Forskningsnytt: Hvilepuls, kreft og behandling av spedbarn
Kan hvilepulsen fortelle noe om risikoen for forekomsten av kreft?
Tekst: Amir Elsais, Illustrasjon: Elsai Mousavi
De fleste kjenner hvilepulsen som et mål på fysisk form. Når kondisjonen bedres trenger hjertet vanligvis færre slag for å pumpe blodet rundt i kroppen. Men tallet på pulsklokken kan si mer enn som så. Kan hvilepulsen også si noe om risikoen for alvorlig sykdom, og kanskje til og med risikoen for å dø av kreft?
Fysisk aktivitet er forbundet med lavere risiko for en rekke kreftformer samt redusert kreftdødelighet. Likevel kan helsegevinstene ved trening oppleves som abstrakte og fjerne. Det er vanskelig å merke at risikoen for sykdom flere tiår frem i tid gradvis blir mindre. En reduksjon i hvilepulsen kan derimot gi en mer umiddelbar og konkret indikasjon på at kroppen tilpasser seg regelmessig trening. Når kondisjonen bedres, jobber hjertet mer effektivt og krever med det færre slag i minuttet for å opprettholde kroppens behov i hvile.
En ny omfattende kohortstudie undersøker nettopp forholdet mellom hvilepuls, fysisk aktivitet og kreftdødelighet. Resultatene tyder på at høy hvilepuls kan være en selvstendig prognostisk markør, mens regelmessig fysisk aktivitet er forbundet med lavere risiko, særlig når aktiviteten samtidig fører til at hvilepulsen synker.
Studien for den aktuelle problemstillingen ble publisert i Mayo Clinic Proceedings og omfatter 615 730 kreftfrie voksne fra Taiwan (1). Deltakerne var >20 år da de gjennomgikk standardiserte helseundersøkelser mellom 1994 og 2017. De ble fulgt frem til slutten av 2020, med en median oppfølgingstid på 17 år, maksimalt 26 år. I løpet av perioden ble det registrert 38 571 kreftdiagnoser, og blant dem 20 647 kreftrelaterte dødsfall.
Hvilepulsen ble målt objektivt ved hjelp av EKG etter fem til ti minutters hvile. Deltakernes fysiske aktivitetsnivå ble dermed kartlagt gjennom spørreskjemaer: de oppga hvor ofte, hvor lenge og hvor intensivt de trente eller var fysisk aktive på fritiden. Aktivitetsnivået ble deretter beregnet som MET-timer (metabolske ekvivalenter) per uke. MET er et mål på energiforbruk, der én MET tilsvarer kroppens energiforbruk i fullstendig hvile. Jo høyere MET-verdi en aktivitet har, desto mer energi krever den. Ved å kombinere aktivitetens intensitet og varighet kunne forskerne skille deltakerne som var inaktive, lite aktive eller aktive.
Resultatene viste en tydelig sammenheng mellom hvilepuls og kreftdødelighet. For hver økning på ti hjerteslag per minutt, økte risikoen for å dø av kreft med omtrent ti prosent, også etter at forskerne hadde justert for en rekke kjente risikofaktorer som alder, kjønn, røyking, alkoholforbruk, kroppsmasseindeks, diabetes og hypertensjon. Personer med en hvilepuls mellom 90-99 slag per minutt hadde om lag 30 prosent høyere risiko for å dø av kreft enn personer med en hvilepuls mellom 60-69 slag per minutt. Forskerne beregnet dessuten at hver økning på ti slag per minutt var assosiert med tre til fire år kortere forventet levetid. Selv om slike beregninger må tolkes med forsiktighet, understreker de den prognostiske betydningen av hvilepuls som markør for generell helse.
Studien viste også at økt fysisk aktivitet var forbundet med lavere kreftdødelighet. Det mest interessante funnet var imidlertid at den største risikoreduksjonen ble observert hos personer som ikke bare var fysisk Skreddersydd genbehandling til et spedbarn aktive, men også oppnådde en reduksjon i hvilepulsen over tid. Dette tyder på at hvilepulsen kan fungere som en enkel indikator på om treningen faktisk har gitt gunstige fysiologiske tilpasninger. Forskerne fant dessuten en dose–respons-sammenheng, der økende aktivitetsnivå var assosiert med gradvis lavere kreftdødelighet på tvers av flere kreftformer.
