Morten Rostrup - en helt i hvit kappe

Jordskjelvet i Haiti i 2010. Foto: Harald Henden

Tekst av Sarvani Mahalingam

Morten Rostrup har som lege sett og erfart en helt annen verden enn det de fleste har gjort. Som lege og feltarbeider har han drevet med humanitært arbeid i en rekke land og intenst jobbet for universell helsehjelp på tvers av landegrenser. Sett bort fra hans engasjement i Leger uten grenser er han en altmuligmann både som professor, forfatter, forsker og ikke minst som ekspedisjonsklatrer. Rostrup besteg Mount Everest i 1996, samme året som han startet opp Leger Uten Grenser i Norge. I dette nummeret av Æsculap ønsker vi å ta deg med på en reise gjennom Rostrups fascinerende historie som dedikert akuttmedisiner og sitt engasjement for humanitært arbeid.

For å ta det helt fra starten av, når og hvorfor ønsket du å studere medisin?
Jeg tenkte på å bli lege svært tidlig. Allerede på barneskolen. Faren min var allmennlege, og jeg fikk en kjennskap til yrket under oppveksten som fascinerte meg. Jeg så at man kunne bidra i å hjelpe pasientene med sine plager og problemer.

Senere har han innsett at legeyrket kan favne bredt og gi innsikt i så mange ulike aspekter av det å være menneske, noe som er svært berikende. Videre forteller han at vi har et utrolig privilegert yrke nettopp på grunn av det unike lege-pasient-forholdet.

Turnustiden, hvordan var den?
Jeg var i turnus i Kristiansund. Det var spennende, det var moro. Jeg hadde en meget bratt læringskurve, arbeidet fascinerte meg, og i Kristiansund hadde vi også et flott turnusmiljø. Svært sosialt, men uansett hvor mye vi festet i helgene, tok vi første fergen over fjorden til fjellene. Vi gikk firedelt vakt, så vi var mye på jobb, men det var positivt endelig å begynne å arbeide som lege etter et langt studium. Jeg husker fortsatt flere av de pasientene jeg møtte den gangen.

Ideen om å jobbe med sårbare mennesker og gi dem medisinsk nødhjelp kom ganske tidlig. Som en nyutdannet lege reiste han rundt, og opplevelsene og erfaringene fra denne turen var det som banet veien for hans senere karriere.
Tanken var der allerede som student da jeg sammen med en studiekamerat tok pause mellom 1. og 2. avdeling, jobbet på psykiatrisk sykehus og så loffet rundt i Afrika i 4 måneder. Vi reiste sørover fra Egypt gjennom Sudan, Kenya og Tanzania og besøkte også noen helseprosjekter. Opplevelsen ble sjelsettende, og jeg visste da at jeg senere måtte bruke utdannelsen min til å bidra også utaskjærs.

Hva gjorde du da?
Etter at jeg ble ferdig med turnus, tok jeg kontakt med Norges Røde Kors for å jobbe ute. Men der fikk jeg beskjed om at jeg ikke var aktuell kandidat siden jeg ikke var spesialist eller hadde noe erfaring. Jeg slo det fra meg inntil videre, begynte både med forskning og spesialisering.

Og da fikk du kontakt med Leger Uten Grenser?
Jeg fikk så nærmest tilfeldig kontakt med Leger Uten Grenser i 1995, og var med på å starte organisasjonen her i Norge i 1996 og reiste på mitt første oppdrag til Kongo samme år. Borgerkrigen i landet hadde brutt ut, og jeg jobbet på et lite feltsykehus. Jeg fikk da den gode, kanskje merkelige følelsen av å være hjemme. Siden har jeg kunnet reise på mange oppdrag over hele verden og følt det svært meningsfullt.

“Jeg reiste på mitt første oppdrag til Kongo. Borgerkrigen i landet hadde brutt ut, og jeg jobbet på et lite feltsykehus. Jeg fikk da den gode, kanskje merkelige følelsen av å være hjemme. Siden har jeg kunnet reise på mange oppdrag over hele verden og følt det svært meningsfullt.”

Fra 2000-2004 var han internasjonal president for MSF og har også i senere tid vært medlem av det internasjonale styre. Med sin verdensomspennende erfaring fra alvorlig kriser har han jobbet tett med mennesker som har vært i svært sårbare situasjoner. Når han blir spurt om å fortelle om det feltoppdraget som gjorde sterkest inntrykk på han svarer han: 
Jeg kan komme på mange hendelser. Vi utsettes for situasjoner som gjør uutslettelige inntrykk mange ganger. Men det som kanskje gjør størst inntrykk er menneskene du møtte. Dine pasienter og deres skjebner, og deres mestring. Noen av de historiene du tar med deg videre er også der vi sviktet, der vi burde ha gjort mer. 

