Kåseri: Fitte Bra

Tekst: Frida Søstrand Christensen 

Kjære godtfolk,

La oss snakke om noe som er helt gratis, daglig og fullstendig tabu: utflod!

I dag vil jeg være litt gammeldags og skrive et brev, for det jeg skal si deg er ikke noe nytt. Det er bare ekstremt godt skjult.

La meg introdusere meg selv.

Jeg er en kvinnekropp. Jeg tar aldri pauser. Jeg har alltid litt hormonkaos, litt PMS, og en truse som ikke forstår. 

"Hva skjer her nede?” 

Men dette er meg. Fuktig, ærlig og klar for å lage både sosialt ubehag og indre panikk. Jeg er glad i drama. Biologisk drama. 

I motsetning til gutta som lar undertøy ligge opp med både bremsespor og den gule midtstripen, ser jenters truse sjelden dagslys. De er topphemmelige, med mindre det dreier seg om salg av brukte undertøy. Men det er ikke menn med stjerner i øynene og fantasier om “våte underliv” som det handler om i dag. 

Så hvorfor er jeg her? 

Jeg er her for å sette utflod på kartet. 

Denne superhelten smører, vedlikeholder og tar kveletak på alt som kan lage dårlig stemning. Men la oss være ærlige: den er ekstremt usexy. Til vanlig er den nøytral i farge, litt rar med chunky konsistens og med en aroma som ikke akkurat ber om applaus. Likevel er den helt avgjørende for helsen. 

Derfor kaster mange av oss inn i en panisk kattevask, som ninjaer med såpe og vann. Alt i tilfelle personen utenfor badedøra ikke er mentalt forberedt på den biologiske virkeligheten som venter. På tretti sekunder skal både lukt, fukt og spor av virkelighet bort, så festen og illusjonen kan fortsette.

Selv opplever jeg at utflod har fått status som Voldemort. Hun-som-ikke-må-nevnes. En slem og ubehagelig skruk som må bekjempes. Likevel har vi en kollektiv plan.

 Ikke snakk. Ikke se. Ikke lukt. 

Men hemmelighold endrer ikke fysiologien. 

Så ja, utflod lukter noen ganger. Den er rar. Den har konsistens. Den finnes i flere varianter enn kaffemenyen på Grunerløkka. Likevel er den viktig.

I dag lærer mange kvinner lite om hva som faktisk er normalt. 

Ikke på skolen. Ikke hos legen. Ikke hos helsesykepleier. 

For der får man jo nesten aldri time. 

Enten er kontoret stengt eller personen på kurs. Så er det akkurat ledig idet du skal ha matteprøve. Det er nesten som om kroppen venter på den perfekte timeplanen for å fungere skikkelig. Plutselig har vi et helt bibliotek av regler ingen har lært oss.   

Enten er alt helt gæli, eller så er alt helt normalt. Men hva betyr egentlig normalt? 

“Alle kropper er forskjellige", får vi høre. Det er sant. Likevel er kroppen utilstrekkelig for nysgjerrige jenter som nettopp ankom stasjon pubertet og har absolutt null anelse på hva som snek seg ut av kroppen sin. 

Når kroppen lager kaos, og vi ikke vet hvor vi skal få svar, går vi på TikTok: den moderne helseinstitusjonen hvor alle har en mening og få har ansvar. 

Der lærer vi at vi skal være digge. Smake riktig. Viktigst av alt lukte riktig. 

Men hva i universet lukter ingenting? 

Ikke blomster. Ikke ost. I hvert fall ikke menn. 

Sekretet er kanskje kroppens mest tilgjengelige helserapport. Den reagerer på hormonendringer, stress, infeksjoner, sykdom og livet generelt. Til tross for det er den ofte elefanten i undersøkelsesrommet. 

Leger spør om alt annet. 

Avføring. Menstruasjon. De spør til og med om sexleketøy som har blitt borte inni kroppen. 

Men utflod? 

Den blir møtt med stillhet…

Hvorfor vil ingen snakke om det? 

Hvorfor spør ikke leger?

Så jeg slipper å føle meg skammelig?

Kanskje fordi det oppleves som noe pinlig.

Kanskje fordi det mangler språk.

Kanskje fordi det er kvinnelig.

For det handler ikke om å være udelikat. Det handler ikke om å være ekkel. Problemet er kanskje ikke utflod. Problemet er kanskje at kvinner lærer å tolke normal fysiologi som noe pinlig. 

Vi lærer å skjule, vaske den bort og kamuflere det i stillhet. Ikke fordi det er farlig, men fordi det er forventet.

Derfor er det på tide at utflod blir anerkjent som den superhelten den er. Den er ikke sexy, men den fungerer. 

Så jeg har en oppfordring til framtidige leger: bryt tausheten! 

Spør. Forklar. Normaliser. 

Gi pasienter et språk for sine egne kropper. 

Så til neste gang du titter ned i trusa - enten din egen eller en pasient. 

Husk! Her bor en superhelt.

Hjertlig hilsen,

Kvinnekroppen