Oline Marie Sæther

Tekst: Sarvani Mahalingam, skribent for Æsculap
Bilde: Privat

Oline Marie Sæther er en ildsjel som, i sin tilværelse som medisinstudent, har gjort en stor innsats for å forbedre studenttilværelsen og studentmiljøet på UiO.
24-åringen har engasjerer seg mye under studiet, både som Medisinernes Seksualopplysning (MSO) underviser, ultralyd underviser, i tillegg til å ha styreverv i Oslo Akuttmedisinske Studentforening (OAMS). Hun er også hyppig gjenganger på Anestesien (som er studentpuben).
Oline har også vært leder for det overordnede studentorganet Medisinsk Studentutvalg (MSU) i to år og er nåværende student underviser i KLoK, et fag om kunnskapshåndtering som ruster studentene til å bli profesjonelle yrkesutøvere og dyktige fagpersoner i grupper og team.

For å ta det helt fra starten av, når og hvorfor ønsket du å studere medisin?

Jeg har alltid vært engasjert i verden og omgivelsene mine. Allerede i min barndom startet jeg smått med å delta i elevrådet og i den lokale 17. mai-komiteen i hjemkommunen. Da jeg var på utveksling i England bidro jeg til å etablere «student council» på skolen. Menneskers ve og vel engasjerer meg sterkt – og derfor valgte jeg også medisin. Det er en god blanding mellom å lære om humanbiologi og realfag, men også mennesket som helhet, som person og som samfunnsborger – for å si det på en litt cheesy måte.

Da hun på videregående forelsket seg i realfag, føltes det naturlig for henne å utforske legestudiet. Selv om hun hadde interesse for disse fagene, var ikke dette det eneste som førte henne inn i medisinstudiet. Bak denne talentfulle personen gjemmer det seg en dyster historie som heldigvis hadde en bra slutt. Oline forteller om en hendelse hun alltid vil bære med seg, og som også har vært helt avgjørende for hvorfor hun valgte medisinstudiet:

Da jeg var fem år ble jeg bitt av hoggorm hjemme på gården i Østfold. Jeg fikk tre bitt, og ble akutt svært dårlig. Jeg ble fløyet til sykehuset i Fredrikstad med helikopter, hvor jeg lå på intensiven i 6 dager. Jeg fikk fasciotomi pga. hevelse i leggen, og som behandling fikk jeg tre doser med motgift og mye morfin mot sterke smerter. Til tross for at jeg nesten døde gjorde sykepleierne oppholdet mitt veldig trygt og jeg følte meg godt ivaretatt – såpass godt ivaretatt at jeg ville bli sykepleier da jeg kom hjem. Så sterkt knyttet ble jeg til de som tok vare på meg og familien min at en av sykepleierne mine deltok i konfirmasjonen min.

Historien om hoggormbittet til Oline har blitt omtalt i en rekke aviser som VG, Aftenbladet og mange lokale aviser samt Tidsskriftet for Den Norske Legeforeningen som presentert saken som en sjelden og alvorlig case. Bortsett fra opplevelsen av å være nær døden, forteller Oline at hun bare har hatt fine minner fra denne hendelsen. Det å vite at hun selv en gang var en intensivpasient som svevde mellom liv og død, har gitt henne motivasjon under studiet. Akutt- og intensivmedisin er fagområder hun blant annet finner spesielt spennende.

Hvordan er det å være leder for et så viktig studentorgan som MSU?

Det er utrolig givende – jeg har fått jobbe med både studieledere, medstudenter og engasjerte undervisere om hvordan vi kan gjøre studiekvaliteten bedre. Jeg opplever at det nylig er en endring på gang i hvordan studieledelsen og undervisere forholder seg til studentene. Selvsagt – slike endringsprosesser tar tid, men jeg tror virkelig en utvikling er underveis: studenter sees mer på som potensielle partnere i utvikling av undervisning enn før.

Oline opplever at studentene tar større initiativ til å bedre sin egen studiehverdag i dag enn før. Likevel forteller hun at vi fortsatt har langt igjen å gå og at det er mye jobb som gjenstår. Likevel tror hun på at et godt samarbeid mellom studenter og studieledelse kommer til å gjøre studiekvaliteten bedre fordi begge perspektivene er nødvendig for å designe et godt studium:  

Studieledelsen er eksperter på faget studentene skal lære, men studentene er eksperter på hvordan det er å være student! Sammen kan vi lage et studium som er faglig godt, men hvor studentene også trives og har overskudd til å gjøre mer enn å bare henge over bøker på lesesalen. For å få til dette tror jeg det også er viktig at studentene er bevisst på hva de forventer av sitt eget studiet – både i form av studiekvalitet, hvordan tilbakemeldingene våre blir lyttet til og hvordan vi blir inkludert i viktige prosesser som angår vår utdanning. Her tror jeg også medisinstudentene ved UiO er mer tydelige på hva de ønsker og forventer fra fakultetet enn før.

