Utenom pensum: Postkontoret i markveien 57

Illustrasjon: Tora Selsøvold

Tekst: Thora Selsøvold

Noen hundre meter fra bygården der jeg bor, har Posten gitt en lang finger til de stadig flere automatiserte pakkeboksene og åpnet et postkontor drevet av mennesker og åpningstider. 

Som barn var det å gjøre lekser en måte jeg kunne være fullstendig i fred. Jeg følte meg viktig der; innkapslet i løkkeskrift og mattestykker. De voksne hadde sine arbeidsplasser og lange telefonsamtaler, mens jeg hadde ukeplan og leselekse. Dette tok jeg på alvor, jeg ble stadig mer flittig. En sommerferie, den siste før jeg ble stor nok til en sommerjobb, tok flittigheten for alvor bolig i meg. Jeg ble oppslukt av sommerens frihet til å være selvgående og selvbestemmende. Siden den sommeren har livet vært et selvstendig prosjekt. 

Jeg merket ørkesløsheten allerede flere somre tidligere, da jeg ble viet tilliten til å være alene hjemme. Frigitt fra sommer-SFO. Klassekameraters kolliderende feriering falmet raskt sjarmen av å være alene hjemme. Lenge hadde jeg imidlertid vært for umoden til å gjøre noe med det. Mulighetsrommet åpnet seg først da jeg sluttet å lengte etter å få kalenderen fylt av andres selskap, og skjønte at jeg kunne lage mine egne planer. 

Drevet av sommerens kjedsomhet, ommøblerte jeg stua for å øve inn turnøvelser jeg hadde funnet på internett, og førte dagbok over progresjonen. Jeg noterte i Kahnemans Tenke, fort og langsomt under parasollen i hagen, imens jeg skrev kapitler til en engelsk teen fiction bok under dyna. Så opptatt ble jeg av mine egne prosjekter, at jeg til slutt ikke hadde tid til overs for å koke bringebærsyltetøy hos bestemor. Jeg fulgte kun mine egne lover.

Historisk har flittighet et kollektiv preg. Det harde arbeidet etterlot gårdsbruket i bedre stand til neste generasjon: jorda frodigere og grunnmuren mer solid. Min flittighet var navlebeskuende. Jeg brukte sommerens frihet til å forfølge egne mål uten begrensninger, som et altoppslukende middel for selvrealisering. Næret av en kultur som lovpriser den samme individuelle forståelsen av frihet og flittighet som middel til å dyrke eget privatliv. Denne friheten til å utfolde personlige ressurser på en optimal måte, bærer også med seg et ansvar for å gjøre nettopp dette. 

Friheten til å søke etter livets mening på min egen måte var likevel ikke så stor. Først og fremst har friheten i de private, trivielle valgene økt. Antall varer til salgs i ulike farger og former, levering til postkasse, dørmatte, pakkeboks, klikk og hent i butikk, post i butikk eller postkontor. Men overflod av slike valgmuligheter er uvesentlig når de større, avgjørende strukturelle rammene, forvaltning av naturen, avstanden til sykehus og skoler, kostnaden for å ha et hjem, forblir utenfor den enkeltes rekkevidde. 

En moderne stat er en beslutningsmaskin. Dersom makten faktisk skal ligge hos folket, krever det ganske mye av oss. Men overveldet av å dyrke og realisere egne privatliv, av overfloden i de trivielle valgmulighetene, overlater vi til myndighetene å styre. Den individualiserte forståelsen av frihet står slik i konflikt med politisk deltagelse.

Min skjematiske livsførsel gjør det mulig å sjonglere en rekke prosjekter samtidig. Det gir først og fremst mye å se tilbake på. Jo mer jeg får gjort, desto mer har jeg ugjort. Jeg blir tverr og gjerrig. Snuser på stadig flere snarveier. Et abonnement på digitale masterclasses som lover ultimat utbytte av min tid, til en sømløs gjennomgang av alle læringsmål i tillegg til frigjøring fra reisevei og logistikk på universitetet. Men å være en aktiv borger i samfunnet skiller seg fra å være flittig i egne prosjekter. For å være del av et fellesskap må jeg ha mål for noe annet enn meg selv. Være mindre opptatt av egne prosjekter og mer opptatt av meg selv som del av samfunnet. Det fordrer en spontanitet som det ikke er rom for dersom brorparten av døgnets timer allerede er satt i system. 

Jeg ønsker noe annet for livet enn det flittighet og individuell frihet kan gi.

Et nabolag, båndene som dannes av å jobbe tett sammen med mennesker over tid, med et prosjekt som alle deler glede av. Ha mennesker rundt meg som jeg kan lene meg på i både sorg og glede. Kunne være en som andre ser til for støtte. Der kan jeg konfronteres med savn, det usagte og ugjorte eller feilsagte, uten å bli nedbrutt. Dette er også en frihet. Frihet trenger ikke innebære å forfølge egne mål uten begrensninger, den kan fremme ansvarsfølelsen for fellesskapet.

Jeg vil heller hente posten min på nabolagspostkontoret, enn å løpe rundt med airpods i øra og puggekort i lomma, mellom pakkebokser. Som den flittigste var jeg verken den lykkeligste eller den som var mest fri.