Øyeblikk og hendelser fra feltoppdragene sitter friskt i minne. Selv etter mange år kan han ramse opp flere hendelser som har gjort inntrykk på han: 
Jeg kunne nevnt den unge mannen som lå i en liten bambushytte på grensen mellom Kenya og Uganda, og skulle dø av AIDS mens vi i den rike delen av verden hadde medisiner som kunne bekjempe sykdommen. Jordskjelvofrene i Haiti som ventet i uker på kirurgi for åpne brudd og viste den imponerende tålmodighet og verdighet. Sultofre i Sør-Sudan og turen vi tok ut i sumpene og fant en utsultet familie der moren hadde måttet velge hvilket barn som skulle få mat, og hvilket barn som skulle dø av sult. Den lille ungen med kolera som var bevisstløs nesten uten puls, der jeg måtte slite for å finne intravenøs tilgang, og som overlevde. Kvinnen som kom til oss høygravid da vi var på en tur i krigsherjede Tsjad for å vurdere behovene, og der vi måtte utføre keisersnitt uten oksygen og maske/bag fordi vi ikke kunne evakuere henne på grunn av krigshandlingene. Både hun og barnet overlevde. Jeg kunne nevne så mye.

Borgerkrigen i Libya i 2011. Foto: MSF (Médecins Sans Frontieres)

Tanker, opplevelser og følelser fra feltpoppdragene har han fått ned på papir. I boken «Felt» skriver han om de menneskelige dilemmaer som man møter som en hjelpearbeider. I hans siste bok «Uten grenser – beretning fra en ny type krig» som ble utgitt i 2019, skriver han om sitt opphold i Syria, der sykehus bombes og sivilbefolkningen er under angrep med giftgass.

Har du noen gang lurt på om verdenssamfunnet eller stormaktene virkelig vil vise interesse for disse menneskene?
Slike tanker har man mange ganger. Vi lever i en tid der mange politiske ledere tar avgjørelser som får konsekvenser for mennesker i helt andre deler av verden, - mennesker de ikke ser, mennesker de ikke er avhengig av for å få gjenvalg. Ikke bare det, de sitter med mulighetene for å endre livet til det bedre for millioner uten å handle.  

“Vi lever i en tid der mange politiske ledere tar avgjørelser som får konsekvenser for mennesker i helt andre deler av verden, - mennesker de ikke ser, mennesker de ikke er avhengig av for å få gjenvalg. Ikke bare det, de sitter med mulighetene for å endre livet til det bedre for millioner uten å handle.”

Hvorfor skjer det ingenting da?
Vi ser nå også en økende tendens til nasjonalisme, ytre fiendebilder blir skapt, vår felles humanitet er ikke lenger det som samler oss, gir oss et felles mål. Jeg har vært oppgitt mange ganger, ikke minst den senere tid da jeg har vært vitne til angrep på sykehus og helsearbeidere i krigene i Libya og Syria. Utallige brudd på folkeretten som ikke ser ut til å få noen konsekvenser.

Det er slettes ikke alle konflikter og kriser som får oppmerksomhet, men som en lege på feltoppdrag har han brukt sin stemme til å fortelle om de virkelige forholdene som rår i disse konfliktområdene.

Å være en taus lege, er det farlig? 
Da Leger Uten Grenser fikk Nobels fredspris i 1999 sa vi i talen at vi ikke kan være sikre på at det å snakke ut vil redde liv, men vi vet at taushet dreper. Er man vitne til overgrep og urettferdighet, må man si fra. For Leger Uten Grenser har dette vært en viktig del av vårt oppdrag. Være vitner, utfordre ansvarlige og makthavere, plassere ansvar. Som leger får vi førstehåndskjennskap til forhold som mange ikke er klar over og som ikke er akseptable. Å være taus da innebærer en form for passiv aksept.

“Da Leger Uten Grenser fikk Nobels fredspris i 1999 sa vi i talen at vi ikke kan være sikre på at det å snakke ut vil redde liv, men vi vet at taushet dreper”

“Som leger får vi førstehåndskjennskap til forhold som mange ikke er klar over og som ikke er akseptable. Å være taus da innebærer en form for passiv aksept”

Av og til kan retningslinjer og protokoller sette legerollen på prøve og begrense muligheten til å utøve profesjonsetikken. For Rostrup handler det å gjøre det som er riktig. 

Har du noen gang valgt klinisk skjønn framfor retningslinjer?
Ja, det har jeg flere ganger. Retningslinjene våre er nettopp det: retningslinjer, - anbefalinger som vil fungere i de fleste, men ikke alle sammenhenger. Vi må også bruke klinisk skjønn. 

