Kronikk: I møte med vaksinepress
“Vaksinepåbud” Bilde: Lea Dormagen
Tekst: Ragnhild Framhus Hole-Drabløs & Kaamila Yusuf
Aldri før har vi hatt bedre eller tryggere vaksiner. Aldri før har medisinsk informasjon vært mer tilgjengelig. Likevel står vi overfor et paradoks. I takt med vitenskapens fremskritt vokser vaksineskepsisen i deler av befolkningen. Hvorfor stoler ikke alle på noe som redder millioner av liv (1)? Som fremtidige leger er ikke dette kun et teoretisk spørsmål, men en klinisk virkelighet vi må forberede oss på. Temaet for denne utgaven er frihet. Retorikken bak vaksinemotstanden er tett knyttet til dette: retten til å bestemme over egen kropp, mistillit til autoriteter, og valget mellom individets autonomi mot fellesskapets helse. Når skeptiske pasienter venter i fremtiden, må vi forstå at motstand dreier seg om mer enn mangel på kunnskap. Det handler om grunnleggende spørsmål vedrørende frihet, makt og tillit.
Vaksinemotstand er ikke et nytt fenomen. Allerede i 1810 innførte Danmark-Norge vaksinepåbud mot kopper, som et av de første landene i verden. Den gang var motstanden i stor grad knyttet til religion og frykten for å injisere animalske stoffer, men også det sterke ønsket om rett over egen kropp (2). I Storbritannia ble skepsisen gradvis så stor at myndighetene i 1898 ble tvunget til å innføre en lov som tillot borgere avstå fra vaksinering av “samvittighetsgrunner” (2). Motstanden vi ser i dag har derfor tydelige historiske paralleller.
Det er likevel viktig å skille mellom ulike former for motstand. Aktiv vaksinemotstand er som oftest forankret i ideologi, preget av dyp mistillit til myndigheter og vitenskap. Skepsis mot vaksiner er mer utbredt og kjennetegnes av tvil, ambivalens eller usikkerhet hos pasienten. Uansett hvilken form motstanden tar, er konsekvensen at flokkimmuniteten utfordres. Flokkimmuniteten er den kollektive beskyttelsen som oppstår når en tilstrekkelig stor andel av befolkningen er vaksinert, slik at smittespredning begrenses. Når denne svekkes, øker risikoen for at sykdommer vi lenge har hatt kontroll på, kan blomstre opp igjen (3). Vaksinemotstand handler dermed ikke bare om individuelle valg, men understreker også en alvorlig utfordring for folkehelsen.
En viktig del av det å være helsepersonell er å møte pasienten med et ønske om å kunne forstå deres perspektiver. På den måten kan man best tilrettelegge kommunikasjon og behandling. I møte med vaksinemotstandere, vil det derfor kunne være nyttig å ha kjennskap til de sosiale og samfunnsmessige faktorene bak disse overbevisningene.
Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) kan vaksineskepsis påvirkes blant annet av tillit (confidence), lav opplevd risiko (complacency) og tilgjengelighet (convenience) (4). Tillit angår i hvilken grad man stoler på effektiviteten og sikkerheten til vaksinen, samt hvor stor tiltro man har til helsemyndighetene som fremsetter ønsket om at befolkningen skal vaksineres. Man er også avhengig av befolkningens kunnskap og holdninger til vaksiner og sykdom. Til slutt er den enkeltes motivasjon og praktiske tilgang til vaksinasjon avgjørende for i hvilken grad vaksinasjon faktisk gjennomføres (5).
I land der sykdommer er blitt sjeldne på grunn av vellykkede vaksinasjonsprogrammer, kan mer skeptiske holdninger vokse frem, fordi det er mindre sannsynlig at man selv eller ens barn skal bli syke. Det er lettere å velge bort ubehaget vaksineringen kan medføre der og da, spesielt når sykdommen virker fjern. Samtidig kan frykten for bivirkninger virke mer nærliggende og uforholdsmessig stor, sammenlignet med reelle bivirkninger som kan komme av vaksinering (6).
Sosiale medier, med sine algoritmer, er i dag en viktig plattform hvor alle slags mennesker kan dele sine tanker og meninger. Men, det tilsynelatende åpne og frie forum preges i stor grad av få rike og mektige aktører som ønsker å fremme sine verdenssyn. I en analyse gjennomført av Center for Countering Digital hate i 2021 avsløres det at opptil 73% av alt anti-vaksine innhold delt på Facebook i en periode over to måneder i 2021, hadde sitt opphav fra 12 ledende profiler og deres tilhørende organisasjoner. En av dem knyttes til USAs helseminister Robert F. Kennedy Jr og hans Children’s Health Defense (7). Dette fåtallet, og tilhørende organisasjoner, har stor innflytelse. Forskning viser at andelen som “definitivt” ville ta covid-19-vaksinen sank mer enn 6 prosentpoeng etter nylig eksponering for feilinformasjon i både USA og Storbritannia, per september 2020 (8).
Det er lett å avfeie vaksinemotstand som uvitenhet, men hos noen kan tvilen ofte knyttes til noe mer fundamentalt: mistillit til stat og helsevesen. Under koronapandemien opplevde flere at vaksinasjon ble koblet til restriksjoner og sertifikater. Folkehelseinstituttet (FHI) erkjenner selv at dette kan ha svekket opplevelsen av frivillighet blant dem som allerede var nølende (9). Når staten bruker helsetiltak som styringsverktøy, kan grensen mellom omsorg og kontroll bli uklar. For noen blir dermed vaksinen et symbol på statsmakt i stedet for beskyttelse.
