Alle skal bli TikTok-leger
- en epidemi av “a day in my life”
Tekst: Frida Søstrand Christensen
Illustrasjon: Lea Dormagen
Jeg tror vi har et nytt folkehelseproblem. Ikke er det antibiotikaresistens. Heller ikke fedme. Men TikTokleger. Eller rettere sagt: medisinstudenter med et akutt behov for å dokumentere at de studerer medisin.
Jeg aner ikke når det skjedde, men et sted mellom COVID-19 og ChatGPT ble det helt tydelig at det ikke lenger holdt å bare studere medisin.
Nå må det også dokumenteres. Helst i 8K. Dette forklarer kanskje hvorfor det nå finnes flere "A day in my life"-videoer enn preparatnavn som slutter på -olol.
Og alle videoene er identiske.
Vekkerklokken ringer klokken 05.15. Ingen vet hvorfor. Det er jo ikke sånn at forelesningen starter da. Jeg begynner å tro at det bare ser mer produktivt ut å våkne når det fortsatt er bekmørkt ute.
Så kommer kaffen. Ikke en vanlig filterkaffe, men en premium café som kunne fått sin egen Michelinstjerne. På dette tidspunktet kjenner jeg bedre til deres kafferutiner enn min egen studiegruppe.
Deretter åpnes en iPad, som koster mer enn min første bil, en MacBook og en pensumbok. Ingen av dem brukes før de er filmet fra minst tre vinkler.
Så over til favorittdelen min:
Nemlig all gåingen.
Ingen studerer lenger.
Alle går.
Inn på biblioteket.
Ut av biblioteket.
Gjennom sykehuskorridorer.
Opp trapper.
Ned trapper.
Jeg er overbevist om at halvparten av studiepoengene kommer fra skrittelleren. Hvis man klipper sammen alle disse videoene, tror jeg medisinstudenter har gått langt nok til å nå spesialiseringen til fots.
Og notatene.
Jeg nekter å tro på dem.
Ingen som faktisk har hatt en uke med farmakologi skriver så detaljert og pent med løkkeskrift, og alternerende farger på pennene. Mine egne notater ser ut som de ble skrevet mens ambulansen traff en fartsdump.
Men det mest imponerende er hvor mye alle rekker.
På ett minutt har de lest 200 sider, vært på treningssenteret to ganger, reddet en HLR-dukke, mealpreppa, vært på forelesning, drukket tre iskaffer og mirakuløst nok klart å finne seg selv i prosessen.
Jeg bruker omtrent den samme tiden på å finne riktig PowerPoint.
Og så har vi underarten: medisinstudenter i utlandet. Jeg kan si det. Jeg er en av dem.
På TikTok består studiehverdagen av cappuccinoer, brosteinsgater og bygninger som ser ut som de er hentet rett ut av et photoshoppa postkort fra Krakow. Videoene avsluttes selvfølgelig med en utsikt og teksten: "Living my dream."
Min drøm er egentlig bare å bestå neste midterm.
Det TikTok aldri viser er fakultetet som endrer mening raskere enn jeg rekker å bli forvirret. Eller utstyret som ser ut til å være donert av Sovjetunionen. Eller forelesningssalen som minner mer om en bunker enn et universitet.
Ingen filmer når hele klassen blir kjeftet på fordi en person pustet litt for entusiastisk. Jeg er fortsatt usikker på om det var pusten eller personligheten som var problemet. Eller når du får beskjed om at du har plassert stetoskopet 2 cm feil på pasienten.
Pasienten overlevde. Selvtilliten gjorde det ikke. Jeg venter fortsatt på videoen som heter: "POV: Du overlevde dagens undervisning uten å bli offentlig ydmyket."
I stedet får vi enda en video av noen som drikker kaffe foran en bygning fra 1600-tallet med teksten: "Can’t believe I get to call this my campus."
Jeg kan.
Det er nemlig den eneste delen av campus som ser bra ut på video.
Resten av dagen er av en eller annen grunn alltid klippet bort.
Jeg venter fortsatt på den første TikToken som heter:
"Dette er meg når jeg akkurat har fått tilbake midtermen og later som om jeg tar det overraskende bra."
Eller:
"Study with me while I bytter sang hvert 27. sekund."
Eller favoritten:
"Study with me"
Nei takk.
Jeg studerer allerede med meg selv.
Og det er slitsomt nok.
Uansett.
Nå må jeg gå.
Jeg har vært på forelesning uten å lage en "Get ready with me". Jeg er faktisk litt usikker på om oppmøtet teller.
