Pedagogisk tilnærming eller diktatur?
Tekst: Tallak Lyngset, skribent
Illustrasjon: Victoria Dontsova
Allerede på vei ned til anatomisalen øker pulsen. Vi vet at vi er ferske. Vi får assosiasjoner til ungdomsskolen, med skumle rykter for å skremme de som kommer fra barneskolen. Vi tenker «nei, det stemmer ikke, vi er voksne mennesker på universitet!», men assosiasjonen er der like fullt. Den svarte kaffen som jeg nettopp helte nedpå hjelper ikke på hjertebanken. Nede i kjelleren trasker jeg over linoleumsgulvet, og lukten av formaldehyd blir sterkere og sterkere. I enden av gangen ser jeg en liten mann med kortklipt hår og stor mage. Han snur seg brått og går inn i anatomisalen, jeg øker tempoet og tenker «jeg skal ikke være en sinke, han skal ikke få noe på meg, helst ikke legge merke til meg... ennå». Vi følger etter. Inne på salen ligger det et dødt menneske på et iskaldt bord av børstet stål, kaldt og rent. Det gjør inntrykk. For de fleste av oss er dette det første møtet med et dødt menneske. Alle studentene står rundt bordet. Den velernærte mannen snur seg mot meg, setter øynene i meg, litt som om han har trent lenge på det blikket, og jeg ser på ham at han tenker: «mange av dere kommer til å slutte før året er omme, heller nå enn om 2-3 år». Han stikker de korte fingrene sine rett ned i bukhulen på liket, uten hansker selvfølgelig, for å toppe det hele. «What is this?» spør han kaldt. Alt jeg hadde pugget, lest, forsøkt å forstå, forsvinner i tankene; «hæ, uten hansker?» Hvem skal svare ham, pinlig stille, men noen svarer svakt; «I am not sure professor». Han himler med øynene, en klassisk hersketeknikk for å få oss ut av balanse, og sier høyt, så alle får det med seg: «Why don’t you just become a nurse, you should know this», med en stemme som forteller oss hvor håpløse vi alle er. Studentene ser ned på den blanke notatboka si og tenker: «Er det sånn her det kommer til å bli?» mens vi later som om vi skriver ned fornuftige observasjoner.
Ja, slik er det her nede. Til en viss grad. Polen er et veldig annerledes land enn Norge. Her er respekt og hierarki dypt festet i kulturen. Om det kommer som følge av den post-sovjetiske tiden, eller om det rett og slett bare er sånn disse hardbarkede øst-europeerne liker å undervise, er et mysterium. Uavhengig av hva årsaken kan være, så har jeg stilt meg spørsmålet om hvorvidt den bisarre formen for pedagogikk har fungert for oss nordmenn her i Gdansk.
For mange er dette første møtet med regelrett kjeft i voksen alder fra en som skal veilede deg og fremme læring. Legestudenter i Polen har også gjort det bra på skolen, men går ikke ut med kun 6-ere. Også vi har forventninger om å bli møtt med konstruktive tilbakemeldinger og kanskje til og med ros for godt forsøk. Det kan virke overrumplende å bli kjeftet på i voksen alder, ydmykende, og det skaper frykt. På en arbeidsplass hadde det mest sannsynlig ført til sykemeldinger og stort gjennomtrekk. Noen vil kanskje mene; er det så ille, er det ikke OK å bli litt «herdet», møte verden uten silkehansker?
For en del studenter vil redselen for å feile og få kjeft være et stort stressmoment i en allerede stressende hverdag. Arbeidsmengden de tre første årene i Polen er allerede tilnærmet uutholdelig, og da mener jeg virkelig uutholdelig. Riktignok er karakterkravet lavere for å studere i Polen, men det innebærer også høyere press på elevene, spesielt de tre pre-kliniske årene, som oppleves som en filtrering av de elevene som ikke møter kravene de har satt. Jeg har sett faglige dyktige elever falle av tidlig under første semesteret, for så å aldri komme seg opp på hesten igjen. Det er mange faktorer for dette selvfølgelig, men det at hverdagene kan bli møtt av professorer med en patriarkalsk jernhånd som selv Stalin ville vært stolt av, bidrar ikke akkurat til en eksponentiell læringskurve.
“Riktignok er karakterkravet lavere for å studere i Polen, men det innebærer også høyere press på elevene, spesielt de tre pre-kliniske årene, som oppleves som en filtrering av de elevene som ikke møter kravene de har satt.
”
La oss snu det litt rundt, kan det være noen positive sider ved den røffe akademiske tilnærmingen?
Noen vil mene at du blir mer rustet for motstand, kritikk, røff behandling og lærer deg å ikke ta alt personlig. Arbeidslivet kan være tøft - mål, trange budsjetter, pasienter, pårørende, sykefravær, lange vakter, tøffe avgjørelser og ikke minst raske avgjørelser. Her ute finnes ikke curlingforeldre, og jeg er sikker på at det kan bli en tøff hverdag for noen.
Studenttilværelsen blir plutselig barnemat i forhold. Selv om den norske læringsmodellen er annerledes enn det vi opplever her i «Østen», så vil mange av oss oppleve situasjoner å bli kjeftet på, maktmisbruk og tøffe krav. Evnen til å la være å ta seg nær av det kan være grunnleggende for egen psyke. Selvfølgelig skal man ta til seg irettesettelse, men det å forstå at det i kampens hete kan bli sagt ting som i all hovedsak er ment for å øke sjansen for pasientens overlevelse, ligger til grunn.
Kanskje det ikke er så ille å øve seg på å håndtere stress, press og tåle å ta kjappe avgjørelser. Det er jo hverdagen. Det å kunne navngi ulike anatomiske strukturer i timen handler ikke om valg som skiller mellom liv og død, men selv å trene på stress i anatomiundervisningen vil kunne gi et overtak i fremtidige situasjoner.
“Jeg tror at de elevene som faktisk klarer å fullføre seks år her i Polen er de elevene som har klart å stå imot presset, som ikke lot seg bukke under av hierarkiet.”
Kall meg gjerne naiv, men jeg lever i den tro at de fleste mennesker ikke er fundamentalt slemme. Skjenneprekenen du mottar er ankret i et ønske om å presse deg til å levere, ikke bare kjefte for kjeftingens del.
For å oppsummere: Det finnes mange måter å utdanne leger på. Hva som motiverer oss, og hva som fremmer læring og vekst er veldig individuellt. Av skremsel, kritikk eller pedagogisk tilnærming, er nok sistnevnte å foretrekke. Men å eksponeres for kritikk tror jeg kan være sunt og lærerikt. Hvilken metode som fungerer for den individuelle student vil alltid være nettopp individuelt. Jeg tror at de elevene som faktisk klarer å fullføre seks år her i Polen er de elevene som har klart å stå imot presset, som ikke lot seg bukke under av hierarkiet. Og da har kanskje systemet fungert, en generasjon med nyutdannede leger som har et høyt faglig nivå, er tykkhudet, ydmyke og klare for å bidra til legestanden og vitenskap på vår egne, Polenifiserte måte.
