Spesialisten: Audun Myskja

Tekst: Marthe Svendgård
Bilde: Privat

---

Fra: Trondheim
Utdannet ved: Bergen (UiB) og Trondheim (NTNU)
Hvilken spesialitet endte du opp med?: Spesialist i allmennmedisin. Også doktorgrad i bruk av musikk i eldreomsorgen
Nåværende yrke: Leder og grunnlegger av Senter for livshjelp. Fagveileder ved Nasjonalt Kompetansesenter for kultur, helse og omsorg. Forfatter av 27(!) bøker, meditasjonslærer og mye mer

For Audun Myskja handler god medisin ikke kun om kirurgi og medikamenter. Det er også natur, ernæring, relasjoner, psykisk velvære og mer. Inspirert av eldgammel kunnskap fra østlig medisin, arbeider han med å utvide vår forståelse av hva som gir god helse hos mennesker.

Legeyrket som et kall
Historien om hvordan Audun Myskja endte opp som lege er ganske unik. I tenårene slet han med alvorlig sykdom. Det var tilsynelatende ingenting som kunne hjelpe ham, og lidelsen resulterte i en nær-døden-opplevelse. Da fikk han et kall: det var lege han måtte bli. Han ble omsider frisk, blant annet ved hjelp av ukonvensjonelle metoder, og siden har han viet sitt liv til å flytte grensene for hva medisinen er og kan være:

- Hadde jeg vært frisk i ungdommen, så ville jeg nok blitt en tradisjonell akademiker, en professor i ett eller annet. I stedet har jeg fått lov til å gå inn og forstå noe av de dypeste kildene til det å være menneske. Det kjenner jeg en veldig takknemlighet for.

Sykdom i kontekst av livet
Myskja var innom både kirurgisk poliklinikk og indremedisin i løpet av karrieren, noe han egentlig trivdes godt med. Likevel vokste det frem et behov for å forstå sykdommer i konteksten av det levde livet. Dette resulterte i en spesialisering i allmennmedisin:

- Det fine med dette faget er at du virkelig har forstått folk. Du har forstått familier, et økosystem, og hvem mennesker er i et lokalsamfunn. Slik forstår du også konteksten av sykdom og helse bedre.

Tilliten fra pasientene er også unik, forteller Myskja:

- Folk gir meg tillit med sine liv i smått og stort. Jeg har fått en ærlig og sann versjon, som gjør at jeg forstår mennesket på en måte jeg aldri ville hatt forutsetninger for ellers.

Å komme tett på mennesker og deres lidelse er en styrke og en utfordring ved allmennmedisinen:

- Det å være lege vil alltid angå mennesker, og det er viktig at den dimensjonen av medisinen er med, og at det ikke bare blir gjort til noe teknisk. For da får du mange slitne og utbrente leger.

Det er også viktig å jobbe med egne grenser, forteller Myskja. Han påpeker at man blir lært opp i alt man burde gjøre, men at det ofte ikke settes noen grenser for hvor mye man skal gjøre:

-Er det noe jeg skulle gjort annerledes, basert på kunnskapen jeg har i dag, så er det at jeg skulle ivaretatt egne grenser bedre. Men ingen hadde fortalt meg om det. Det tror jeg er veldig viktig framover, at leger får en klar bevissthet og gode verktøy rundt dette med riktig grensesetting. Hvordan skal du jobbe med egne følelser og forholdet til de nærmeste når du har en slik jobb?

Også dette har Myskja engasjert seg i. Sammen med kollega Hanne Berg har han holdt stressmestringskurs for leger, for å gi yngre kolleger det tilbudet han selv manglet.

Allmennmedisin – for deg som liker alt!
Den som synes at alle deler av medisin virker interessante bør vurdere allmennmedisin, proklamerer Myskja:

- Da jeg studerte medisin synes jeg at alt vi lærte var spennende! Indremedisin, kirurgi, gynekologi, fødsel, psykiatri, alt som hadde med menneskelig helse og sykdom å gjøre.

De som kun interesserer seg for noen få ting vil kanskje ikke passe som allmennlege, fortsetter han. Men det er også dette som er så fantastisk med legeyrket:

- Det kan romme mange forskjellige personlighetstyper og alle kan finne sitt. Som lege kan du hele tiden utvikle deg, også faglig, og velge yrkesretning i tråd med utviklingen av dine interesser.