Eksempelvis nevner han oppdraget i Bangladesh i forbindelse med et difteriutbrudd i en flyktningleir. Det var regler og retningslinjer, men som en viljesterk lege klarte Rostrup å berge livet til en liten jente. 
Sist jeg brøt protokollene var på et oppdrag i Bangladesh i 2018 i verdens største flyktningleir. Over 1 million Rohyngina flyktninger holdt til i leiren. Det brøt ut en difteriepidemi, og vi fikk inn hundrevis med barn, mange var svært alvorlig rammet. Ei lita jente var i koma da hun kom, oksygenmetningen var på 60 %, hun var i ferd med å dø. Våre protokoller tilsa at hun ikke skulle få behandling, - noe som kunne være riktig hvis vi var overbelastet med mange pasienter og måtte prioritere. Men slik var ikke situasjonen. 

Hva gjorde du da?
Mot protester hos andre i teamet, begynte jeg å hjelpe henne i pusten med maske og bag, oksygenmetningen steg, hun begynte å bevege seg adekvat, jeg gav antitoksin og fulgte henne gjennom kvelden og natten. Dagen etter på formiddagen spiste hun litt mat. Jeg så henne og faren igjen to uker etter at hun var utskrevet. De var så takknemlige. 

Ble du kritisert i etterkant?
Jeg ble kritisert for å ha brutt protokollen, men jeg hadde det medisinske ansvaret, og jeg brukte mitt skjønn. Jeg har behandlet mange alvorlig syke barn under slike forhold, og visste hva jeg gjorde.

Historien gjenspeiler veldig godt den viljen, engasjementet og dedikasjon en lege burde ha til yrke. I den tid der man nesten bare hører om pandemien er det lett å glemme kriser som fortsatt eksisterer i store deler av verden. Millioner av mennesker lider fortsatt av kriser som vi har sluttet å snakke om.  

Tror du korona påvirker humanitært arbeid?
Ja, på flere måter. Det å reise ut for hjelpearbeidere er blitt mer komplisert. Transport av medisinsk utstyr og medisiner over landegrenser er vanskeligere. Vi har sett at noen helseprosjekter i fattige land stanses på grunn omdisponering av ressurser til å behandle korona-pasienter. Oppmerksomheten rundt en rekke andre helseproblemer blir mindre.

Selv om han kanskje ikke er på feltarbeid akkurat nå jobber han iherdig på akuttmottaket på Ullevål. Han tar imot koronapasienter og de gangene smittetrykket blir for høyt kan det bli noen travle dager. I tillegg til dette underviser han oss studenter på zoom.

Hva er du opptatt av når du underviser fremtidige leger? 
Jeg er svært opptatt av at legen ser pasienten, ikke bare tilstanden. I undervisningen legger jeg mye vekt på at legen må få fram pasientperspektivet. Jeg vet at de rent medisinske aspektene kan være fascinerende. Veien fram mot en endelig diagnose, undersøkelsene som gjøres, resultatene som kommer, det å være nærmest detektiv. Men det har mange ganger slått meg hvor viktig en grundig anamnese er nettopp for å finne riktig diagnose. Jeg er også opptatt av at lege-pasientforholdet mer og mer dreier seg om et samarbeid, en dialog, hvor det er svært viktig å bli kjent med pasienten som menneske.

“Jeg er svært opptatt av at legen ser pasienten, ikke bare tilstanden. I undervisningen legger jeg mye vekt på at legen må få fram pasientperspektivet”

Har du noen tips til medisinstudenter som ønsker å følge dine fotspor?
Engasjer deg som student og utvid perspektivet ditt til å omfatte mennesker fra alle deler av verden. Vær utforskende, reis langt bort, til andre kulturer, men ikke for å møte andre reisende, nei heller menneskene som bor der. Unngå backpacker-fellene. Kjenn på om du trives med det, om du kunne tenke deg å være der over tid, kanskje arbeide der. Hvis slike tanker faller naturlig for deg, ville jeg jobbet videre i Norge, fått noe klinisk erfaring, deltatt på relevante kurs og tatt kontakt med en hjelpeorganisasjon. Hvis man får et oppdrag, er det viktig å føle på at man reiser til noe man føler sterkt for, og ikke fra noe man føler ikke fungerer hjemme. Da ville du kunne bidra verdifullt som lege for dine medmennesker.

Temaet for magasinet i dette nummeret er «Stillhet». Helt avslutningsvis ble derfor Rostrup spurt om hva han tenker når han hører ordet «stillhet»:
Jeg tenker på noe vi i vårt moderne samfunn har mistet. Jeg tenker på hvordan vår oppmerksomhet stadig kapres av et ønske vi har om å være til stede over alt, og det å være tilgjengelig hele tiden. Stillhet er ikke bare fravær fra støy, det er å være helt tilstede der du er, der tankene kan flyte fritt uten spesielle oppgaver. Jeg kan oppleve den gode stillheten i naturen, på ski eller sykkel, eller på en strand, og hjemme, uten podcaster og musikk. Uten å gjøre noe som helst. Vi må fri oss fra tanken på at vi hele tiden skal være produktive og prestere noe. Vi må sløve mer, være flinke til å gjøre ingenting. Det er en god stillhet.