“Nomenklatur”- hva betyr det egentlig? Professor Per Holck forklarer ...

Tekst: Per Holck, prof.em., dr.med.

På forsiden av det banebrytende anatomiverket De humani corporis fabrica fra 1543 er den 29-årige forfatteren Andreas Vesalius avbildet mens han dissekerer et kvinnelig kadaver. Også den gang var disseksjonssalene overfylte!

Dette er vanskelige greier for studentene, med mange nye begreper på et fremmed språk, og med grammatikalske bøyningsmønstre som de færreste har lært noe om på forhånd. Ja, det er nesten «gresk» for de fleste. 

 «Nomenklatur» har likevel latinsk bakgrunn og kan kort defineres som fagordsamling eller vedtatte faglige betegnelser som brukes i medisinen eller i annen vitenskap. Ordet er sammensatt av nomen = navn, og clamare = rope ut, si (kfr. «deklamere»). I antikken kunne en nomenclator være en slave som ledsaget sin herre i Romas gater, og som skulle si navnene på alle dem de møtte, slik at den fornemme og kanskje nærsynte romeren kunne bestemme seg for hvem han ville hilse på, og hvem han helst ville unngå å treffe.

Mange av dagens betegnelser er helt fra oldtiden, fra gresk eller latin. Men i løpet av middelalderen, spesielt under arabernes medisinske innflytelse på 1000-tallet, kom nomenklaturen til å bli en underlig sammenblanding av latinske, greske, arabiske, persiske og hebraiske ord. Ofte var de religiøst preget (kfr. «korsbeinet»), eller de fikk poetiske uttrykk, slik som hjernehinnene dura/pia mater – hjernens «mødre», siden de omhyllet og beskyttet hjernen.

Det var den flamske anatomen Andreas Vesalius (1514-64) som reformerte nomenklaturen og ga den dagens latinske form, siden dette var det lærde Europas kommunikasjonsspråk. Likevel kom de enkelte land til å omskrive mange av ordene for å gi dem et lokalt preg og uttrykksmåte. Det viste seg derfor nødvendig med en revisjon for å skape internasjonal enhet i terminologien, og i 1895 besluttet europeiske anatomer å møtes i Basel for å vedta en norm – kalt Baseler Nomina Anatomica (BNA). Den ble siden fulgt opp med nye revisjoner, først i Jena (JNA) i 1935, siden i Paris (PNA) i 1955. 

I dag er det ca. 8000 internasjonalt fastlagte anatomiske navn av både latinsk og gresk opphav. De revideres jevnlig gjennom Terminologia Anatomica (TA), utgitt som norm siden 1998.