Per Holk forklarer: Forskningens frihet
Figur 1: I tidligere tider trodde man at dyr ikke hadde sjel, og at de derfor kunne brukes i anatomiske eksperimenter, uten tanke for deres lidelser. Inngrep på levende dyr, uten bedøvelse – såkalt viviseksjon – har faktisk vært i bruk til langt inn i etterkrigstiden mange steder. Hos oss er dette underlagt strenge bestemmelser i dyrevelferdsloven, som gjelder både tamme og ville dyr. Her viser et tresnitt fra 1600-tallet hvordan en gris skulle forberedes til et inngrep.
Tekst: Per Holck, dr.med og professor emeritus ved UIO
Med dette uttrykket tror mange at den som driver med vitenskap kan tillate seg hva som helst, under dekke av at det er «forskning». Så enkelt er det ikke.
I gamle dager kunne man nok foreta medisinske inngrep og utføre eksperimenter uten tanke for etikk. Medisinske forsøk på levende mennesker ble nærmest betraktet som en selvfølge, noe forskeren kunne tillate seg, og var noe han selv kunne bestemme over. Det er ikke mer enn 150 år siden den berømte legen Gerhard Armauer Hansen (1841-73) – leprabasillens oppdager – tillot seg å overføre bakterier fra en lepra-pasient til en annen, tilsynelatende frisk person, uten vedkommendes samtykke, som et ledd i hans lepraforskning. Han ville vise at spedalskhet var en smittsom sykdom og ikke arvelig, slik man trodde før. Oppsiktsvekkende nok gikk pasienten til sak mot dr. Hansen. Som den første i Norge ble han dømt for uetisk oppførsel, og mistet jobben ved Bergens pleiestiftelse for spedalske i 1880.
Slik er det heldigvis ikke lenger. Fri forskning kan nok sies å være en rettighet man har i et demokratisk samfunn, basert på nysgjerrighet og ønsket om å skaffe seg ny kunnskap. Men etiske regler har kommet til, og hindrer dagens leger i å gjøre akkurat som de vil, selv i forskningens navn.
Figur 2: Dette kjente bildet av Rembrandt, malt i 1632, viser disseksjon av en nylig henrettet forbryter. Det er doktor Nicolaas Tulp (1593-1674) som fører kniven. Vi kjenner faktisk avdødes navn: Adriaan Adriaanszoon, som dagen i forveien var blitt hengt som straff for et væpnet ran han hadde begått. Noe slikt ville være utenkelig i vår tid, hvor disseksjonene gjennomføres på grunnlag av testamentariske forhåndsavtaler. Kjøp av legemer til disseksjonsundervisningen forekommer ikke, selv om mange fortsatt tror det.
Undrer vi oss egentlig over at etikken forandrer seg, og at den frie forskningen som var OK i går kanskje ikke er akseptabel i dag? Tenker vi eksempelvis over at vår anatomiske viten opprinnelig kan ha hatt sin opprinnelse i uetiske handlinger? Eller, sett i et mer moderne perspektiv, at eksempelvis bilbeltene, som i dag er en påbudt selvfølge, opprinnelig ble testet på lik?
Hva er da “fri” forskning? En enkel definisjon har vi ikke, men simpelt sagt er det basert på at forskeren selv skal få velge problemstillingen og – iallfall til en viss grad – metodene i forskningsprosjektet. Dertil må den frie forskningen være uavhengig, og av høy kvalitet. Ikke som et resultat av plagiat, og heller ikke knyttet til noen bestemt institusjon, økonomiske markedsinteresser eller politiske holdninger som kan tenkes å påvirke konklusjonen av forskningsresultatet.
Derved må det være åpenhet rundt den frie forskningen. Resultatene og metodene må være tilgjengelige, slik at de både kan utbre ny viten, samt vurderes og eventuelt kritiseres av kolleger. Forskningen bør heller ikke være kortsiktig. Det vil si at et forskningsprosjekt ikke nødvendigvis vil gi umiddelbare resultater, som kan i første omgang gjerne fremstå som «unyttig».
I flere demokratiske land er frihet i kunst og vitenskap lovfestet. Men etikken er stålfast, for i Norge har vi nasjonale forskningsetiske komitéer som ivaretar dette. Noen vil kanskje innvende at kravene til etikk har blitt for omfattende og for strenge. Den såkalte Academic Freedom Index (AFI) overvåker forskningsfriheten i hele verden. Norge har generelt relativt fri forskning, og holder en høy indeks (høyeste = 1,0). Men den er synkende: 0,865 i 2023 mot 0,847 i 2024! Samtidig har vi «dumpet» ned fra en 23.-plass til en 38.-plass i global sammenheng, og vi er forbigått av de øvrige nordiske landene mht. akademisk frihet. Årsaken kan være de økende akademiske kravene til etikk og press fra økonomiske samarbeidspartnere, som utvilsomt bidrar til å hindre eller utfordre enkelte potensielle forskningsprosjekter.
Samtidig viser AFI tydelig at østlige og sydlige regioner har en langt lavere indeks enn de vestlige. Forskningen der er altså mindre fri der enn i Vesten, neppe av etiske, men heller av politiske og ideologiske årsaker. Her er det mange hensyn å ta: dessverre også politiske.
