LIS3: Paul Andreas Wagner

Tekst: Sanya Iqbal
Bilde: Privat

Paul Andreas Wagner jobber som LIS3 på Kongsberg sykehus. I samtale med Æsculap forteller han om veien hittil, samt fremtiden videre som lege.

Kan du fortelle om jobben din?
Jeg jobber som LIS3 i kardiologi på Kongsberg sykehus. Jeg har vært LIS3 i ett år så langt, og jeg var LIS2 i litt over to år før det. I tillegg hadde jeg også LIS1-tjeneste her på Kongsberg, så jeg har jobbet her hele min karriere. Som LIS3 består jobben min av å inngå i en tidelt vakt. Med andre ord er vi ti leger i spesialisering delt på en vaktordning med dag- og nattvakt. Når vi ikke har vakt går vi enten visitt eller jobber på poliklinikk.

Hvordan har veien fra LIS1 til LIS3 vært for deg?
Jeg jobber på et lite sykehus, og som LIS1 blir man kjent med hele kollegiet – det inkluderer også LIS2, LIS3 og overleger. Etter fullført LIS1-tjeneste hadde jeg lyst til å begynne med indremedisin: spesialiteten jeg føler mest tilhørighet til faglig. Siden jeg kjente miljøet på Kongsberg, hadde jeg lyst til å fortsette der. Jeg startet først med et LIS2-vikariat som ble forlenget. Etter dette søkte jeg på ledige LIS3-stillinger på Kongsberg, og fikk da en stilling innenfor kardiologi slik som jeg ønsket.

Hvordan fant du ut at det spesifikt var kardiologi du ville spesialisere deg i?
Det har jeg egentlig ikke et kjempegodt svar på. Jeg syntes alt innenfor indremedisin er spennende, men da jeg tenkte over hvilke problemstillinger jeg syntes var mest interessante i jobbhverdagen, så var det de kardiologiske problemstillingene. For meg er det mest spennende å jobbe med dårlige pasienter, og de faller ofte innenfor kardiologifaget. Jeg begynte å utføre ekkokardiografier, og når man begynner å bli god på ting så vil man gjerne fortsette med det.

Hadde du god veiledning på veien?
Ja, jeg har vært veldig fornøyd med veiledningen jeg har hatt. Som LIS1 på Kongsberg sykehus har du en LIS2 eller LIS3 som veileder. Det fungerte veldig bra. Nå er det jeg som er veileder for LIS1, og det har jeg vært i to omganger. Som LIS2 og LIS3 har du derimot en overlege som veileder.

Hva synes du har vært det morsomste med å jobbe som lege hittil?
Det må nok være følelsen av at man mestrer flere problemstillinger, og dermed klarer å stå selvstendig på vakt. Når man jobber på vakt får man problemer kastet på seg, noe som kan være veldig utfordrende. Man klarer ikke skille det som er viktig fra det som ikke er like viktig, og da blir man lett overveldet. Men når man derimot blir mer erfaren, og kommer borti flere problemstillinger, håndterer man denne "filtreringen" bedre. Da jeg begynte å mestre dette ga det meg mye glede og mestringsfølelse, fordi jeg kjente på at det gikk fremover og at jeg begynte å bli god i det jeg holdt på med!

Hvor lang tid tok det før du ble komfortabel med slike avgjørelser, særlig siden du jobber på et mindre sykehus?
Det tok ikke så lang tid egentlig. I starten så var jeg - om ikke redd - veldig spent på vaktrollen som LIS2. Overgangen fra LIS1 til LIS2 var veldig stor med tanke på ansvar. Hvis jeg sammenligner meg selv med andre kollegaer som ble uteksaminert samtidig som meg, og som nå jobber på store sykehus, er det kjempestor forskjell i oppgavene vi har som LIS3. For å bli ordentlig komfortabel som LIS2 tok det meg nok 1-2 måneder, men det er veldig variabelt for hver person.

Hvordan ser veien videre som lege ut for deg?
Da jeg begynte å jobbe som LIS3 ble det utarbeidet en fremdriftsplan som skisserer hvordan utdanningsløpet tentativt skal legges opp. Den mest sentrale delen av denne planen handler om hvor den siste delen av spesialiseringen min skal foregå. I mitt tilfelle skal jeg til Rikshospitalet. Så planen videre er å fortsette her på Kongsberg sykehus i et par år fremover for å gjennomføre læringsmålene for LIS3, som kan gjøres her, og så dra til Rikshospitalet for å utføre læringsmålene som kun kan gjøres der. Ettersom jeg spesialiserer meg innenfor kardiologi i Helse Sør-Øst, må jeg til Rikshospitalet for å fullføre spesialiseringen min. I andre helseforetak kan det hende at man må til andre sentralsykehus for dette. Det er mange prosedyrer innenfor kardiologi som ikke kan gjennomføres hos oss, men som man må ha prøvd som spesialist. For eksempel har vi ikke angiografi- og PCI-behandling på Kongsberg sykehus, noe de derimot har på Rikshospitalet.

