Forskningsnytt 0121

Tekst: Kamalpreet Kaur, skribent for forskningsnytt

Hyppighet av epileptiske anfall blant gravide og ikke-gravide kvinner 

Behandling av kvinner med epilepsi under svangerskap kan være utfordrende. Det krever at man klarer å opprettholde kontroll over anfall hos mødrene, samtidig med de potensielle bivirkningene noen antiepileptika kan ha på fosteret. Epileptiske anfall kan være farlig for både mor og foster, blant annet på grunn av hypoksemi. Flere studier har rapportert en høyere dødelighet blant gravide kvinner med epilepsi sammenlignet med kvinner som ikke har epilepsi. 

I desember 2020 ble det publisert en studie i The New England Journal of Medicine som gikk ut på å studere endringer i hyppighet av epileptiske anfall under graviditet [1]. Studien er en pågående, prospektiv observasjonsstudie og blir gjennomført ved 20 epilepsisentre i USA som har spesialfokus på behandling av kvinner med epilepsi. Det ble inkludert 351 gravide kvinner med epilepsi i studien, og en kontrollkohort med 109 ikke-gravide kvinner med epilepsi. Kvinnene var mellom 14 og 45 år gamle, og var like når det gjaldt demografiske egenskaper, anfallstyper og typer antiepileptika som ble gitt. 

Studien var spesielt interessert i å sammenligne hyppigheten av anfall i to spesifikke perioder: Epoke 1 inkluderte graviditetstiden og de første 6 ukene etter fødsel, og epoke 2 utgjorde de påfølgende 7,5 månedene etter epoke 1. Kontrollgruppen, som bestod av kvinner som ikke var gravide, hadde også en lignende oppfølging i løpet av en 18-måneders periode. Selv om alle anfallstyper ble undersøkt, ble anfall som svekket bevisstheten valgt som det primære utfallet.

Det viste seg at 23% av de gravide kvinnene og 25% av kontrollene opplevde at hyppigheten av anfall som svekket bevisstheten deres var høyere i epoke 1 enn i epoke 2. Dessuten viste det seg at fordelingen av økning i hyppighet av anfall i epoke 1 sammenlignet med epoke 2 var lik i de to gruppene. Forfatterne av artikkelen konkluderer derfor med at det ikke er noen meningsfull forskjell mellom gravide og ikke-gravide kvinner når det gjelder anfallsfrekvens i de to tidsperiodene.

Sammenhengen mellom medfødte misdannelser og risiko for kreft 

Medfødte misdannelser, spesielt kromosomavvik, men også ikke-kromosomale avvik, sies å være en av de største risikofaktorene for kreft i barndommen. Dette kan tyde på at medfødte misdannelser og kreft hos barn kan ha en felles årsak – enten genetisk eller miljømessig, eller en kombinasjon av begge disse faktorene. 

I desember 2020 ble det publisert en studie i The BMJ som undersøkte risikoen for kreft blant individer med medfødte misdannelser [2]. Dette var en stor, populasjonsbasert kasus-kontroll studie hvor nasjonale helseregistre i fire nordiske land – Danmark, Finland, Norge og Sverige, ble koblet sammen. Målet med studien var å identifisere sammenhengen mellom medfødte misdannelser og kreft, vurdere om risikoen for kreft endret seg med antall medfødte misdannelser, og avgjøre om assosiasjonene vedvarte til voksen alder. 

Studien inkluderte 62 295 pasienter med kreft som var født mellom 1967 til 2014. Denne gruppen ble sammenlignet med en kontrollkohort på 724 542 deltakere. Kontrollgruppen var lik den første gruppen med tanke på fødeland og fødselsår, og bestod av individer som aldri har fått en kreftdiagnose. 

Totalt var 3,5% av individene med kreft, og 2,2% av kontrollene født med store, medfødte misdannelser. Mange av de medfødte misdannelsene ble assosiert med kreft i samme organsystem eller anatomiske sted som misdannelsen. Studien viste også at oddsen for kreft økte med antall defekter, og ble redusert med alder. Dette gjaldt både kromosomale og ikke-kromosomale avvik. Den totale kreftrisikoen var lavere blant voksne med kromosomavvik enn hos barn. Blant voksne var misdannelser slik som skjelettdysplasi, nervesystemdefekter, kromosomavvik, kjønnsorgandefekter og medfødte hjertefeil spesielt assosiert med høyere risiko for kreft. 

Risiko for livmorhalskreft blant kvinner med HIV 

Det er store geografiske forskjeller når det gjelder utbredelse av livmorhalskreft. Dette kan gjenspeile tilgjengelighet, dekning og kvalitet på forebyggende strategier, og utbredelse av risikofaktorer slik som HIV og røyking. Det har vist seg at nesten ni av ti kvinner som dør av livmorhalskreft bor i lav- og mellominntektsland. Dessuten er livmorhalskreft den hyppigst oppdagede kreften blant kvinner som har HIV. Med fremvekst av antiretroviral terapi (ART) har AIDS-relatert dødelighet sunket betydelig. Som et resultat av dette har antallet voksne kvinner som lever med HIV økt, fra anslagsvis 3,3 millioner i 1990 til 18,8 millioner i 2018. Rundt 60% av disse kvinnene lever i Øst- og Sør-Afrika. 

