Spesialisten: Ida Kathrine Gravensteen

Bilde: Helene Spanthus

Tekst: Ida Kathrine Gravensteen

Fra: Nesodden

Utdannet ved: UiO

Hva ville du spesialisere deg i da du studerte?: Vurderte alt fra indremedisin til psykiatri. Men i kullboka skrev jeg rettsmedisiner!

Hvilken spesialitet endte du opp med?: Arbeider som rettsmedisiner (som per dags dato ikke er en formell spesialitet i Norge)

Nåværende yrke: Overlege i rettsmedisin (Rikshospitalet), nestleder i Norsk Rettsmedisinsk Forening, tillitsvalgt for Overlegeforeningen.

Rettsmedisin er riktignok ikke en formell legespesialitet i Norge (enda), men i denne utgaven av Spesialisten forteller Ida Kathrine Gravensteen om en spennende og variert arbeidshverdag i skjæringspunktet mellom medisin og juss.

Rettsmedisineren – en sann detektiv

Ida Kathrine Gravensteen likte godt rettsmedisin i studietiden:

“Men det var litt vanskelig å forstå hvordan man blir rettsmedisiner, og det er veldig få av dem. Så jeg tenkte at det sikkert var vanskelig å få til.”

Etter endt studium tok hun LIS1 ved Ullevål sykehus. Som medisinstudent hadde hun også gått forskerlinjen med et prosjekt innen psykiatri og gynekologi. Prosjektet fortsatte hun med, og etter LIS1 disputerte hun og fikk doktorgrad. Men det var rettsmedisiner hun skulle bli:

“Jeg holdt på med litt rettsmedisinsk forskning også. Så hørte jeg at de lyste ut stillinger på rettsmedisinsk avdeling, og jeg fikk stillingen.”

På rettsmedisinsk avdeling har Ida og kollegene ansvar for å obdusere plutselige, uventede dødsfall, eller tilfeller der det er grunn til å tro at dødsfall er unaturlig. Deres oppgave blir å påvise dødsårsak og dødstidspunkt, samt prøve å si noe om dødsmåten og omstendigheter rundt dødsfallet. I noen tilfeller bidrar de til å fastslå avdødes identitet (1). Det er litt detektivarbeid:

“Hver dag er et mysterium, fordi hver sak er et mysterium. Du går veldig dypt inn i kroppen for å finne ut av ting. Det er både praktisk og analytisk, og faglig spennende. Du vet aldri hva som kan dukke opp!”

Rettsmedisin er et nysgjerrighetsdrevet fag, forteller Ida. Man jobber for å gi svar til både politi og de etterlatte, men også samfunnet for øvrig. Det skiller seg litt fra ordinær medisin:

“Egentlig er rettsmedisin et helt annet samfunnsoppdrag. Det er ikke helsehjelp, det er rettssikkerhet, det er justis. Vi trenger å vite hvorfor folk dør plutselig og uventet, om det er ulykker eller selvmord, eller muligens drap. Man gir en stemme til de stemmeløse.”

En typisk dag på jobb

Ida tilbringer tid på obduksjonssalen 2-3 dager i uken. De resterende dagene er kontordager hvor hun gjør etterarbeid etter obduksjoner, eller driver med forskning og undervisning. Noen dager er rettsmedisineren også i retten, mens andre dager kan hun bli kalt ut til et åsted. Dagene på obduksjonssalen starter med et morgenmøte. Da går kollegene gjennom hvilke saker som er på agendaen, før de setter i gang med arbeidet. Hver lege har typisk to obduksjoner i løpet av en formiddag. Obduksjonen er en omhyggelig prosess:

“Vi tar CT av alle, så følger en utvendig undersøkelse. Det er en systematisk gjennomgang av hele kroppen: alt av dødstegn, tegn til forråtnelse, skader og sykdom. Vi ser på hele kroppsoverflaten og alle kroppsåpninger, og registrerer hvordan klærne ser ut, hva slags smykker de har på seg og slikt. Deretter er det en innvendig undersøkelse hvor alle organer, inkludert hjernen, tas ut og gjennomgås.”

På ettermiddagen følger litt kontorarbeid. Da gjør man ferdig tidligere saker, mikroskoperer, ser på prøvesvar eller forbereder seg på å gå i retten.

Et fag for de nysgjerrige

“Du må være en litt utadvendt nerd. Veldig nysgjerrig og engasjert. Det er et utrolig spennende fag hvis man er en forskerpersonlighet, da kommer man til å trives!”

