Om konferansen er god, er allting godt
Tekst av Sine Grude
I forrige utgave av Æscalup, skrev jeg om hvordan planleggingen av den nordiske medisinstudentkonferansen FINO hadde vært en berg- og dalbane. 4.november strømmet det inn med medisinstudenter fra alle de nordiske landene, og FINO 2021 var et faktum. Det er rart hvor fort man glemmer at veien dit ikke var en dans på roser, når helgen ble så vellykket.
Søndag ettermiddag satt en sliten gjeng igjen etter at alle delegatene på FINO hadde forlatt Legenes Hus. Vi kunne konkludere med at selv om vi på det tidspunktet var relativt utslitt, var tilbakemeldingene fra delegatene mer enn det vi kunne håpe på. Noen uker tidligere var vi svært lettet for at Norge åpnet og at 1-meteren (hvertfall nesten) kunne glemmes. Det skapte gode rammer for konferansen, og delegatene kom seg inn i Norge uten noen problemer. Fra første stund var det tydelig at dette var en fin gjeng mennesker.
Til åpningsseremonien hadde vi gleden av å ha besøk av Anne Karin Rime, som innledet konferansen med å blant annet gjenta noen etter hvert ganske kjente ord fra Bent Høie. Temaet for helgen var «The future of medicine», og for å gi oss bakteppe på hva vi i fremtiden går inn i, pratet Anne Kveim Lie om hva historien lærer oss om fremtidenes medisin. Hun brakte opp noen moment som viste viktigheten av medisinsk historie, for uten å ha forståelse for den kan vi heller ikke forvente å forstå hva vi kommer til å møte som fremtidenes helsepersonell.
Fremtidens medisin innebærer teknologiske fremskitt som verden aldri har sett før. Robert Jenssen pratet fredag om kunstig intelligens og maskinlæring, et komplekst tema som Jenssen greide å legge frem på svært spennende og forståelig måte. Senere samme dag pratet Erik Fosse om den persontilpassede medisinen, et annet teknologisk fremskritt som vi skal få bryne oss på og glede oss over.
Samtidig som man kan glede seg over teknologi, er det liten tvil om at helsevesenet også vil møte på mange utfordringer i fremtiden. Lasse Pihlstrøm pratet i plenum om hvordan vi som helsepersonell kan engasjere oss for klimaet i vår arbeidshverdag og hvordan helsevesenet kan bli litt grønnere, et tema som har vært høyt på agendaen i norsk helsevesen og på de medisinske fakultetene i høst. For de som ønsket å dykke dypere ned i tematikken, var workshopen «Climate crisis and sustabinable health» et godt valg. Der fikk vi god hjelp av SHE – senter for Sustainable Healthcare Education ved UiO, samt hadde vi besøk av Karine Nordstrand fra Leger uten grenser for å belyse hvordan klimaendringer påvirker og forårsaker humanitære kriser.
En annen stor utfordring som vi står i, og som stadig øker i omfang, er antibiotikaresistens. De som valgte workshopen om dette fikk bryne seg på et komplekst tema, som på ingen måte har en enkel løsning. Den siste workshopen hadde navnet «Innovative patient communication», og handlet om både hvilke muligheter innovasjon gir i hvordan vi møter og prater med pasienter, men også hvilke begrensninger dette har og hvordan man kan ivareta pasienten selv med effektiviserende hjelpemidler.
På søndag hadde vi presentasjoner fra workshopene, og det var fint å se hvordan workshopene resulterte i mange gode ideer på hvordan kan adressere og bekjempe disse utfordringene. For å runde av helgen pratet Edvin Schei om det som bør stå i sentrum uansett hvordan medisinen blir i fremtiden, nemlig god pasientkontakt og kommunikasjon. Det er evner som aldri kommer til å bli foreldet. Det virket å være et budskap svært mange av delegatene satte pris på, og det rammet inn og avsluttet et stort tema for helgen på en god måte.
Mellom de faglige slagene rakk vi også en rekke sosiale arrangementer. Landene kjempet mot hverandre i «The battle of the North» (Norge vant, hurra), delegatene fikk prøvd seg på ekte bilderebus ute i Oslos gater og på lørdagen kronet vi arrangementet med en skikkelig fin gallamiddag. Den inneholdt kjærlighetsbrev fra hvert av de nordiske landene til hverandre og fest med både diskokule og fotobooth på Legenes hus.
Selv om både det faglige og det sosiale var helt sentralt for at konferansen ble så fin som den ble, tror jeg at det de fleste først og fremst sitter igjen med er mange nye venner og bekjente i Norden, og nye tanker om hvilke utfordringer og muligheter vi står sammen om i de nordiske landene. Samarbeid på tvers av de nordiske landene er spesielt viktig fordi mange av de utfordringene vi står i ligner, og vi har mye lærdom å hente fra hverandre. Det samarbeidet består først og fremst om vi klarer å fortsette å bygge gode relasjoner mellom landene, og det er et privilegium å få være med å bygge disse relasjonene allerede fra studietiden.
