Hverdagskaoset til studenten
Tekst: Sidsel Amanda S. Sandvik, skribent i Æsculap
Illustrasjon: Victoria Dontsova
Jeg må løpe nedover sykehusgangene for å rekke forelesningen. Forelesningssalen er fylt med forberedte medstudenter. Forsiktig kikker jeg over på medstudenters fylte notatblokker, og deretter ned på mine tomme sider. I bakgrunnen hører jeg foreleseren prate om hjernenervene. “Nervus opticus”, sier foreleseren. Den krysser i chiasma opticus, som ligger i nærheten av hypofysen. En tumor i det området kan gi spesifikke synsforstyrrelser. Dette visste jeg, og dette fikk jeg høre da pappa fikk sin diagnose.
Før jeg kom til forelesningen fulgte jeg pappa til sykehus. Eller, han fulgte meg, fordi han selv skulle til sykehuset. Vi dro opp på nevrokirurgisk avdeling og en LIS-lege tok innkomstjournal. Jeg satt ved pappas side og holdt han i hånden. Tankene surret, og klokken tikket.
Hjernen min vandret altså til operasjonsstuen der min far ligger, selv om jeg fysisk var til stede på forelesningen. For hodet mitt var invadert med mye tanker. Min glandula lacrimalis var fylt med tårer. Jeg kjente en klump i magen og jeg kunne høre hver eneste hjerteslag. Jeg ble omfavnet av en indre kaos, som setter psyken min ut av spill.
“Takk for meg!”, sier foreleseren. Studentene rundt meg begynner å klappe, og jeg blir dratt ut av mitt indre kaos. Forelesningen var ferdig før jeg rakk å følge med. Nå blir det mer etterarbeid på meg.
Selv om jeg nå starter på tredje året, drar jeg fremdeles med meg kaoset fra andre året mitt. Med fjorårets traumer ferskt i minne, stiller jeg i de smertefulle forelesningene. I dag dro jeg til en symptomforelesning i vekttap. Jeg satt der, og prøvde å ikke tenke på alle kiloene som raste bort i vårens personlige kriser. Vekttap. Hvor mange medisinstudenter kjente på personlige følelser rundt temaet vekttap? Jeg kjente det stakk litt i hjertet når det var snakk om spiseforstyrrelser. Det var ubehagelig, sikkert også for andre enn bare meg.
Hver forelesning er en påminnelse av våre personlige kaos, både våre seiere, våre tap, og de uendelige kampene. Man får aldri glemme de kampene man trodde man var ferdige med.
Ingen vet hva jeg har gått igjennom. Det neste jeg hører er at flere rundt meg sier «stakkars de som strøk forrige semester». Ikke vet de, at jeg er en av dem. Jeg er flau. Føler meg mislykket. En dårlig medisinstudent. Ikke god nok, smart nok, flink nok. Ikke sterk nok til å håndtere privatlivets kaos. Tankene jeg har er akkurat som en malign tumor, som vokser infiltrerende inn i studiets kaos. Påminnelser om min fiasko kommer fra alle kanter. Følelsen av å bli dømt av mine medstudenter.
Jeg har allerede glemt forrige semesters pensum, men ingen vil la meg glemme eksamensresultatet. Jeg kan aldri glemme dets virkning. Oppgittheten, skammen, håpløsheten. Følelser de fleste medisinstudenter kjenner igjen. De fleste har umåtelige krav til hvor mye press kroppen skal tåle. Det er jo ikke en fiasko å stryke på en eksamen? Det er menneskelig. Men på grunn av de høye kravene, kan virkeligheten og identitetsfølelsen bli slukt av kaoset.
Man lever med et konstant kaos i både privatlivet og i studentlivet. Noen ganger danner de kryssbroer og gjør både privatlivet og studentlivet litt vanskeligere. Kaoset letter aldri, det er alltid der. Er jeg kaos? Jeg føler meg i hvert fall som en uordnet og sammenblandet av mye følelser. Jeg er vilt forvirret av virvaret av tanker og føler meg konstant som et håpløst rot. Men kanskje det er en del av studielivet?