Hva er noen lærdommer fra veien hittil som du kommer til å ta med deg videre?
Jeg har erfart at det er mange tilfeldigheter knyttet til hvordan livet arter seg. Jeg var i likhet med mange andre medisinstudenter meget bekymret for LIS1-søking. Jeg må nesten si at det var helt tilfeldig at det ble Kongsberg sykehus til slutt. Det var et av stedene jeg fikk intervju da jeg søkte, og intervjuet viste seg å være vellykket. Med det fikk jeg plutselig et liv i Kongsberg.

Hvordan var studietiden for deg?
Jeg studerte i Oslo og tilhørte kull V17. Jeg trivdes veldig godt. Det var jo krevende til tider, men ikke hele tiden. Jeg husker at det kanskje var tre eksamensperioder som var spesielt krevende, men så gikk det greit med resten. Det var mye fint å finne på ved siden av studiet fordi jeg hadde veldig gode medstudenter. Jeg var innom flere av foreningene de første ukene av medisinstudiet. Men de jeg var mest involvert i var MPO (Medicinsk Paradeorchæster) som trompetist, og i Ascalpella som førstebass.

Har du noen tips til medisinstudenter som er nervøse for legelivet?
Dersom noen er nervøse for søking av LIS1-plass, vil mitt tips være å søke på steder som ligger litt utenfor storbyene. Jeg skjønner at mange ønsker å jobbe i storbyene, men det er ikke slik at alle kan – eller bør- jobbe der. Derfor vil det være mange som ikke får LIS1-plass i disse byene. Medisinstudiet er til for å utdanne leger for hele landet. Det er lett for meg å si dette ettersom jeg kunne flytte på meg utenfor Oslo uten problemer, men likevel ville nok dette vært rådet mitt. Med tanke på legelivet ellers går det bra med mer eller mindre alle, så det er ikke noe å bekymre seg for. Jeg vil også gi råd til de som fortsatt studerer medisin om å fokusere godt på studiet. Det er viktig! Det har i hvert fall hjulpet meg som lege, fordi jeg føler meg mer faglig trygg enn om jeg ikke hadde fulgt med i undervisningen. Det er alltid en omsetning fra teori til praksis, og det er utfordrende selv om man kan teorien godt. Men det blir en del vanskeligere dersom man ikke kan stoffet i det hele tatt. Følg godt med og møt opp på gruppeundervisningene, også de som ikke virker kjempeinteressante.

Har du noen råd til stressmestring og pulssenking?
Nå er jo jeg en av de som satt på lesesalen store deler av eksamensperioden, med høye skuldre og mye stress inni meg, så jeg vet ikke om jeg er så veldig god til å gi råd akkurat der. Men det er viktig å ha noe utenom studiet som man kan drive med i eksamensperiodene. For meg handlet det om å trene, fordi det har man tid til uansett hvor mye man må lese. For andre kan det hjelpe å tilbringe tid med venner og familie, men det viktigste er å opprettholde noen av tingene man er glad i, samtidig som man leser til eksamen. Det hjalp også å vite at jeg leste godt i eksamensperiodene og hadde vært gjennom pensum.

Temaet for denne utgaven er «hvilepuls». Det er flere ansatte i helsevesenet som rapporterer om hektiske hverdager med mye stress. Hva har dine opplevelser med dette vært så langt?
Jeg mener at det er forskjell på om man opplever akutt eller kronisk stress. Mye av det skadelige stresset havner innenfor kronisk stress. Man vil stå i akutt stress, spesielt i møte med dårlige pasienter. Men det må være rom for debriefing med andre kollegaer, og mulighet til å bearbeide det man opplever. Det mener jeg må være lagt til rette for på systemnivå, og det er noe det må jobbes mer med. Hos oss debriefer vi ofte med hverandre dersom det har vært spesielt krevende hendelser eller mottak av dårlige pasienter. Det tror jeg er med på å redusere stressnivået som folk kjenner på i etterkant av akutte situasjoner.