Kronikk: Hvor fri er helsepersonell egentlig?

Bilde: Elsai Mousavi

Tekst: Thesiha Theivendram

«Når jeg ytrer meg, vet jeg at det kan få konsekvenser.»

Vinusha Pathmasri, kjent som «Sykepleier Vinusha» på TikTok, har valgt å bruke sosiale medier for å dele erfaringer fra arbeid i helsevesenet. Hun løfter frem utfordringer mange kjenner seg igjen i, som få våger å si høyt. Spørsmålet handler ikke om helsepersonell har ytringsfrihet, men om hvor fri den faktisk er i praksis.

Ytringsfriheten er grunnlovsfestet i Norge, i henhold til Grunnlovens §100. Staten har et ansvar for å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale (1). Denne retten angår alle borgere, inkludert helsepersonell. Samtidig er helseyrker regulert av særlige plikter. Blant annet stiller helsepersonelloven krav til forsvarlighet og profesjonalitet i yrkesutøvelsen, der yrkesetiske retningslinjer understreker ansvaret for å ivareta pasienters tillit, i tillegg til nødvendig bidrag til et forsvarlig og rettferdig helsevesen (2,3).

Her ligger utfordringen: helsepersonell har rett til å si hva de mener. Samtidig representerer de også et yrke som er helt avhengig av tillit.

Vinusha forteller at det ikke alltid er lett å uttale seg offentlig. Hun ønsker å sette ord på det mange opplever i hverdagen som press i tjenestene, lite ressurser og hvordan det kan påvirke pasientsikkerheten. Samtidig forteller hun at det finnes en terskel. Det kan være vanskelig å si fra om det som ikke fungerer, fordi det ikke alltid oppleves som rom for det.

«Hvis du ikke trives, kan du jo bare slutte», er en respons hun har fått. En slik holdning flytter fokuset bort fra systemet og over på personen. I stedet for å spørre hva som kan forbedres, blir det heller spørsmål om hvem som bør tåle mer. Det kan føre til at ansatte velger å tie.

Det er sjelden noen sier rett ut “du får ikke lov”, men mange mottar likevel signaler om å tenke seg nøye om, som kan føre til at flere forblir tause. Når helsepersonell konstant må tenke seg om det de sier kan påvirke jobben, forholdet til kolleger eller fremtiden deres, kan friheten føles begrenset. Man har retten, men den må brukes med aktsomhet. 

Sosiale medier har åpnet nye dører. Plattformene gir helsepersonell en særegen mulighet til å dele erfaringer og bygge fellesskap på tvers av arbeidssteder. For mange kan dette oppleves som den eneste arenaen hvor man faktisk blir hørt. På den andre siden innebærer det økt eksponering, på både godt og vondt. Når helsepersonell uttaler seg offentlig, kan det raskt bli tolket som om de taler på vegne av hele yrket. Grensen mellom privatperson og profesjonell rolle blir derfor fort uklar.

Helsepersonell har selvfølgelig grenser for hva de kan uttale seg på. Taushetsplikten lenker fast, for pasientsikkerheten skal alltid vernes. Dette er helt avgjørende for tilliten påkrevd yrket. Men det er stor forskjell på å dele pasientopplysninger og ytre seg om hvordan systemet fungerer. Å påpeke problematikk og mangler innen organisering, bemanning og ressurser er ikke det samme som å bryte taushetsplikten. Tvert imot er det en måte å ta ansvar på. Dette er en av forventningene til helsepersonell, skrevet i de yrkesetiske retningslinjene som peker på et ansvar for å bidra til å forbedre helsetjenesten. (3).

Likevel kan det føles som at kritikk av systemet ikke alltid blir tatt godt imot. Som ansatt kan det være vanskelig å kritisere systemet offentlig, selv når man mener det handler om pasientsikkerhet eller kvalitet i tjeneste. Hva skal man gjøre når man opplever at systemet ikke fungerer, og samtidig er redd for konsekvensene av å ytre seg offentlig?

Ytringsfriheten omhandler ikke bare retten til å ytre seg. Den handler også om tryggheten til å ytre seg og varsle ved behov. Dersom deltakelse i samfunnsdebatten fører til reaksjoner, problemer på jobb eller hets, oppleves friheten som mer teoretisk enn reell.

Dette handler ikke bare om enkeltpersonen. Dette angår hele samfunnet. For hvis de som jobber i helsevesenet ikke sier fra, mister vi viktige perspektiver. Hvem skal da fortelle hvordan lederbestemte prioriteringer faktisk oppleves i møte med pasienter? Hvem skal sette ord på konsekvensene av bemanningsmangel eller ressurskutt i det skjulte?

Dersom vi skal ha et helsevesen folk stoler på, må det også være rom for kritikk. Å si fra om det som ikke fungerer, betyr ikke at man er dislojal. Det betyr at man ønsker forbedring. Samtidig kan det kreve mot å si ifra, spesielt når man risikerer å møte motstand fra ledelse eller arbeidsgiver. Hvis helsepersonell opplever at handlingsrommet for å ytre seg begrenses, risikerer vi at vesentlige perspektiver forblir usagt. Spørsmålet er derfor om det faktisk er rom for å ta den i bruk. Ikke bare i teorien, men også i praksis.

Referanser:

1. Norges Grunnlov. §100. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814- 05-17

2. Helsepersonelloven. Lov om helsepersonell m.v. (LOV-1999-07-02-64). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64

3. Norsk Sykepleierforbund. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/etikk-0/yrkesetiske-retningslinjer