Helsevesenet er faen ingen søndagsskole

Tekst: Iver Lars Håvard Koppen, skribent i Æsculap
Illustrasjon: Mia Emilie Andresen Reinen

Hva er det som både får den eldre mannen som trenger å få byttet en hjerteklaff, eller den unge jenta som søker råd om prevensjon, til å si seg villig til å la ferske medisinstudenter prøve ut sine «unødvendige» kliniske undersøkelser? Hvorfor forteller min mor med stolthet om den gangen noen medisinstudenter fikk lov til å være til stede under en rutinesjekk? Fordi alle tre, - og de fleste i Norge, føler en tilhørighet og har tillit til det norske helsevesenet. 

Vårt felles helsevesen, som utgjør en av de fundamentale pilarene i den norske velferdsstaten, er en del av den norske identiteten. Ønsket om å være med på å utdanne neste generasjons helsearbeidere, er et uttrykk for en felles identitet og tilhørighet som disse tre overnevnte føler ovenfor vårt felles helsevesen. Denne identiteten skapes kontinuerlig i fellesskap ved aktiv deltakelse som innbyggere, brukere, arbeidere og pårørende. 

“Vårt felles helsevesen, som utgjør en av de fundamentale pilarene i den norske velferdsstaten, er en del av den norske identiteten”

Når ble denne identiteten til? Ofte kreves en felles dannelseshistorie. I Norge tilegner vi på folkemunne ingen dato eller årstall til etableringen av vårt helsevesen. Kanskje er det nærmeste holdepunktet perioden fra 1938 til 1972 da Karl Evang satt sammenhengende som helsedirektør (opprinnelig kalt medisinaldirektør). Han hadde klare agendaer og visjoner for det norske helsevesenet. Men også mange av hans ideer ble først initiert etter hans tid. Da han under andre verdenskrig søkte tilflukt i Storbritannia sammen med resten av regjeringen i eksil, studerte han den såkalte Beveridge-rapporten nøye. Denne rapporten har senere gitt tilnavnet til den såkalte Beveridge-modellen, som beskriver hvordan helsetilgang for hele befolkningen (universell) kan finansieres over skatteseddelen. Denne modellen benyttes i Skandinavia og Storbritannia, samt blant annet i Italia og Spania. Siden det britiske National Health Service (NHS) var først ute, kan man ta med seg viktige lærdommer ved å studere nettopp dette helsevesenet, slik det var i sin tid og hvordan det har utviklet seg.

I britenes øyne går startskuddet for deres nasjonaliserte helsevesen tilbake til 5. juli 1948. Det ble stiftet av Aneurin «Nye» Bevan, helseministeren i den britiske Labour-regjeringen etter andre verdenskrig. Det blir ofte beskrevet som en gave til det britiske folk etter deres heroiske innsats og pågangsmot under andre verdenskrig. Det har vært en effektiv ordning som det har vært grunn til å være stolt over. NHS er et eksempel på hvordan en nasjonalisert tjenesteproduksjon innenfor visse sektorer har kunnet bidra til gode, trygge og universelle tjenester til lave kostnader. Det var også et uttrykk for den konkrete politikken som en samlet arbeiderbevegelse i etterkrigstiden klarte å iverksette. Av blant annet disse årsakene, har NHS frem til i dag vært under hardt press av politikere og andre med annen ideologisk oppfatning.

Selv om en meningsmåling fra august 2022 viser at 78% av britene fortsatt ønsker at helsetilbudet skal forbli i offentlig regi (1), har NHS siden 1980-tallet gått fra å være et forbilde for mange land, til i dag å være et eksempel på hva som kan skje dersom et helsevesen blir for oppsplittet og privatisert. I en ny reform fra i år kan til og med private helseinstitusjoner delta som medlemmer i styrer hvor tildeling av offentlige helsebudsjett avgjøres (2). Fremdeles har NHS en sterk plass i den britiske identiteten, men det finnes en grense for hvor langt strikken kan tøyes, før man ikke lenger kan snakke om NHS som et offentlig helsevesen.

Hvilken lærdom kan man trekke fra dette? Det er vanskelig å bygge opp en fantastisk institusjon, men langt enklere å bryte den ned. Solidariteten som skapes i møtet mellom identitet og tilhørighet er den viktigste sosiale kapitalen som trengs for å utvikle et sterkt offentlig helsevesen, men det er ikke nok. Det hjelper ikke å ha en «stiftelsesdato», og det hjelper i hvert fall ikke bare å se på helsevesenet som en gave som gir oss en «rett» til et gratis, offentlig gode. Nei, vårt felles helsevesen er ikke en gave og heller ikke gratis. Det er organisert som et offentlig, universelt helsevesen, solidarisk finansiert gjennom skattesystemet, fordi vi har tatt et aktivt valg om det er slik vi mener at velferdsstaten vår fungerer mest effektivt – samtidig hindrer at de som blir syke, skal måtte stå med lua i hånda. 

“Det er vanskelig å bygge opp en fantastisk institusjon, men langt enklere å bryte den ned. Solidariteten som skapes i møtet mellom identitet og tilhørighet er den viktigste sosiale kapitalen som trengs for å utvikle et sterkt offentlig helsevesen, men det er ikke nok”

Da Nye Bevan talte under stiftelsen av NHS i 1948, sa han at «sykdom er verken en synd som folk må gjøre bot for, eller en forbrytelse som de bør straffes for, men en ulykke som samfunnet bør dele kostnadene av». Samme mannen sa også at dette helsevesenet vil vare så lenge som folk tror på det og kjemper for det. Det offentlige helsevesenet blir nok ikke borte, men det gjenstår å se i hvilken retning det totalt sett vil utvikle seg. Vi bør etter min mening kjempe for å videreutvikle et sterkt offentlig helsevesen. Avslutningsvis vil jeg benytte et kjent sitat fra Haakon Lie, den tidligere kjente partisekretæren i Ap, i en litt endret form: «Helsevesenet er faen ingen søndagsskole».

“Vi bør etter min mening kjempe for å videreutvikle et sterkt offentlig helsevesen”

 Litteraturliste:

1.       New poll: Public strongly backing public ownership of energy and Key Utilities [Internet]. Survation. We Own it; 2022 [cited 27/11/22]. Available from:
https://www.survation.com/new-poll-public-strongly-backing-public-ownership-of-energy-and-key-utilities/

2.       Pollock A, Roderick P. Health & Care Act Bill 2021-22 [Internet]. Your NHS needs you! 2022 [cited 27/11/22]. Available from: https://www.yournhsneedsyou.com/health-care-act/