Stillhet på 8 m2 med lyd av «Melding: Avlyst praksis».
Tekst: Evgenia Taranova, Nasjonalt Folkehelseansvarlig Nmf 2021
Bilde: Privat
To steg til skrivebordet, fire til kjøkkenbenken og seks til baderommet. Stillhet. Plutselig lyd: «Kjekt om dere slår på kamera så slipper vi å se svarte skjermer». Stillhet igjen. Slurk kaffe. Åpne OneNote. Ta på kamera. Smil. Plutselig lyd igjen: «Kan du beskrive bakterie morfologien på disse bildene av preparatet?».
Inn på nyhetskanaler for å sjekke smittesituasjon og oppdatere seg på de stadig nye retningslinjene om smittevern. Møtes med overskriftene «Ekspertgruppe slår alarm: – Stor bekymring for studiemiljø og psykisk helse», «Ny undersøkelse bekymrer: Studentene sliter psykisk», «3 av 5 studenter føler seg mer ensomme under pandemien». Gammelt nytt. Slike sterke overskrifter har dessverre begynt å gi mindre inntrykk. Spesielt for oss. De forteller noe vi studenter ikke trenger å lese nyhetene for fordi vi selv kjenner så godt på det disse overskriftene skriver om.
«De beste årene». «Du er ung bare én gang». Vi har mistet tellingen på hvor ofte disse ordene har rørt ørene våre. Ubehjelpelig. For hvordan skal vi «være ung i de beste årene» omringet av fire vegger? Ja, pandemien har bare vart i en brøkdel av studentårene, men denne «bare» har vært avgjørende for disse årene.
Livet under pandemi har vært avgjørende for de førsteklassingene som har kommet inn på drømmestudiet med forestillinger om en innholdsrik og sosial studenthverdag. Disse forestillingene ble fort avfeid når Zoom erstattet auditoriet, egen skrivepult erstattet lesesalsplass, og utallige digitale quiz i break-out rooms, med ukjente ansikt som visst skal være dine medstudenter, erstattet fadderuke og eksamensfester. Tilhørighet ble satt på prøve, egen viljestyrke ble utfordret og motivasjon ble gjemt en eller annen plass i en skuffe.
“Livet under pandemi har vært avgjørende for de fremtidige leger som har mistet dyrebar praksis og kurs i viktige medisinske ferdigheter. Kan det tas igjen? Eller vil vi bli stemplet som «korona-leger» og møtt med de fordommer som kan ha oppstått?”
Livet under pandemi har vært avgjørende for de fremtidige leger som har mistet dyrebar praksis og kurs i viktige medisinske ferdigheter. Kan det tas igjen? Eller vil vi bli stemplet som «korona-leger» og møtt med de fordommer som kan ha oppstått? Om vi som medisinstudenter er flinke til å ta vare på egen helse med «studiets store arbeidsmengde, deltidsjobb, miljøet med like pliktoppfyllende og «best-i-klassen»-medstudenter som en selv, tanker og bekymringer om fremtidig yrkeshverdag» er oppe til diskusjon i en «normal ikke-pandemisk hverdag». Men under denne nye «normale hverdagen» presser dette sterkere på, og vi holdes nok på kanten av et enda høyere stup som det er enda vondere å falle ned fra.
Livet under pandemi har vært avgjørende for de som dessverre vil oppleve den raskt pressende ikke-virale pandemien bankende på døra til hybelen. For vi har nemlig hørt om en såkalt fremtidig post-korona pandemi av psykiske helseproblemer. Visst beste utfall er for noen å oppleve at de «beste studentårene» er satt på vent på grunn av pandemien, vil verste utfall ramme de som i lang tid etterpå kommer til å plages med resultatet av de restriktive tiltakene som sosial distansering og isolasjon. For disse vil de «beste studentårene» oppleves som tapt.
I denne pandemien har vi erfart stillhet. En ny type stillhet. En slik verden hadde aldri opplevd før. For nå var nemlig hele verden stille. Og selv om det aller viktigste i samfunnet – det som vi alltid underliggende har visst, men aldri sagt så høyt før at er de virkelige bærebjelkene i samfunnet – aldri sto stille, så hadde resten stoppet opp til stillhet.
“I denne pandemien har vi erfart stillhet. En ny type stillhet. En slik verden hadde aldri opplevd før. For nå var nemlig hele verden stille.”
Og dette var ikke den type stillhet man kunne høre under vann. Ikke den type stillheten man hørte i skogen, eller den man hørte under eksamen. Det var en stillhet av å sitte i et lite hybelrom, med seng, lite skrivebord, skap og så vidt gulvplass til å snu seg rundt.
Nå gleder vi oss igjen til stillheten blir erstattet av den lyden vi har savnet. Av høy musikk ute på byen. Av studenter som vamser inn i auditoriet. Av baristaer som roper «En latte macchiato er klar!». Av foreleser som strever med å få mikrofonen på – og ikke den på Zoom, men den som man holder i hånden.
Vi gleder oss til å høre lyden av livet.
Men det finnes en stillhet vi ikke vil miste. Det er den stillheten flest av oss innrømmer å savne. Det er den stillheten man opplever når man tar armene rundt hverandre og holder et øyeblikk før man slipper opp og smiler med glede. Det er stillheten av å klemme.
For hvem skulle trodd at denne stillheten av en pandemi ville vise at det dyreste vi eier er lyden av livet.
Litteraturliste
https://www.studvest.no/ekspertgruppe-slar-alarm-stor-bekymring-for-studiemiljo-og-psykisk-helse/
https://akademikerne.no/2021/ny-undersokelse-bekymrer-studentene-sliter-psykisk
https://universitas.no/sak/67687/3-av-5-studenter-foler-seg-mer-ensomme-under-pande/
https://www.dagensmedisin.no/artikler/2021/01/21/fremtidige-leger-ma-lare-a-ta-vare-pa-seg-selv/
