Per Holck Forklarer: En glemt anatom

Tekst: Per Holck, dr.med. og professor emeritus ved UiO

Vi må flere hundre år tilbake i tid for å kunne forstå hvordan en teolog med medisinsk bakgrunn kunne forklare lungekretsløpet ved hjelp av Bibelen

Miguel Servet (1511-1553), samtidig radering

1500-tallet var på mange måter en urolig tid. Det var en epoke der nye tanker dukket opp i et forsøk på å fortrenge de gamle. Det gjaldt ikke bare innen teologien, men i høy grad også medisinen, som i store trekk fremdeles forsvarte de samme synspunktene som oldtidens leger en gang hadde fremlagt. Her var det sannelig ingen toleranse eller "hvilepuls", og det å ha egne meninger kunne være risikabelt. Medisinen og troen var flettet sammen i et nøye fastlagt mønster, og å kritisere det ene trakk ofte det andre med seg. Hadde man livet kjært, bøyde man nakken og aksepterte Kirkens tolkninger og bestemmelser.

Men noen kunne ikke holde munn. En slik mann var Miguel Servet, eller Michael Servetus, som han ble kalt på latin. Han ble født i Spania i 1511, og var en urolig sjel: stadig på vandring fra sted til sted for å tilegne seg kunnskap. Allerede som barn kunne han lese og skrive, og enda før han var tenåring begynte han sine teologiske studier. I 1528, bare 16-17 år gammel, ble han innskrevet ved universitetet i Toulouse for å studere jus. Her kom han i kontakt med folk som var knyttet til reformasjonsbevegelsen. Året etter var han tilskuer ved keiser Karl Vs kroning i Bologna, og ble forskrekket over prakten og rikdommen som der ble demonstrert. Det gikk opp for ham at kirken han tilhørte var ute av kontroll, idet han så keiseren under kroningsseremonien bøye seg og kysse skoen til paven.

Etter reiser til Basel, Strasbourg, Lyon og Genève, hvor han hadde fått ytterligere kontakt med en rekke reformatorer, skrev Servet i 1531 boken De Trinitatis erroribus ("Om treenighetens villfarelser"), hvor han angrep den ortodokse læren og hevdet at det ikke eksisterte noe slikt som en treenighet med Gud, Jesus og Den hellige ånd, men kun ett guddomsvesen. Dét var revolusjonære tanker på den tid! Barnedåpen forkastet han også, da han mente at den ikke betydde noe hvis den døpte ikke oppfattet handlingen og forbandt den med sin tro. At de kirkelige myndighetene, både de katolske og de protestantiske, ikke aksepterte slike private, revolusjonære holdninger, var vel bare naturlig, og de kom derfor til å holde øye med ham etter dette.

I 1537 begynte Servet å studere medisin ved universitetet i Paris, hvor han blant annet hadde den kjente anatomen Jacques Dubois Sylvius (eponymet til den sylviske spalte i hjernen) som lærer. Han skal ha omtalt Servet som særlig oppvakt og lærenem. Samtidig studerte han astrologi og geografi, men måtte forlate universitetet etter bare et år grunnet sine "kjetterske" meninger. For sikkerhets skyld skiftet han navn til Michel de Villeneuve, og ble etter dette livlege hos erkebiskopen av Vienne i Frankrike. I denne tiden utga han små, medisinske skrifter hvor han blant annet ga råd om å bruke grønnsaker i kostholdet, og anbefalte honning dersom man følte seg slapp og utilpass.

Men Servet fortsatte også å bearbeide sine idéer om trefoldigheten, og i 1546 utga han boken Christianismi restitutio ("Kristendommens gjenoppretting"). For teologene, både de katolske og de protestantiske, var denne boken nærmest en skandale, men for medisinhistorikere er den særlig interessant, ettersom den angir hans teorier og tanker om lungekretsløpet. Det er første gang at dette beskrives i den vestlige verden (araberen Ibn al-Nafis som levde på 1200-tallet var i virkeligheten den aller første), og det er åpenbart at Servet selv må ha utført disseksjoner, noe Kirken enda var sterkt imot. I boken kan vi lese:

Livskraften fremkommer ved at luften man innånder blandes i lungene med det tynne blodet som går fra hjertets høyre hovedkammer og til det venstre. Men denne overgangen skjer ikke gjennom hjertets skillevegg, slik man vanligvis tror. For det tynne blodet føres i stedet gjennom en merkelig anordning fra det høyre kammer i en lang ledning gjennom lungene. Der forvandles det, blir lysere i fargen, og fra den arterielignende venen går det over i den venelignende arterien.

Servet mente at forbindelsen med himmelske krefter kunne skje ved pneuma, dvs. vår ånde eller respirasjon, og at dette var synonymt med sjelen. I henhold til Bibelen skulle sjelen fylles av det guddommelige gjennom respirasjonen. Kunne det være mulig å forstå sjelen ved å studere blodet, dersom det var slik at pneuma gikk over i blodet? For Servet var sirkulasjonen av sjelen naturligvis av større interesse enn blodsirkulasjonen i kroppen. Men han kunne derved også motbevise oldtidslegen Galenos’ dogme om at blodet skulle passere fra høyre til venstre ventrikkel via porer i ventrikkelseptum, slik man lenge trodde.

Servet sendte et eksemplar av boken til reformatoren Jean Calvin i Genève i 1546, og ba i flere brev om å få til et møte med ham. Det skjedde aldri, og et av brevene kom i hendene på inkvisisjonen, slik at både Servet og boktrykkeren ble fengslet. Servet klarte å rømme, men ble gjenkjent og fengslet på nytt. Calvin sørget for å få ham utlevert til de verdslige myndighetene, og Servet ble, som straff for sine «kjetterske» holdninger, brent på bål 27. oktober 1553.