Regelmessig fysisk aktivitet kan bidra til bedre balanse mellom det sympatiske og parasympatiske nervesystemet, lavere hvilepuls og redusert inflammasjon (2). Dette kan være en mulig forklaring på resultatene, ettersom personer som er mer fysisk aktive og har bedre kondisjon, ofte vil ha lavere hvilepuls. En høyere hvilepuls kan dermed tenkes å gjenspeile lavere fysisk aktivitetsnivå eller dårligere kondisjon, noe som igjen kan være knyttet til mindre gunstige metabolske og immunologiske forhold Dermed kan en lavere hvilepuls være et uttrykk for at kroppen har utviklet en bedre fysiologisk motstandskraft.
Til tross for studiens store populasjon, formes den av både styrker og svakheter. Studiens viktigste styrker er det høye deltakerantallet, den lange oppfølgingstiden, objektiv pulsmåling og koblingen til nasjonale kreft- og dødsregistre. På den andre siden var fysisk aktivitet selvrapportert, der uobserverte forskjeller mellom deltakerne kan ha påvirket resultatene.
Kohorten besto dessuten av personer som betalte for helseundersøkelser, og var derfor ikke nødvendigvis representativ for hele befolkningen. Studien dokumenterer altså ikke at høy hvilepuls i seg selv forårsaker kreftdød, eller at det å senke pulsen automatisk gir beskyttelse. Snarere kan hvilepulsen være en lett tilgjengelig markør for kondisjon og samlet fysiologisk helse.
Resultatene peker likevel på et tydelig og praktisk budskap: regelmessig fysisk aktivitet henger sammen med lavere risiko for kreftdød. Samtidig kan en gradvis lavere hvilepuls være et enkelt tegn på at kroppen tilpasser seg treningen på en positiv måte.
Skreddersydd genbehandling til et spedbarn
Tekst: Amir Elsais, Illustrasjon: Elsai Mousavi
I 2025 fikk et spedbarn med en sjelden og alvorlig genetisk sykdom behandling som var utviklet spesielt for ham. Barnet hadde en mutasjon i CPS1-genet, noe som gjorde at kroppen ikke klarte å håndtere ammoniakk på normal måte. På omtrent seks måneder med arbeid, utviklet forskerne en genbehandling som var tilpasset akkurat denne mutasjonen. Behandlingen brukte base editing, en videreutvikling av CRISPRteknologi, som gjorde det mulig å endre enkeltbaser i DNA. Behandlingen og resultatene ble publisert i The New England Journal of Medicine i mai samme år (3).
CPS1-mangel medfører en alvorlig ureasyklusdefekt, med bakgrunn i mutasjoner i CPS1-genet. Genet koder for enzymet carbamoyl phosphate synthetase 1 (CPS1), kjent på norsk som karbamoylfosfat syntetase 1, som befinner seg i mitokondriene i levercellene. Enzymet katalyserer det første trinnet i ureasyklusen: kroppens viktigste system for å kvitte seg med overskudd av nitrogen. Når proteiner brytes ned, frigjøres nitrogen, som blant annet ender opp som ammoniakk. Ammoniakk er svært giftig, særlig for hjernen, og må derfor raskt omdannes til et stoff kroppen kan skille ut. I leveren deltar ammoniakk i ureasyklusen og omdannes gjennom flere reaksjoner til urea, som deretter skilles ut gjennom nyrene. CPS1 starter denne prosessen ved å danne karbamoylfosfat fra ammoniakk og bikarbonat. Når enzymet ikke fungerer, stopper dermed ureasyklusen allerede ved inngangen.
Hos barnet i studien førte dette til alvorlig hyperammonemi kort tid etter fødselen. Høye ammoniakknivåer kan gi slapphet, oppkast, kramper, hjerneødem, koma og permanent nevrologisk skade. Alvorlig CPS1-mangel kan være dødelig i spedbarnsalderen. Behandlingen går derfor ut på å redusere nitrogenbelastningen med proteinrestriksjon i dietten, og legemidler som hjelper kroppen med å skille ut nitrogen på alternative måter. Levertransplantasjon kan gi en mer definitiv behandling, men innebærer i seg selv betydelig risiko.