Vaksinemotstand som politisk protest er heller ikke uvanlig. I Tyrkia viser forskning, med særlig fokus på koronapandemien, at motstand mot vaksiner kan øke i perioder med politisk polarisering. I slike sammenhenger kan avvisning av myndighetenes anbefalinger opptre som et virkemiddel for å markere opposisjon (10). Mistilliten er derfor ikke alltid irrasjonell, men kan gjenspeile reelle erfaringer ved maktforhold.
Dette plasserer oss midt i et etisk dilemma mellom to perspektiver vi kommer til å støte på som kommende leger: retten til å bestemme over egen kropp er grunnleggende, men individuelle valg har kollektive konsekvenser. Flokkimmunitet er et fellesgode som krever bred oppslutning. Utfordringen vår blir dermed ikke å overkjøre skepsisen, men å forstå den og bygge tillit. Målet er at pasienter velger fellesskapet av fri vilje.
I dagens Norge er det god vaksinedekning. Likevel bør vi være forberedt på å møte vaksineskeptikere. På lik linje med at alle mennesker er unike, kan man heller ikke skjære alle vaksineskeptikere over en og samme kam. Derfor er det viktig å møte enkeltpersonen i lys av deres situasjon og forutsetninger. I en tidligere undersøkelse fra FHI blant et representativt utvalg av 1529 foreldre med barn under to år, oppga over 30% “uenighet blant ekspertene” som en årsak til tvil rundt å vaksinere barna sine (11). Dette fremhever den viktige rollen helsepersonell har innenfor informasjonsarbeid. I vaksinasjonshåndboka fra FHI kan man finne flere tips til hvordan man kan møte bekymringer og skepsis knyttet til vaksinering. Det er viktig å lytte og forstå pasientens perspektiver, informere om vaksinen og sykdommen, og samtidig forklare på en forståelig måte (5).
Innledningsvis stilte vi spørsmålet: hvorfor stoler ikke alle på noe som redder millioner av liv? Svaret er, som vi har sett, at medisin aldri bare er biologi. Det er også politikk, makt og psykologi. Etter hvert er det vi som sitter i klinikken, ansikt til ansikt med forelderen som er bekymret for barnet sitt, eller den unge mannen som har mistet troen på systemet. Da holder det ikke å kun ha de riktige svarene. Vi må forstå hvorfor tvilen oppstår, og møte den med ærlighet. FHI påpeker at åpenhet rundt bivirkninger faktisk styrker tillit. Ærlighet lønner seg ikke bare etisk, men medisinsk. Retten til å bestemme over egen kropp er og forblir grunnleggende. Derfor blir det vårt ansvar å bygge opp den relasjonen som gjør at pasienter, av fri vilje, ønsker å beskytte både seg selv og fellesskapet.
Litteraturliste
1. Nilsen A. Vaksiner redder seks liv hvert minutt [Internett]. Oslo: UNICEF; 2024 [hentet 30. april 2026]. Tilgjengelig fra: https://www.unicef.no/nyheter/helse-miljo-og-ernaering/vaksiner-redder-seks-liv-hvert-minutt
2. Forskning.no. 200 år med vaksineskepsis [Internett]. Oslo: NTB; 2022 [hentet 19.
april 2026]. Tilgjengelig fra: https://www.forskning.no/covid19-epidemier-ntb/200-
ar-med-vaksineskepsis/1982444
3. Braut, G.S. Folkimmunitet. [Internett]. Oslo: Store medisinske leksikon; 2022 [hentet 30. april 2026]. Tilgjengelig fra: https://sml.snl.no/flokkimmunitet
4. World Health Organization (WHO). Summary of SAGE vaccine hesitancy
[Internett]. Genève: WHO; 2014 [hentet 19. april 2026]. Tilgjengelig fra:
https://www.who.int/docs/default-source/immunization/demand/summary-of-
sage-vaccinehesitancy-en.pdf
5. Folkehelseinstituttet. Vaksinasjonshåndboka: Verktøykasse for helsepersonell [Internett]. Oslo: FHI; [hentet 19. april 2026]. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/va/vaksinasjonshandboka/vaksinasjon/verktoykasse/
6. Bjorvatn B, Løøv M. Vaksinemotstand. [Internett].
Oslo: Store medisinske leksikon; 2024 [hentet 19. april 2026]. Tilgjengelig
fra: https://sml.snl.no/vaksinemotstand
7. Center for Countering Digital Hate. The Disinformation Dozen [Internett]. London:
CCDH; 2021 [hentet 19. april 2026]. Tilgjengelig fra: https://counterhate.com/wp-
content/uploads/2022/05/210324-The-Disinformation-Dozen.pdf
8. Loomba S, de Figueiredo A, Piatek SJ, et al. Measuring the impact of COVID-19
vaccine misinformation on vaccination intent in the UK and USA. Nat Hum
Behav. 2021;5:337–348. Tilgjengelig fra: https://doi.org/10.1038/s41562-021-
01056-1
9. Folkehelseinstituttet. Tillit og vaksinasjon i Norge. Folkehelserapporten –
temautgave 2021 [Internett]. Oslo: FHI; 2021 [hentet 19. april 2026]. Tilgjengelig
fra: https://www.fhi.no/he/fr/folkehelserapporten-temautgave-2021/del-1-9/tillit-og-
vaksinasjon-i-norge/
10. Universitetet i Oslo. Vaksinemotstand handler om å stå imot staten [Internett].
Oslo: Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS); 2022 [hentet 19. april
2026]. Tilgjengelig fra: https://www.hf.uio.no/ikos/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2022/vaksinemotstand-handler-om-a-sta-imot-staten
11. Stålcrantz J, Mamelund SE, Bergsaker MAR. Småbarnsforeldre er positive til vaksine. Tidsskrift for helsesøstre. 2011;2:32-35
