jeg synes det var flott å komme inn på medisinstudiet. Det er ikke slik at jeg har hatt lyst til å bli lege hele livet, men jeg hadde lyst til å jobbe med folk. Jeg startet på idrettsgymnas og tok så grunnfag ved Norges Idrettshøgskole. På idrettshøyskolen møtte jeg en som studerte medisin, og som overbeviste meg om at det å bli lege var det rette. Da ble jeg ikke så redd for det lange studiet, så jeg startet i Oslo i 1990. Etter jeg ble ferdig med studiene og fikk en datter flyttet jeg til Fredrikstad og fortsatte spesialiseringen. Jeg hadde lyst å ta sideutdannelse i anestesi, og etter en uke i anestesi skjønte jeg at dette var det jeg ville jobbe med.  Etter å ha pendlet til Oslo i godt over halvannet år fikk jeg spesialistgodkjenning i både anestesi og indremedisin.

Da Rime ble spurt om når hun bestemte seg for å bli president av Legeforeningen fleiper hun litt og svarer «tanken ikke er der fortsatt». Hun mener det er en rekke tilfeldigheter som har brakt henne til det nye vervet.
Jeg har aldri hatt et ønske eller mål om å bli president i Legeforeningen. Da jeg ble valgt inn i styret til Overlegeforeningen var jeg igjennom et av de mest seriøse intervjuene jeg har vært i. Vi som engasjerte oss i byggeprosjektet av Sykehuset i Østfold tenkte at det var fint at en satt sentralt for å få tilgang til mer kunnskap, og det ble meg. Videre er det en rekke tilfeldigheter som har ført meg til denne stillingen og jeg skal love å gjøre mitt beste for at vi skal beholde og utvikle helsetjenesten til et godt og lærerikt sted å jobbe.

I det siste har medisinstudentene engasjert seg mye rundt økt antall LIS stillinger. Saken går ut på at det er færre LIS stillinger i forhold til ferdigutdannet leger, noe som gjør at ikke alle får startet på sin spesialisering med en gang.

Som medisinstudenter er vi ekstra opptatt av det å øke LIS stillinger. Hva tenker du om ordningen vi har i dag?
Jeg tenker WHO sin globale kode om at hvert land bør utdanne det antall helsepersonell som landet trenger er viktig. Utdannelse av leger er kostbar for samfunnet. Vi er ikke tjent med at man utdanner for mange leger, og heller ikke for få. Så man bør finne gode modeller som hele tiden bør justeres, slik at man dimensjonerer ikke bare LIS1, men også LIS2 og LIS3 i forhold til hva man tror man trenger av spesialiteter. Det er en del prosjekter på gang hos myndighetene som vi følger opp.

Tror du den ordningen vi har i dag er tungvint?
Jeg tror det har blitt mye byråkratisering av dette. Det er færre LIS stillinger enn ferdig utdannede leger. Det er mange som søker, på flere stillinger og det blir veldig mye jobb for både de som søker og de som skal behandle alle søknadene. Fra et slikt perspektiv var det nok lettere før da man trakk et nummer og valgte etter tur.  Men det er jo klart fordeler og ulemper med begge deler. I dag kan du søke dit du vil, og vente til du får den plassen du ønsket. Slik var det ikke med trekning, da måtte du ta den plassen du fikk. 

Norsk medisinstudentforening (Nmf) fremmet en resolusjon om å satse på å få utdannet flere i Norge enn utland. Resolusjonen forutsetter at dette ikke skal gå utover de studentene som allerede studerer i utlandet og reguleringsordningen bør inkludere at norske studentene i utlandet får studiet fullfinansiert på lik linje som de som studerer i Norge.

Var det mange som studerte i utlandet i din tid, og burde vi utdanne flere i Norge?
Da jeg studerte var det færre som studerte i utlandet og de som gjorde det var ofte i Tyskland. Det var turnusplasser til alle, slik at det var ikke et problem å bli ferdig med turnus og starte videre i spesialisering. Men så fikk man nye regler med EU, og flere studieplasser i utlandet. Jeg følger jo Grimstad-utvalget om at vi bør utdanne flere leger hjemme, og det hadde også vært fint med søkere fra andre land til å studere i Norge. Vi trenger de som studerer ute nå og det er viktig å få frem at de får en like god utdannelse som de som studerer i Norge. 