En studie som ble publisert i The lancet i november 2020 hadde som mål å undersøke risikoen for livmorhalskreft blant kvinner som lever med HIV, og i tillegg estimere og kvantifisere den globale utbredelsen av livmorhalskreft forbundet med HIV [3]. Det ble gjort et systematisk litteratursøk og metaanalyse av fem databaser (PubMed, Embase, Global Health, Web og Science og Global Index Medicus) for å identifisere studier som allerede hadde analysert sammenhengen mellom HIV og livmorhalskreft. På grunnlag av dette ble risikoen for livmorhalskreft blant kvinner som lever med HIV i Afrika, Asia, Europa og Nord-Amerika, estimert. Data fra totalt 17 land ble hentet, og dataene var fra studier gjort mellom 1981 og 2016. Samlet sett ble 236 127 kvinner med HIV inkludert i denne studien, og 2138 tilfeller av livmorhalskreft ble rapportert. 

Studien konkluderte med at kvinner som lever med HIV har seks ganger høyere risiko for å utvikle livmorhalskreft i forhold til kvinner som ikke har HIV. I 2018 ble ca. 6% av kvinnene som lever med HIV globalt også diagnostisert med livmorhalskreft.  Det er Sør- og Øst-Afrika som har den største andelen kvinner som både har HIV og livmorhalskreft med henholdsvis 64% og 27% av kvinner med livmorhalskreft som også har HIV i disse regionene. Ifølge studien ble det estimert at Malawi, Mosambik, Sør-Afrika, Tanzania, Uganda og Zimbabwe utgjorde de landene hvor omtrent halvparten av alle kvinnene som hadde HIV også utviklet livmorhalskreft i 2018. Derfor er HPV-vaksinasjon og screening for livmorhalskreft for kvinner som lever med HIV spesielt viktig i land i Sør- og Øst-Afrika. 

VISION 2020: The Right to Sight

Synstap er et stort globalt helseproblem, og det sies at opptil 80% av tilfellene er mulig å unngå med riktig og tidsnok behandling. VISION 2020: The Right to Sight er et felles, globalt initiativ for å eliminere denne typen blindhet og svaksynthet. Det er WHO og International Agency for the Prevention of Blindness som står bak dette initiativet. Det ble laget en global handlingsplan som fornyet idealer og strategier for WHOs medlemsstater, med mål om å forhindre synshemming og fremme rehabilitering av nedsatt syn i befolkningen. I en rapport fra 2015 ble det estimert at 36 millioner mennesker var blinde, 217 millioner hadde moderat og alvorlig nedsatt syn, 188 millioner hadde lett nedsatt syn, og at 667 millioner mennesker i alderen 50 år og oppover hadde synshemming på grunn av ukorrigert presbyopi. Disse estimatene la grunnlaget for WHOs «World report on vision» som ble publisert i 2019. 

I forbindelse med VISION 2020: The Right to Sight, ble det i desember 2020 publisert en artikkel i The lancet [4]. Artikkelen er basert på en systematisk gjennomgang og metaanalyse av populasjonsbaserte undersøkelser av øyesykdom fra januar 1980 til oktober 2018. Målet med studien var å gjøre oppdaterte estimater av den globale utbredelsen av blindhet, presentere estimatene for 2020, endringer over tre tiår (mellom 1990-2020) og prognoser for 2050. 

Forfatterne av artikkelen konkluderer med at aldersjustert forekomst av blindhet har blitt redusert de siste tre tiårene, men at fremgangen ikke holder tritt med behovene på grunn av befolkningsvekst. Fordi mennesker generelt sett lever lenger, har verdens befolkning fortsatt å øke de siste årene. Mellom 2020 og 2050 forventes det at andelen individer i alderen 65 år eller eldre vil fordobles globalt sett. Det viser seg at omtrent 75% av den globale befolkningen som er blind, er 50 år eller eldre. Aldring av befolkningen vil ha kritiske konsekvenser på aldersrelaterte sykdommer, inkludert aldersrelatert synstap. Derfor ser prognosen for 2050 dyster ut, og i artikkelen blir det estimert at forekomsten av blindhet vil være høyere i 2050 enn i 2020. 

Et annet viktig funn som ble gjort i denne analysen gjaldt kjønnsforskjellen i utbredelse av synsforstyrrelser og blindhet. The Vision Loss Expert Group (VLEG) og andre kilder har tidligere notert en høyere forekomst av synshemming blant kvinner enn blant menn. Denne forskjellen er spesielt tydelig i lav- og mellominntektsland. Faktorene som bidrar til denne ulikheten er komplekse og kan tilskrives både biologiske og sosiale faktorer. Denne analysen observerte også at prevalensen av blindhet hos eldre voksne ble redusert med 25% hos kvinner og 33,2% hos menn mellom 1990 og 2020. Disse dataene bør gi grunnlag for å ønske å forstå årsakene til kjønnsforskjeller i utbredelse av blindhet og svaksynthet, slik at det kan iverksettes strategier for å eliminere denne ulikheten. 

[1] https://www.nejm.org/doi/full/10.1056/NEJMoa2008663

[2] https://www.bmj.com/content/371/bmj.m4060

[3] https://www.thelancet.com/journals/langlo/article/PIIS2214-109X(20)30459-9/fulltext

[4] https://www.thelancet.com/journals/langlo/article/PIIS2214-109X(20)30425-3/fulltext