LIS2: May Linn Pedersen

Bilde: Privat

Tekst: Sanya Iqbal

May Linn Pedersen studerte medisin i Gdańsk og har i løpet av sin studietid vært nasjonal nestleder og internasjonalt ansvarlig i Norsk medisinstudentforening (Nmf). Nå jobber hun som LIS2, og forteller om hvordan livet som lege har vært hittil.

Hvor jobber du nå?

Nå jobber jeg som LIS2 på anestesiavdelingen på Gjøvik sykehus. Jeg startet rett etter at jeg ble ferdig med LIS1. Da jobbet jeg på Tønsberg sykehus, med kommunetjeneste i Holmestrand. Det var intenst, men jeg angrer ikke!

Synes du at det var vanskelig å gå fra å være medisinstudent til å jobbe som lege?

Nei, jeg synes det har vært en ganske naturlig overgang. Jeg jobbet som medisinstudent med lisens i Førde og på legevakten i Drammen, så jeg hadde fått prøvd meg ut litt på forhånd. Alt i alt var jeg ikke særlig redd for å starte, men var selvfølgelig som alle andre veldig spent på å starte ved et nytt sykehus og møte mine kollegaer.

Er det noe du skulle ønske du visste før du startet å jobbe som LIS1?

Man er veldig spent på å bli ferdig med medisinstudiet og endelig kunne jobbe som lege med autorisasjon. Samtidig kommer søknadsprosessen for LIS1 parallelt med siste semester på studiet, og det fører til litt ekstra stress i en allerede stressende tid. Jeg skulle selv ønske at jeg stresset mindre med både jobb i hver ferie under studiet og selve søknadsprosessen, fordi det ordner seg for de fleste til slutt. Sett tilbake skulle jeg tatt meg mer fri og prioritert det å ha ferie for å koble av fra et tungt studie. Jobb er ikke alt! Jeg ville også ikke vært redd for å kaste meg ut i nye situasjoner eller gå ut av komfortsonen som fersk LIS1, fordi man lærer utrolig mye av det og blir bedre forberedt for videre spesialisering.

Hva var det morsomste med å jobbe som LIS1?

Det morsomste var at jeg plutselig fikk mer ansvar, men det var også det mest skremmende. Som LIS1 blir man kastet ut i situasjoner der man møter et stort spekter av pasienter. Man må være forberedt på alt, da situasjoner fort kan snu. Selv synes jeg at akutte situasjoner er utrolig gøy, og det er nok derfor jeg valgte å spesialisere meg innenfor anestesi. Gjennomføring av traumeteam og møte med akutt dårlige pasienter er for meg det mest spennende innenfor legeyrket. Skadestua var også et høydepunkt! Ellers hadde jeg et veldig hyggelig LIS1-kull og utrolig flinke bakvakter, og har god kontakt med flere av dem i dag.

Var det noe du synes var mer utfordrende med å være LIS1?

Man må skrive mange innkomstjournaler og det kan være ganske tungt. Ofte føles det ut som at man bruker mer tid på å produsere journaldokumenter enn å gjøre vurderinger. Det er også utfordrende når man blir satt i vanskelige situasjoner der man føler at man ikke strekker til og ikke får tak i bakvakt, samt at man blir presset av medarbeidere som ønsker avklaring av pasienter. Da må man bare ta et valg på egen hånd og stå i avgjørelsen.

Er det noen andre tips du ville gitt til medisinstudenter?

Ta deg tid til å gjøre det du liker! Dersom du har lyst til å trene, så gjør det. Ikke få dårlig samvittighet fordi du har en eksamen eller føler at du må lese enda et kapittel. Du må kanskje bli flinkere til å prioritere, men ikke la det stoppe deg i å gjøre noe fint for deg selv. Ta den kaffen med en venn! Hvis du leser fra morgen til kveld, dag inn og dag ut hver eneste dag i løpet av studietiden, vil dette gå utover din psykiske helse. Det kan igjen ha en negativ påvirkning på studiene dine.

I forhold til LIS1-søking så vet jeg at mange sykehus setter pris på personlige søknader. Dersom du søker deg til et spesifikt sted så anbefaler jeg derfor å skrive hvorfor du vil til akkurat dette sykehuset og området. Alle kan skrive at de er «arbeidsvillige» eller «pliktoppfyllende» i søknaden sin, men dette skiller ikke ut din søknad fra de andre når alle sykehus får inn 400-500 søknader der det står akkurat det samme. Alle søkere har til felles at de har gjennomført seks års legeutdanning og ofte med relevant jobberfaring, men det er ikke disse tingene som definerer deg. ​Skriv heller noe som viser hvem du er som person. Fortell om hvilke hobbyer og interesser du har. Når arbeidsgiver intervjuer ulike kandidater er det dette de ser på, hvor de til slutt ønsker å sette sammen en helhetlig gruppe.