“Jeg følger Grimstad-utvalget om at vi bør utdanne flere leger hjemme, og det hadde også vært fint med søkere fra andre land til å studere i Norge. Vi trenger de som studerer ute nå og det er viktig å få frem at de får en like god utdannelse som de som studerer i Norge. ”

Kan dermed en slik ordning være ugunstig for de som studerer i utlandet? 
Jeg synes det er viktig med kompetanse. Det å være lege er en begrenset ressurs i alle land. Jeg støtter Nmf sin politikk at vi ønsker å ha flere studieplasser hjemme, men dette bør være forutsigbart for de som har startet å studere i utlandet. De som studerer i utlandet, må også ha en forutsigbarhet på at de får godkjent utdanningen og mulighet til LIS1 tjeneste i Norge på lik linje med de som studerer hjemme.

“Jeg støtter Nmf sin politikk at vi ønsker å ha flere studieplasser hjemme, men dette bør være forutsigbart for de som har startet å studere i utlandet. De som studerer i utlandet, må også ha en forutsigbarhet på at de får godkjent utdanningen og mulighet til LIS1 tjeneste i Norge på lik linje med de som studerer hjemme.”

Hun presiserer at nye forslag ikke skal være i veien for å fullføre utdannelsen for verken for medisinstudenter i Norge og utlandet: 
Det vil alltid være ulike synspunkter, fordi man står jo selv nærmest. Samfunnsmessig er det derfor viktig å passe på at det er en balanse. Selv om du har studert i Norge eller utlandet skal man ha en sjans innenfor en rimelig tid å få en LIS stilling. Det tror jeg er det viktigste. 

Anne-Karin Rime, president i Legeforeningen. 
Foto: Legeforeningen/Thomas B. Eckhoff

I dag utdannes det 1576 medisinstudenter hvert år. Selv om legebehovet estimeres forskjellig fra år til år opererer Statistisk sentralbyrå med et estimat på ca. 1300 i sin nyeste behovsframskrivning. Helsedirektoratet anslår at vi har behov for 1150 LIS – stillinger. 

Kan man få til dette i fremtiden?
Dette er noe man bør jobbe kontinuerlig for. Det er ønskelig for oss og samfunnet at de legene som er ferdigutdannet får startet et spesialistløp og blir ferdige spesialister. Nå har vi fått 200 nye LIS1 stillinger og det er viktig at sykehusene og kommunene har regler og rammer slik at det blir en god start på legelivet.

“Nå har vi fått 200 nye LIS1 stillinger og det er viktig at sykehusene og kommunene har regler og rammer slik at det blir en god start på legelivet.”

Rime tilføyer at det også er mange leger som går av med pensjon og vi trenger flere spesialister. 

Tror du det norske helsevesenet er veldig avhengig av spesialistene fra utlandet?
I dag er vi det. Det er mange spesialister i Norge i dag som er utdannet i utlandet. Det gjelder å få hele systemet i balanse, med å vite hvor mange spesialister vi trenger og hvor vi trenger de. Det er en kontinuerlig jobb og mye politikk. Nå har vi fått 200 nye LIS1, og man må få implementert inn de både i kommunene og sykehusene med god veiledning hverdagen før man eventuelt bør jobbe for å få flere inn. 

Hva tror du kan være lurt å tenke på når man søker LIS1?
Jeg tror at unge leger får både glede og god læring av å flytte til mindre steder. Det er utrolig lærerikt å reise til et mindre sykehus og til mindre kommuner. Jeg håper vi klarer å ta vare på utdanningen av LIS som en nasjonal oppgave, slik at selv om du starter et sted skal du ha muligheten til å flytte til ulike steder i Norge og ikke måtte bli der du starter utdanningen din. Det tror jeg er en viktig sak som vi må jobbe med da vi allerede nå ser tendens til en regionalisering.

Mener du at en slik ordning gir oss muligheten til å få kompetanse fra ulike deler av landet?
Ja, når du har blitt ferdig med spesialiseringen i et fag burde du ha muligheten til å jobbe i hele Norge. Det skal ikke være slik at du er kun kvalifisert til å jobbe i vest, nord eller sørøst. Det skal være klare mål på hva man skal lære, men man kan lære det på forskjellige måter. Legeforeningen bør sammen med arbeidsgiver sikre at det ikke blir regionale utdanninger.

