Bysommereventyr
Tekst og illustrasjon: Thora Selsøvold
En hel sommer i Oslo. Sommeren jeg ble fortrolig med lukta av bysommer, vel vitende om dens sanne natur.
Månedskiftet juni-juli
Noen skakke uker midt i året skifter Oslo skall. Den deilige måneden juli, årets hjemmealenefest. Overnattingssteder tjener på at turister vanker opp og ned Karl Johan, men jeg merker ikke noe til dette i mine hjørner av byen. Sommeren i Oslo er lett og ledig, jeg har tid til alt jeg ellers i hverdagen takker nei til. Det er et fjernt minne å bla gjennom hva skjer i Oslo-kalenderen uten å finne en eneste guidet omvisning i botanisk hage som passer timeplanen. Jeg ser frem til å lene meg tilbake og plotte inn utflukter i kalenderen. Starte det administrative arbeidet det er å koordinere meg selv og mine venners timeplaner, bestillinger av diverse billetter og forberedelse av niste.
Midtveis i juli
Da jeg planla min bysommer hadde jeg ikke skjønt at også Oslo tok ferie. Jeg trodde jeg skulle forbli underholdt. Tenkte ikke på at menneskene jeg kjenner reiser hjem til sine kjære, og videre til diverse feriesteder i og utenfor Europa. Oslo er stille, likner forbløffende mye på sommeren slik den var på tettstedet der jeg vokste opp. Desidert varmere, men også i Oslo er sommeren rolig. Også i Oslo sykler jeg mye. Til badesteder som grenser til skogen. Unngår trengsel, flis i rompa og brennmaneter på Sørenga. Varme, late dager i utkanten av byen.
Månedskiftet juli-august
Varmen har en nummende effekt, som gjør at dagene går inn i hverandre. Rutiner som bare hører til noen uker av sommeren blir plutselig hverdagslige. Solkremen føles mindre klissete og sandalene har sluttet å gi meg gnagsår. I slutten av juli er jeg i stand til å sove gjennom tropenettene. Stadig mindre friksjon. Og jeg vokter meg, hvis alt begynner å likne for mye, hvis jeg forsvinner inn i en rutine, da vil sommeren gå raskere. Som en sti jeg kan utenat.
Ukene i august avgjør hvor raskt høsten kommer. De ukene kan jeg drømme meg bort og trikse med tiden. Varme dager maner frem minner om andre sommerdager.
Barndommens somre
Stigninga opp til hytta var brattest da vi ankom med båt. Ingen bakker kunne måle seg med denne. Jeg forsøkte å løpe, det var så deilig å se målet komme raskt til syne. Men allerede halvveis kollapset tempoet, og jeg ble enda tregere enn jeg kunne vært. Bakken var likevel akkurat kort nok til at pappas mer tålmodige steg ikke vant kappløpet. Jeg var først på plattingen og kunne fiske frem nøkkelen fra glippen i plankene. Og så vente triumferende. Trappesteinen opp til inngangsdøra var gjennomgangsåre for halve populasjonen av skogens maur. Der satt jeg og ventet, vekslet mellom å undersøke hvor mange maur som måtte samarbeide for å bære stadig større biter brunost, og regelrett sabotasje av maurtua.
Berget var ikke den typen som inviterte til å bade. Uendelig mengder tang og tare tøt ut fra både fjellet og havbunnen. En liten time hver dag vokste det med fjæra frem en rund flekk med strand. Men ikke nødvendigvis de timene med sol. Hvis jeg snek meg ned langs kanten av bergveggen kunne jeg likevel dytte bort tang så langt armen min rakk, og deretter sparke hardt ut i et svømmetak. To små, raske tak før jeg var på andre siden av tangen. Veien tilbake til land var verre.
Jeg snekra trebåter av planker og kvister for å sende flaskepost. Sagde til spiss baug og hamret rekkverk av spiker og hyssing langs kantene. Tegnet inn ror med svipenn. Skipet fraktet flaskeposten enten fastbundet i lasterommet, eller dro den bak som en taubåt. Jeg brente kantene på brevet mitt, slik at de liknet skattekartene jeg hadde sett pirater følge på film, og signerte med telefonnummeret til pappa. Ventet spent på en hilsen fra de som oppdaget skipet mitt langt ute i fjorden et sted. Ofte reiste ikke båten mer enn en liten time. Vannstrømmen var så sterk at den raskt tok til høyre, rett inn i områdets tetteste hyttefelt.
Rett på andre siden av vannet fra hytta lå en holme. Den var nær nok til at jeg kunne rope ekko med den, men lenge aldri besøkt. Pappa kjørte meg over dit med båt første gang etter at jeg plutselig hadde fått flaskepost.
Nå var jeg på jakt etter en skatt gjemt i tett granskog. De meterene med saltvann som skilte denne skogen fra den jeg kjente så godt bak hytta, betød at de vanlige spillereglene ikke gjaldt. Dette var ubevandret terreng.
Før jeg fikk nøstet opp i mysteriet var jeg allerede neste sommer blitt for stor. Heldigvis er de fantasiløse tenårene forlengst forbi og som - merens overskudd av tid tillater igjen fortellinger å ta form. Jeg har gode forbilder. Min pappa er en eventyrer. Flere år tok det før jeg skjønte hvor skattekartene kom fra.
Slutten av august
Jeg vet at sommeren er på hell når grågåsa lander komisk på fjær - rumpa i Akerselva. Den har for lengst lært å fly. I mellomtiden har jeg mimret. Allerede nå, i midten av tyveårene, har jeg en dragning mot det som har vært.
Én eneste gang har jeg skrapet opp foten på en skarp stein mens jeg badet i Oslofjorden, derfor er det en stor risiko hver gang jeg tråkker på sandbunnen. Heller ikke mens jeg er på vei til badeplassen, kan jeg gi slipp på tankene om hvordan det vil være å tenke tilbake på dette. Om enda noen sommere vil jeg gå og tenke på denne sommeren i Oslo, da jeg tenkte på alle somrene hjemme.
Sommeren er til for å spare på gleden. Ha god tid og glede meg over gamle eventyr. Den søte lukta av kloakk som fyller Oslos gater på varme dager vil ta meg rett tilbake.