Forskerne ønsket i stedet å løse selve årsaken til sykdommen: nettopp feilen i DNA-et. Gjennom genetisk sekvensering identifiserte de barnets sykdomsgivende variant og utviklet deretter en behandling spesielt rettet mot genvarianten. Teknologien var en videreutvikling av CRISPR kalt base editing. Klassisk CRISPR-Cas9 omtales ofte som en "gensaks". Et guide-RNA leder Cas9-proteinet til et bestemt område av DNA-et, der DNA-trådene kuttes. Cellen må deretter reparere bruddet, som gjøres med enten homolog eller ikkehomolog reparasjon. De utviklet et guide-RNA tilpasset akkurat barnets mutasjon, pakket inn i lipidnanopartikler og gitt intravenøst. Nanopartiklene ble i stor grad transportert til leveren, hvor innholdet ble tatt opp av levercellene. Målet var at base-editoren skulle finne den aktuelle DNA-sekvensen og korrigere mutasjonen slik at levercellene kunne produsere mer funksjonelt CPS1-enzym.
Barnet mottok behandling ved omtrent sju måneders alder, deretter en ny dose noen uker senere. Etter behandlingen kunne proteininntaket økes, samtidig som dosen av nitrogenbindende legemidler kunne reduseres. Senere hadde barnet flere virusinfeksjoner uten alvorlige episoder med hyperammonemi. Forskerne rapporterte heller ingen alvorlige bivirkninger som ble vurdert som relatert til genbehandlingen i den korte oppfølgingstiden.
Resultatene må likevel tolkes varsomt. Dette omhandler én pasient, og er ikke en klinisk studie som kan fastslå behandlingens effekt og sikkerhet i en større gruppe. Barnet var heller ikke kurert og trengte fortsatt behandling og oppfølging. Genredigering kan potensielt føre til uønskede endringer andre steder i arvestoffet. Noen konsekvenser kan være vanskelige å oppdage med en gang og vil først vise seg etter flere år.
Det muligens mest interessante ved studien er derfor ikke hvor godt behandlingen virket hos akkurat dette barnet, men heller måten behandlingen ble utviklet på. Vanligvis utvikles et legemiddel for en sykdom som rammer mange mennesker, og prosessen fra laboratoriet til godkjent behandling kan ta mange år. Her gikk forskerne motsatt vei ved å finne én pasient, så den konkrete genetiske feilen, deretter konstruksjon av et legemiddel for akkurat denne mutasjonen. Dette kan særlig være viktig for pasienter med sjeldne genetiske sykdommer. For mange av disse finnes det såpass få pasienter at tradisjonell legemiddelutvikling er vanskelig å gjennomføre. Hvis base-editing blir en vanlig behandling i fremtiden, kan deler av metoden brukes på nytt, mens den genetiske delen tilpasses hver enkelt pasient.
Litteraturliste
Wen CP, Nauman J, Tsai MK, Wai JPM, Tsai SP, Lee JH, et al. Resting heart rate is an independent prognostic marker for cancer mortality and a modifiable target of physical activity: a prospective cohort study from 615,730 Asian participants. Mayo Clin Proc. 2026. doi:10.1016/j.mayocp.2026.04.016.
Matei D, Luca C, Onu I, Matei P, Iordan DA, Buculei I. Effects of exercise training on the autonomic nervous system with a focus on anti-inflammatory and antioxidants effects. Antioxidants. 2022;11(2):350. doi:10.3390/antiox11020350.
Musunuru K, Grandinette SA, Wang X, Hudson TR, Briseno K, Berry AM, et al. Patient-specific in vivo gene editing to treat a rare genetic disease. N Engl J Med. 2025;392(22):2235-43. doi:10.1056/NEJMoa2504747.https://www.sciencedirect.com/ science/article/pii/S0025619626184936https://www.nejm.org/doi/full/10.1056/NEJMoa2504747