Rime understreker at vi trenger flere leger i fremtiden, fordi pasientene blir mer kompliserte når de får god behandling og lever lenger. Om samfunnet er villig til å dekke det økonomiske løftet som må til fra felles kasse eller ikke tror hun blir det store spørsmålet i tiden fremover. 

Hva slags forbedringspotensialer skal til for et bærekraftig fremtidig helsevesen?
Jeg er for en sterk offentlig helsetjeneste. Grunnen til at jeg ble tillitsvalgt er at  Sykehuset i Østfold (Kalnes) ble bygd altfor lite og glansbildet som ble tegnet opp stemte ikke med virkeligheten. I tillegg føler jeg at hele helsetjenesten er på strekk nå. Det er ikke bare fastlegene, men også sykehusene sliter med mangel på personell, med korridorpasienter, leger som jobber for mye, få rom på de nye sykehusene, budsjettene som ikke strekker til. Helse er noe som man aldri vil få nok ressurser til, det er alltid noe som må prioriteres.

“Jeg føler at hele helsetjenesten er på strekk nå. Det er ikke bare fastlegene, men også sykehusene sliter med mangel på personell, med korridorpasienter, leger som jobber for mye, få rom på de nye sykehusene, budsjettene som ikke strekker til. Helse er noe som man aldri vil få nok ressurser til, det er alltid noe som må prioriteres.”

Er det slike problemstillinger som motiverte deg til å bli president?
Det var det. Da jeg var seksjonsoverlege skjønte jeg at det var vanskelig å få gjennomslag gjennom «linja». Derfor var vi tre stykker som ble tillitsvalgte for å si ifra om at vi ikke måtte bruke Kalnes som mal for nye sykehus. Vi ønsket å få til en offentlig diskusjon på hvordan vi finansierer nye sykehusbygg og at politikerne må være med på å prioritere hva den offentlige helsetjenesten skal tilby befolkningen. Innfører man nye pasientrettigheter må det tilføres nye ressurser også. Hele helsetjenesten er nå på strekk.

Som president understreker hun at vi har ulike kunnskaper som leger, og at vi som leger bør være mer rausere og å ha respekt for det:
En fastlege eller en sykehjemslege er utrolig flinke på å løse veldig mange ulike problemer. På sykehuset er man veldig god på et mye smalere felt. Det er den kunnskapen til sammen som gjør at legeyrket er verdifullt, og hvis vi klarer å få til et samarbeid er det mye mer morsommere å jobbe. Godt samarbeid er det som er best for pasientene.

Anne Karin Rime, ny president i Legeforeningen. 
Foto: Tom-Egil Jensen

Hva synes du er viktig å ha med i medisinutdanningen når man skal utdanne fremtidige leger?
Som lege har du mange muligheter. Da jeg studerte hadde vi ikke smarttelefoner, og måtte pugge mye. Men i dag er det ikke slik. Det er viktigere å vite hva man kan og hvor man kan finne resten av kunnskapen. Det kan være hos kollega, sykepleiere eller andre. Du trenger ikke å bruke tiden på å pugge doseringer, men heller bruke tid på å lære seg god klinisk kompetanse. Hvor syk er pasienten? Hvor raskt trenger pasienten hjelp? Hva er viktig? Man bør lære seg tidlig i studiet at de fleste svar har ikke to streker under, og ofte er det flere svar som er riktige. Det vil alltid være nye problemstillinger som kommer og de fleste finner man ikke direkte svar på i lærebøkene, men man må kombinere kunnskap og erfaring.

Hva ønsker du å si til medisinstudentene helt til slutt?
Etter at du kommer ut av universitetet som ferdig utdannet kan du mye! Dere er noen av de flinkeste ungdommene vi har i dag, og vi er så heldig med at det er så mange som velger å utdanne seg til lege for å hjelpe folk. Da er det også viktig som ferdigutdannet å være trygg på at «Jeg kan veldig mye og jeg ønsker å lære enda mer hele livet!»