Debatt: Når mindre hjelp kalles mer frihet

Illustrasjon: Filore Memtimin

Tekst: Frida Søstrand Christensen

Som medisinstudent bruker vi en god del av tiden vår på å pugge latinske navn på knokler, forstå hvordan hjertet pumper, og late som om det er helt normalt å bruke ord som trochanter major og amygdala i en samtale. Viktigst av alt lærer vi noe helt grunnleggende: å se pasienten. Følge med. Oppdage små endringer før de bygger seg opp til store problemer.

Derfor oppstår et lite sammenstøt når vi møter den kommunale helsetjenesten. Det skjer ikke fordi folk er uinteresserte, men fordi man får en faglig whiplash mellom medisinske idealer og den administrative virkeligheten. På skolebenken rettes fokus på nærvær og klinisk blikk. Mens ute i virkelighetens praksis dominerer tre ord: “effektivisering”, “digitalisering” og “hverdagsmestring”. Spesielt ordet “hverdagsmestring” har blitt tildelt en slags politisk glorie. Et ord så positivt at det nesten er umulig å stå imot det. I praksis brukes “hverdagsmestring” ofte som en beskrivelse av frihet. Eldre skal kunne bo hjemme, ta vare på seg selv og være mest mulig uavhengige av sosiale tjenester. Det høres bra ut på papiret. Hva skjer når frihet i styringsspråket i praksis betyr mindre hjelp?

I den politiske logikken omdannes frihet fort til et regnestykke: jo mindre hjelp du får fra hjemmetjenesten, jo mer selvstendig er du. For jo mindre helsepersonell du møter, jo mer mestrer du selv. Denne definisjonen av frihet fungerer usedvanlig godt i budsjetter. Ta eksempelvis en 80 år gammel mann som bor hjemme. Han har fått beskjed om å mestre mest mulig selv. Det gjør han. Slik mange i hans generasjon gjør. Uten å klage. Klokken syv på morgenen sitter han på sengekanten mens han forsøker å få på seg støttestrømper, etter at visittene fra hjemmetjenesten ble redusert. Dette er et hjelpemiddel som i teorien skal bidra til bedre helse, men som i praksis krever mer teknisk presisjon enn forventet. Det er ingen dramatisk situasjon. Ingen sirener. Ingen akuttmedisin. Bare en helt vanlig morgen som allerede har tappet mer energi enn den burde.

Fra systemets perspektiv er dette mestring. Fra hans perspektiv er det en stille påminnelse om hva selvstendighet noen ganger betyr:  “Nå er du overlatt til deg selv”. Videre bygges det et system hvor slike situasjoner i økende grad skal håndteres med mindre menneskelig kontakt. Vi utvikler sensorer, trygghetsalarmer, digitale løsninger og velferdsteknologi som skal gjøre opp for fraværet.

Og teknologi kan absolutt hjelpe. Problemet er når den blir brukt som erstatning for nærvær, og ikke som supplement. For det som forsvinner i denne utviklingen, er ikke bare tjenester. Det er blikket som ser. Det kliniske blikket vi snakker så mye om på medisinstudiet. Evnen til å fange opp det som ikke blir sagt: litt mer tungpust, litt mindre matlyst, litt mer forvirring. Det krever en ting som ikke lar seg digitalisere særlig godt: tilstedeværelse.

Og her kommer et annet, mer ubehagelig tema inn, nemlig ensomhet. For imens vi diskuterer effektivisering og bærekraft, skjer noe i bakgrunnen. Hjemmeboende eldre får stadig færre besøk. Færre kommer inn i rommet. Færre som faktisk kan se hvordan det går. Ensomhet er ikke kun en bivirkning i systemet. Det er i ferd med å bli en struktur.  Det snakkes stadig om å styrke hjemmetjenesten. Samtidig reduseres den i praksis til korte stopp, telefonkontakt og digitale løsninger. Helst effektivt. Helst målbart. Helst billig. Jeg forstår behovet for prioriteringer. Ressurser er ikke ubegrenset, og helsepersonell vokser ikke på trær. Men vi må være ærlige om konsekvensene når frihet i eldreomsorgen i økende grad defineres som fravær av hjelp. For hva slags frihet er det egentlig vi snakker om? Er det friheten til å bo hjemme i trygghet og verdighet? Eller er det friheten til å klare seg alene helt til det ikke går lenger?

Det er lett å si at vi gir folk mer frihet. Det er vanskeligere å spørre om vi samtidig etterlater dem mer alene. Kanskje handler hverdagsmestring ikke bare om hva man klarer selv, men også om hvor mye man må klare uten andre. For oss som er medisinstudenter bør vi stille oss følgende: hva gjør vi med dette? Kanskje handler det ikke om store oppgjør, men om å være oppmerksomme i det små. Å legge merke til når mestring egentlig er strev, og å tørre å stille enkle spørsmål om hvordan det faktisk oppleves for pasienten. Å holde fast i det kliniske blikket vi lærer, også når systemet rundt oss trekker i en annen retning.