Samtidig er det viktig å kunne samhandle med andre:

“Rettsmedisin er et laboratoriefag, men samtidig er det ikke slik at du bare sitter på kontoret ditt med mikroskopet hele dagen. Man må ut i retten, møte politiet eller fornærmede, og kanskje ut på sykehuset eller et åsted. Du må være en person som liker variasjonen og at det kanskje blir litt action. Samtidig må du være nerdete og detaljorientert. Vi bruker en del tid på rapporter, og det er det ikke alle som liker så godt.”

Det kan også være noen vanskelige saker å stå i som rettsmedisiner, selv om det i øyeblikket ikke står om liv og død:

“Vi ser en del tragiske ting. Jeg kan jo dele det med kollegaene mine, men vi er ikke så kjempemange. Og det er ikke så lett å snakke med andre leger om det heller, fordi det er så få som står i akkurat det vi står i. Så det er nok det mest utfordrende: å håndtere de dramatiske dødsfallene.”

I tillegg kan rettsmedisinere, som andre leger, kjenne på frykten for å gjøre feil.

“Det verste som kan skje er at vurderingene fører til en uriktig dom. Dette blir veldig skjerpet i drapssaker og saker som du vet kommer for retten.”

Friheten og legeyrket

Frihet er viktig for alle mennesker, også leger. Æsculap spurte derfor Ida hva frihet betyr for henne:

“Som lege har man på en måte mye frihet og på en annen måte lite. Vi har et voldsomt ansvar, helt klare oppgaver og menneskeliv på samvittigheten. Samtidig har vi også mye frihet til å ta beslutninger som vi føler er faglig viktige og riktige.”

Ida påpeker at hun som rettsmedisiner har valgt et yrke der man nettopp får oppleve denne friheten:

“Når jeg ikke er på obduksjonssalen, men har kontortid, har jeg ganske stor frihet og autonomi til å dykke ned i fagstoff og til å bruke god tid. Tid til å være grundig med rapportene og til å drive med forskning og fagutvikling. Det er en veldig viktig drivkraft for meg. Jeg tror opplevelsen av frihet er viktig for mange leger, inkludert meg.”

Hvordan blir man rettsmedisiner?

Rettsmedisin er ingen formell spesialitet i Norge, slik det er i de øvrige nordiske landene. Det innebærer at det i dag ikke finnes noen formelle kompetansekrav for å kunne utøve rettsmedisinske tjenester i Norge (2). Utdanningen og kompetansen kan dermed variere avhengig av hvor i landet du jobber. I Oslo, der Ida arbeider, befinner den største rettsmedisinske avdelingen i landet:

“Vi driver ikke med generell patologi, her begynner man rett i en opplæringsstilling innen rettsmedisin. Slik har det vært siden instituttet ble opprettet i 1938. I resten av landet er det patologer som gjør de rettsmedisinske obduksjonene. Da må man begynne som LIS i patologi og bli spesialist i dette, samtidig som man også lærer seg rettsmedisin.”

I 2020, og på nytt i 2025, anbefalte Helsedirektoratet at det opprettes en spesialitet i rettsmedisin (2). Siden den gang har det ikke skjedd stort med saken. Ida har stilt seg kritisk til dette, og har i de siste årene forsøkt å belyse problemet offentlig gjennom kronikker og artikler. Så er det bare å håpe at rettsmedisin får sin spesialist-status i nærmeste fremtid, for som Ida sier:

“Jeg synes jeg har en kjempespennende og meningsfull jobb!”

Referanseliste:

1. Oslo Universitetssykehus. Spørsmål og svar om rettsmedisinske obduksjoner [Internett]

[hentet 19. apr. 2026]. Tilgjengelig fra: https://www.oslo-universitetssykehus.no/fag-og-

forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/rettsmedisinske-fag/rettspatologi-og-klinisk-

rettsmedisin/sporsmal-og-svar-om-rettsmedisinske-obduksjoner

2. Helsedirektoratet. Utredning av status og tiltak for å sikre kvalitet, rekruttering og tilgang

på rettsmedisinsk kompetanse i Norge [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet; 2020 [hentet

19. apr. 2026]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/utredning-av-

status-og-tiltak-for-a-sikre-kvalitet-rekruttering-og-tilgang-pa-rettsmedisinsk-kompetanse-i-

norge