Hvordan klarer du å beholde roen i akutte situasjoner med en akutt dårlig pasient?

Du rekker ikke å tenke særlig mye i slike situasjoner. Adrenalinet pumper, og det er ofte flere ting som skjer på en gang og som må gjøres raskt. Det letteste er å begynne med det mest grunnleggende og systematiske: ABCDE. Dette er noe som blir drillet inn på anestesi, og er også algoritmen man følger når man jobber i et team. Har du et A-problem så kan du ikke gå videre til B, på samme måte som at man ikke kan gå videre til C hvis B problemet ikke er løst. Som anestesilege har jeg først og fremst ansvar for luftveier i slike akutte situasjoner. Det fine med å jobbe i team er at man har flere rundt seg, og man kan derfor sparre med hverandre og forhåpentligvis komme frem til den beste beslutningen for pasienten. Ortopeder, kirurger, sykepleiere og radiografer – alle er med på å jobbe i team!

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg nå som LIS2?

Jeg er fortsatt i opplæringsperioden, da jeg startet å jobbe som LIS2 i mars rett etter å ha fullført kommunetjenesten i LIS1. Derimot består en vanlig dag på jobb med at jeg starter med morgenmøte kl 07:30 med alle overlegene og LIS-ene til stede, der vi går gjennom operasjonsprogrammet for dagen. Dersom det er avvik på noen av stuene diskuteres dette i plenum. Det kan blant annet være en pasient med vanskelig luftvei, komplekse medisinske problemstillinger eller usikkerheter angående medisinering. Vi går også gjennom pasientene som er innlagt på intensivavdelingen. Deretter fordeler vi oppgaver; enten går man på visitt på intensivavdelingen hele dagen, eller så er man på operasjonsstuene. Dersom man er på operasjonsstuene står man ansvarlig for et visst antall stuer. Da er man med på innledning av operasjonene, og bistår blant annet med intubering, medisinering og påsetting av overvåkingsutstyr.

Hvordan vil du si at LIS1 og LIS2 skiller seg fra hverandre hittil?

Jeg tar ingen innkomster lenger: det er fantastisk! Dessuten er det mange små, praktiske handlinger som LIS1 tar seg av, blant annet det å bestille blodprøver. Det gjør ikke LIS2 nødvendigvis like mye av. Som LIS1 har du ansvar, men du har alltid en bakvakt du kan konferere med. Som LIS2 er du plutselig den man kan konferere med eller spørre om hjelp fra, og ferske leger ser ofte til deg for beslutninger som ikke alltid er lette.

Temaet for utgangen er frihet. Hva er noen ting du gjør i hverdagen for å føle på

frihet utenfor jobben?

Jeg er glad i friluftsliv og å gå i fjellet, og Gjøvik ligger heldigvis nærme både Jotunheimen og Hafjell. Det gjør at man lett kan komme seg i bakken eller ut i naturen etter en vakt. Det er kjempedeilig! Spesialiteten jeg har valgt er et vakttung, og man kan føle at man i perioder bor på sykehuset. For å koble av i en travel hverdag trener jeg eller møter venner. Jeg tror det er viktig å ikke ta med seg jobben hjem hver dag, slik at man kan koble av og fokusere på det som betyr mest for hver enkelt, slik som venner, familie og fritid.

Som lege kan man komme borti etiske dilemmaer knyttet til pasientfrihet og selvbestemmelse. Har du noen gang opplevd dette?

Da jeg jobbet som LIS1 på sykehjem opplevde jeg å komme borti flere etiske dilemmaer og komplekse problemstillinger knyttet til dette temaet. To eksempler på slike vanskelige situasjoner er spørsmål om avslutning av all behandling, og det å ta stilling til gjenopplivningsstatus. Man vurderer hver pasient individuelt, og må i tillegg til det etiske også ta mange andre faktorer i betraktning. Det kan føre til flere ubehagelige samtaler med pasient og pårørende, og man kan oppleve at man ikke alltid blir enige med hverandre. Disse samtalene er derimot nødvendige å ha både for pasienten og pårørende sin ​del, og det er viktig å gi god informasjon og bruke god tid underveis.