Hun forteller om nye prosjekter initiert av engasjerte undervisere som tydelige tegn på at en endringsprosess er på gang når det gjelder studiekvalitet. Også mer ufrivillige endringer i studiekvaliteten og undervisningen har blitt tvunget fram den siste tiden – siden nedstigningen i mars har studiehverdagen for mange studenter blitt svært annerledes. Det har skjedd mye omjusteringer i studieplanen, undervisningen har gått over til digitale løsninger, og alt fra eksamensformer, karaktersetting og undervisningsopplegg har blitt endret.

Hvordan tror du studentene blir berørt av denne pandemien, og hvordan opplever du den selv?

Det er tøft å måtte bli utsatt for store endringer i hverdagen slik studentene har måttet takle det siste året. Utfordringene vi har måttet møte, isolasjonen vi har måttet tåle og effekten av dette på våre prestasjoner som studenter må vi ta på alvor. For mange har det vært veldig tøft. Samtidig er jeg også en evig optimist, og velger å se på de positive effektene også – når endring blir tvunget fram, skyves det etablerte litt ut av balanse. At ting kommer ut av balanse gjør at man må finne nye løsninger, enten folk vil eller ei. Det kan godt hende de nye løsningene også løser problemer som har eksistert i flere år.

For eksempel: Forelesninger er en passiv undervisningsmetode med varierende kvalitet som studentene har ønsket en endring på i flere år. Forelesninger på zoom er enda mer passivt enn forelesninger i auditorier, og mange forelesere har nå innsett at de må ta grep og bruke aktiviserende verktøy som kahoot, menti og gruppediskusjoner. Jeg håper at fokuset på å bruke studentaktiviserende undervisningsformer overlever pandemien og zoom, og gjør den generelle undervisningskvaliteten framover bedre enn før pandemien.

Spesielt utsatt er de som starter på medisinstudiet som verken har fått anledningen til å møte sine medstudenter eller bli kjent med dem. Ved oppstart av medisinstudiet er man gjerne stolt, motivert, forventningsfull og litt nysgjerrig på studentlivet, men i en slik tid blir ikke denne dynamikken helt det samme.

For å holde motivasjonen oppe er det viktig med litt tips og triks fra eldre studenter, og Oline har et klart budskap til disse studentene:   

Har du et tips til de som går førsteåret, som du skulle ønske noen hadde fortalt deg? 

For det første: engasjer deg! Finn et miljø og mennesker du trives med, da blir hele studiet en lek og de beste årene i livet ditt. Dette er selvsagt utfordrende når du ikke får møte dine medstudenter fysisk, men grip alle mulighetene du får. For det andre: Jeg tror at som fersk medisinstudent er det lett å føle at man blir overveldet av mye pensum og en følelse av å ikke helt vite hvor man skal lese for å lære det nødvendige. Prøv å finne ut: hvordan lærer du best? Hvilke studieteknikk fungerer for deg? Youtube kan gi deg mye kunnskap om studieteknikk, og jeg tror investeringen er verdt det. Husk at pedagogikk faktisk er et fag og noe som forskes på, og som medisinstudent tror jeg det er nyttig å være kresen på hvilke metoder du bruker for å tilegne deg nødvendig kunnskap – tiden er tross alt knapp, og pensumet stort.

Hva er noe du har fått mye bruk for gjennom studietiden? 

Å stille spørsmål har gitt meg mye: Hvorfor lærer vi akkurat dette? Hva er poenget med denne forelesningen? Bruker jeg tiden min på en god måte? Er jeg fornøyd med hvordan jeg har det som student? Ved å prøve og finne svar, har jeg blitt mer sikker på at de valgene jeg har tatt har vært riktig – eller helt feil, men da har jeg forsøkt å finne en løsning jeg trives bedre med.

Avslutningsvis ønsker hun å understreke at vi studenter har en nøkkelrolle når det kommer til utforming av studie, og at vi må bruke vår stemme for å få frem våre meninger:

Medisin er et gammelt fag, og det er lett å akseptere at «slik har det alltid vært, så slik må det gjøres» – dette tror jeg er en farlig tankegang. Det er alltid andre måter å løse ting på. Å prøve nye ting kan virke risikabelt, men sannsynligheten for at du oppnår noe positivt er stor – så gi det iallfall et forsøk!