Å utvide det medisinske paradigme
Nettopp det å forme yrket i tråd med egne interesser er noe Myskja har tatt til seg. Han har utforsket komplementær behandling og østlig medisin. Slik har han bidratt til å utvide medisinens tradisjonelle paradigmer. I dag driver han kurs- og utdanningssenteret "Senter for livshjelp" sammen med sin kone, naturterapeut Reidun Myskja. Her kan helsepersonell og lekfolk videreutdanne seg innen komplementære behandlinger, slik som meditasjon, musikkbasert behandling og mestringsmedisin.

Myskja opplever at særlig allmennpraktikere har vært åpne for hans utforskning av behandlingsmetoder. Selv om han elsker dagens vitenskapelige medisin, opplever han også at den kan komme til kort. Om du skal sy et kutt, spjelke et bein eller operere en blindtarm, fungerer standardmalen "én diagnose, én skreddersydd behandling" optimalt. Men i allmennpraksis kommer også mennesker med mer mystiske og diffuse tilstander, slik som utmattelse, konsentrasjonsvansker, smerter eller andre tilsynelatende uforklarlige plager:

- Og hva gjør vi med det? Vi prøver å bruke det samme paradigme som vi bruker for å behandle et hjerteinfarkt. Det jeg sier er at vi kanskje må utvide paradigmet. Hva er det som faktisk hjelper folk å mestre den aktuelle tilstanden? Vi må legge større vekt på å mestre hverdagen og livet, og gi mennesker gode verktøy for å bygge helse og styrke funksjon. Vi er altfor passive i forebygging og i tidlige stadier av funksjonssvikt, eksempelvis gange som gradvis mister rytme, spenst, symmetri og diagonal.

Aldri ønsket å være "alternativ"
Mange moderne lidelser er samlinger av symptomer og funn som vi har satt merkelapper på, men som vi i realiteten ikke helt forstår, konstaterer Myskja. Han bruker sin erfaring fra demensomsorgen som eksempel:

Man kan lage et fysisk paradigme, finne noen biokjemiske markører og beskrive noen endringer i hjernen. Kan man da si "nå forstår vi demens?" Nei, vi forstår ikke hva som skjer inni personen med demens, og den opplevde virkeligheten.

Myskja forteller hvordan han alltid ønsker å forstå sykdommen innenfra og kroppslig, for å prøve og forstå hva det faktisk vil si å ha en sykdom. Han har aldri ønsket å være alternativ, og har brukt mye av livet på å forsøke å være en dyktig lege:

- Jeg er ikke opposisjonell! Men jeg klarer ikke å godta den tradisjonelle firkanten. Det at jeg selv gikk med sykdom der ingen kunne hjelpe, og så har fått lov til å bli frisk, det har nok preget hele livet mitt.

Han påpeker at legevitenskapen før den "moderne medisinen" ikke bare har vært tull. Et eksempel er østlig medisin. Den er bygd opp gjennom århundrer av systematisk empiri. Han maner derfor til åpenhet og nysgjerrighet i møte med det vi ikke helt forstår:

- Begreper som "alternativ medisin" åpner ofte ikke for forståelse, men blir snarere et stempel folk setter for å slippe å utfordre sine egne fordommer. Men vitenskap må være en åpen skepsis! Jeg vil gjerne at forskere skal være skeptiske til meg også, men jeg mener at jeg er forpliktet til å utforske. Jeg kan ikke si at noe bare er tull før jeg har funnet ut at det faktisk er tull.

Vitenskapelig metode er grunnvollen i medisin. Men den kan ikke være outsourcet til bruk av statistikk, MR og laboratoriesvar som eneste grunnlag for kliniske beslutninger. De målbare verdiene må være ledsaget av en evne til å møte hver nye situasjon med åpne sanser og lytteevne.

Man bør altså benytte seg av erfaringsbasert kunnskap, også i dag. Dette må supplere den statistiske evidensen, for den kan ikke fange opp alt, poengterer Myskja. Han avslutter med å påpeke at det som kjennetegner de store legene han har møtt i sin karriere, er at de aldri er helt skråsikre:

- De er hele tiden åpne for å lære noe nytt!