Tap for all del ikke kunsten
Tekst: Mathilde Hamre, skribent i Æsculap
Samfunnet hviler slettes ikke på laurbærbladene. Alt skal forbedres, og alt skal effektiviseres. Utviklingen skjer så fort at selv Moder Jord ikke henger med, og sliter med ekstreme hetetokter. Kanskje vi rett og slett i dette evigvarende jaget og strebet etter utvikling ødelegger for oss selv? Kanskje vi beveger oss inn i en tilværelse uten mening?
Et middel for å unngå dette er – ja, tenke seg til - kunst. Mye kan sies om hva kunst er. Kunst kan være en utveksling av en opplevelse eller en følelse (1). Kunst kan utvide vår horisont, og slik bidra til utvikling. En form for utvikling som ikke skjer med hastverk. Kunst gjør at vi stopper opp, observerer, tar inn og reflekterer. Vi som samfunn, deriblant vi som medisinere, må verne kunsten. Medisinere er tross alt kunstnere. Slik en kunstner perfeksjonerer sitt verk, perfeksjonerer en lege sitt arbeid. Legen utøver legekunst, hvor kunstverket er mennesket, pasienten. Det er mye å utforske, men uten tid og åpne øyne er det vanskelig å ende opp med et tilfreds kunstverk.
Til tross for at kunst kan være en del av løsningen for å unngå en meningsløs tilværelse, er det den tapende part i strebet etter utvikling. Vi trenger flere sykepleiere og helsefagarbeidere! Flere lærere! Flere IKT-folk! Humaniora og samfunnsvitenskapene feies med kosten og dyttes innunder teppet. I diskusjonen om fremtidens kompetansebehov, er det slettes ikke kunsten som vies oppmerksomhet (2). Vi risikerer å ende opp i et samfunn som blir skadelidende. Vi løper så fort at du må passere mila innen 50 minutter, og da sier det seg selv at mange detter av. Tenk for eksempel på at en av ti nordmenn mangler grunnleggende digital kompetanse (3).
“Takket være medisinske fremskritt kan vi redde liv som før ville dødd. Imidlertid er livet mer enn å overleve. Det ville vært mørkt å bevege seg i et samfunn fritt for kunst. ”
Mens vi er ihuga tanken om evig og rask utvikling av samfunnet, bryter vi det ned. For samtidig som politikerne stresser på seg både hjerteinfarkt og høyt blodtrykk over mangelen på sykepleiere, foregår det en flukt fra helsevesenet (4). Et hus raser uten grunnmur. I samfunnet er denne grunnmuren menneskene. Det er menneskemøtene og meningsutvekslingen som til syvende og sist betyr noe. Riktignok er utvikling viktig. Takket være medisinske fremskritt kan vi redde liv som før ville dødd. Imidlertid er livet mer enn å overleve. Det ville vært mørkt å bevege seg i et samfunn fritt for kunst.
«Tap for all del ikke lysten til å gå [oversatt]» skrev Søren Kierkegaard (5). Altså, stå ikke på stedet hvil, men ei heller beveg deg forhastet. Til tross for at det er over 150 år siden Kierkegaards siste hjerteslag, er hans ord ikke blitt overflødige. «Når man så fortsetter å gå, så går det nok [oversatt] (5).» Klimakrisen, det pressede helsevesenet, eldreflodbølgen. Vi står overfor store utfordringer som krever endring, som krever utvikling. Imidlertid, mister vi kunsten på vår vei, da vil det være utrivelig et sted der fremme.
Referanser
1 Mørstad, E. (2023, 14. september). Kunst. Store norske leksikon. Lest 16.09.23.
2 Kompetanseutvalget (2022). Fremtidige kompetansebehov: Høyere yrkesfaglig utdanning for et arbeidsliv i endring (s. 12).
3 Rambøll Management Consulting (2022). IT i praksis 2022.
4 Vollan, M.B & Olssøn, C. (2023, 4. februar). Flukten fra sjukehuset. klassekampen.no. Lest 16.09.23.
5 Søren Kierkegaards Skrifter (2013). Bind 28 og K28: Breve og dedikationer. København: Gads Forlag.
